Den ydmyke Josjia hadde Jehovas gunst

DEN fem år gamle prins Josjia i Juda må være skremt. Hans mor, Jedida, sørger. Hun har grunn til å gråte, for Josjias bestefar, kong Manasse, er død. — 2. Kongebok 21: 18.

Nå blir Josjias far, Amon, konge i Juda. (2. Krønikebok 33: 20) To år senere (659 f.v.t.) blir Amon myrdet av sine tjenere. Folket slår de sammensvorne i hjel og gjør den unge Josjia til konge. (2. Kongebok 21: 24; 2. Krønikebok 33: 25) Under Amons styre var Josjia blitt vant til at duften av røkelse fylte luften i Jerusalem. Den kom fra de mange altrene på hustakene, der folk bøyde seg for falske guder. Hedenske prester spankulerte omkring, og deres tilhengere — selv noen som hevdet at de tilbad Jehova — sverget eder til guden Malkam. — Sefanja 1: 1, 5.

Josjia vet at Amon handlet ondt ved å tilbe falske guder. Judas unge konge får også en bedre forståelse gjennom de kunngjøringene som Guds profet Sefanja kommer med. Da Josjia fyller 15 år (652 f.v.t.), er han i sitt åttende regjeringsår og har bestemt seg for å følge Sefanjas ord. Mens han ennå er en gutt, begynner han å søke Jehova. — 2. Krønikebok 33: 21, 22; 34: 3.

Josjia går til aksjon

Det går fire år, og Josjia begynner å rense Juda og Jerusalem for falsk religion (648 f.v.t.). Han ødelegger de avgudene, hellige pælene og røkelsesaltrene som blir brukt i Ba’al-dyrkelsen. Bilder av falske guder blir knust til støv, som så blir kastet på gravene til dem som ofret til dem. Altere som er blitt brukt i uren tilbedelse, blir vanhelliget og deretter ødelagt. — 2. Kongebok 23: 8—14.

Josjia er i full gang med denne rensingen da Jeremia, som er sønn av en levittisk prest, kommer til Jerusalem (647 f.v.t.). Jehova Gud har utnevnt den unge Jeremia til sin profet, og Jeremia kunngjør med stor kraft Jehovas budskap mot falsk religion. Josjia er omtrent på samme alder som Jeremia. Men trass i Josjias modige rensing og Jeremias fryktløse forkynnelse, begynner folket snart å utøve falsk tilbedelse igjen. — Jeremia 1: 1—10.

Et uvurderlig funn!

Det går omkring fem år. Den tjuefem år gamle Josjia har nå regjert i omkring 18 år. Han kaller til seg Sjafan, sekretæren, Ma’aseja, byens høvedsmann, og Joah, riksskriveren. Kongen befaler Sjafan: ’Si til øverstepresten Hilkia at han skal ta de pengene som dørvokterne i templet har samlet inn fra folket, og overgi dem til arbeiderne, så de kan utbedre Jehovas hus.’ — 2. Kongebok 22: 3—6; 2. Krønikebok 34: 8.

Fra tidlig om morgenen arbeides det flittig med utbedringen av templet. Josjia er utvilsomt takknemlig mot Jehova for at arbeiderne bøter på den skaden som noen av hans onde forfedre påførte Guds hus. Mens arbeidet går sin gang, kommer Sjafan for å avlegge rapport. Men hva er dette? Han har med seg en bokrull! Han forteller at øverstepresten Hilkia har funnet ’boken med Jehovas lov, som er gitt ved Moses’ hånd’. (2. Krønikebok 34: 12—18) For et funn! Dette er utvilsomt originalhåndskriftet til Loven!

 Josjia er ivrig etter å høre hvert ord i boken. Mens Sjafan leser, tenker kongen over hvordan hvert bud angår ham og folket. Det gjør særlig inntrykk på ham å høre hvordan boken legger vekt på den sanne tilbedelse og forutsier at folket kommer til å bli rammet av plager og bli ført i landflyktighet hvis de utøver falsk religion. Ettersom Josjia innser at ikke alle Guds bud er blitt fulgt, river han klærne sine i stykker og gir Hilkia, Sjafan og andre denne befalingen: ’Spør Jehova om ordene i denne boken, for stor er Jehovas voldsomme harme, som er blitt opptent mot oss fordi våre forfedre ikke lyttet til ordene i denne boken.’ — 2. Kongebok 22: 11—13; 2. Krønikebok 34: 19—21.

Jehovas ord blir overbrakt

Josjias sendebud oppsøker profetinnen Hulda i Jerusalem og kommer tilbake med et budskap. Hulda har overbrakt Jehovas ord, som går ut på at den ulykken som er beskrevet i den nyoppdagede boken, skal ramme den frafalne nasjonen. Men fordi Josjia har ydmyket seg framfor Jehova Gud, vil han ikke behøve å se ulykken. Han skal bli samlet til sine forfedre og bli ført til sin gravplass i fred. — 2. Kongebok 22: 14—20; 2. Krønikebok 34: 22—28.

Var Huldas profeti unøyaktig, ettersom Josjia døde i kamp? (2. Kongebok 23: 28—30) Nei, for når det ble sagt at han skulle bli samlet til sin gravplass «i fred», står dette som kontrast til den «ulykke» som skulle komme over Juda. (2. Kongebok 22: 20; 2. Krønikebok 34: 28) Josjia døde før de ulykkelige årene 609—607 f.v.t., da babylonerne beleiret og ødela Jerusalem. Og det at han skulle ’bli samlet til sine forfedre’, utelukket ikke nødvendigvis en voldsom død. Et lignende uttrykk blir brukt som beskrivelse av både voldsom og ikke voldsom død. — 5. Mosebok 31: 16; 1. Kongebok 2: 10; 22: 34, 40.

Det går framover med den sanne tilbedelse

Josjia får folket i Jerusalem til å samle seg ved templet, og der leser han for dem «alle ordene i paktsboken» som er blitt funnet i Jehovas hus. Så slutter han en pakt ’om at en skal vandre etter Jehova og holde hans bud og hans vitnesbyrd og hans forskrifter av hele sitt hjerte og av hele sin sjel ved å gjøre etter denne paktens ord, som står skrevet i denne boken’. Og hele folket slutter opp om pakten. — 2. Kongebok 23: 1—3.

Kong Josjia setter nå i gang en ny og tydeligvis mer omfattende kampanje mot avgudsdyrkelse. Prestene for de fremmede gudene blir avsatt. Levittiske prester som har utøvd uren tilbedelse, får ikke lenger lov til å tjene ved Jehovas alter. De offerhaugene som ble bygd i Salomos regjeringstid, blir gjort uegnet for tilbedelse. Rensingen omfatter også området til det tidligere tistammeriket Israel, som er blitt omstyrtet av assyrerne (740 f.v.t.).

Som en oppfyllelse av de ordene som ble uttalt 300 år tidligere av den ikke navngitte «sanne Guds mann», brenner Josjia benene av Ba’al-prestene på det alteret som kong Jeroboam I satte opp i Betel. Offerhaugene blir fjernet der og i andre byer, og avgudsprestene blir ofret på de altrene som de har gjort tjeneste ved. — 1. Kongebok 13: 1—4; 2. Kongebok 23: 4—20.

Det blir holdt en storslått påske

Josjias innsats for å fremme den rene tilbedelse har Guds støtte. Så lenge kongen lever, vil han takke Gud for at folket ’ikke viker av fra å følge Jehova, sine forfedres Gud’. (2. Krønikebok 34: 33) Og hvordan kan Josjia glemme den enestående begivenheten som fant sted i hans 18. regjeringsår?

Kongen befaler folket: «Hold påske for Jehova deres Gud i samsvar med det som står skrevet i [den nyoppdagede] paktsboken.» (2. Kongebok 23: 21) Josjia gleder seg over å se den positive reaksjonen. Som bidrag til denne feiringen gir han selv 30 000 dyr til påskeofrene og 3000 stykker kveg. For en påske! Når det gjelder ofringer, godt planlagte arrangementer og antall tilbedere, overskygger den alle påsker som er blitt holdt siden profeten Samuels dager. — 2. Kongebok 23: 22, 23; 2. Krønikebok 35: 1—19.

 Stor sorg ved hans død

I resten av sin 31 år lange regjeringstid (659—629 f.v.t.) hersker Josjia som en god konge. Mot slutten av sitt styre får han vite at farao Neko planlegger å dra gjennom Juda for å avskjære de babylonske hærstyrkene ved Karkemisj ved elven Eufrat og på den måten hjelpe Assyrias konge. Av en eller annen ukjent grunn drar Josjia ut for å kjempe mot egypteren. Neko sender sendebud til ham og sier: «Hold deg tilbake for din egen skyld på grunn av Gud, som er med meg, og la ham ikke ødelegge deg.» Men Josjia forkler seg og prøver å slå egypterne tilbake ved Megiddo. — 2. Krønikebok 35: 20—22.

Så synd for Judas konge! Fiendens bueskyttere treffer sitt mål, og han sier til tjenerne sine: «Ta meg ned, for jeg er meget hardt såret.» De tar ham ned fra stridsvognen, legger ham i en annen vogn og drar mot Jerusalem. Underveis til byen trekker Josjia sitt siste sukk. «Slik døde han, og han ble begravet på sine forfedres gravplass; og hele Juda og Jerusalem sørget over Josjia,» sier den inspirerte beretningen. Jeremia sang en klagesang over ham, og senere ble det talt om ham i klagesanger som ble framført ved spesielle anledninger. — 2. Krønikebok 35: 23—25.

Ja, kong Josjia begikk en beklagelig feil da han gikk til kamp mot egypterne. (Salme 130: 3) Ikke desto mindre oppnådde han Guds gunst fordi han var ydmyk og stod fast for den sanne tilbedelse. Josjias liv illustrerer på en fin måte at Jehova finner behag i sine hengivne og ydmyke tjenere. — Ordspråkene 3: 34; Jakob 4: 6.

[Bilde på side 29]

Den unge kong Josjia søkte oppriktig Jehova

[Bilde på side 31]

Josjia ødela offerhaugene og fremmet den sanne tilbedelse