Et godt budskap om fred når høylandet i Chiapas

«I den verste massakren i manns minne i delstaten Chiapas ble 45 forsvarsløse bønder, blant disse 13 småbarn, myrdet av en gruppe bevæpnede menn.» Dette skrev avisen «El Universal» om det som skjedde i Acteal i delstaten Chiapas den 22. desember 1997.

CHIAPAS er den sørligste staten i Mexico, ved grensen mot Guatemala. Den har en lang historie med fattigdom og nød, og i januar 1994 organiserte en gruppe innfødte mayaindianere et væpnet opprør under navnet Ejército Zapatista de Liberación Nacional (EZLN, Zapatistas Nasjonale Frigjøringshær). Forhandlinger for å få i stand en fredelig løsning, har trukket i langdrag. Overfall og angrep, både fra opprørernes og regjeringsstyrkenes side, har resultert i blodsutgytelser og død. Opprøret fikk mange av bøndene i området til å flykte derfra.

Midt under disse usikre forholdene er det en gruppe fredselskende mennesker som er forblitt nøytrale i den politiske striden. De henleder nidkjært oppmerksomheten på Guds rike som menneskenes eneste håp når det gjelder å løse de problemer de står overfor, både lokalt og globalt. (Daniel 2: 44) Hvem er de? De er Jehovas vitner. I lydighet mot Jesu befaling bestreber de seg på å bringe ut det gode budskap om Guds rike til de mest isolerte områder av Chiapas’ høyland. (Matteus 24: 14) Hvordan var det å forkynne under slike forhold, og hvilke resultater har det gitt?

«Jeg er et av Jehovas vitner»

Adolfo, en ung mann som nylig var blitt en Rikets forkynner, jobbet en dag på en radiostasjon i Ocosingo. Plutselig banket det kraftig på døren. En gruppe menn med hette over hodet trengte seg inn og rettet geværene sine mot hodet hans. De løp inn i studioet, tok kontrollen over utstyret og opplyste over eteren at de hadde erklært krig mot regjeringen.

De bevæpnede mennene henvendte seg så til Adolfo og beordret ham til å slutte seg til deres bevegelse. «Jeg er et av Jehovas vitner,» svarte Adolfo, selv om han ennå ikke var døpt. Han forklarte at det eneste håp om fred var Guds rike, og han nektet bestemt å ta imot uniformen og geværet de tilbød ham. Da de så hans faste standpunkt, lot de ham gå. Når Adolfo tenker tilbake på det som skjedde, sier han: «Den hendelsen styrket virkelig min tro.»

Etter hvert stabiliserte situasjonen seg, men området var fortsatt under militær kontroll. Likevel tok Adolfo med glede imot innbydelsen fra de eldste i den lokale menigheten til å samarbeide med en isolert gruppe  kristne i området. Ved de kontrollpostene han måtte passere, viste soldatene ham respekt når han presenterte seg som et av Jehovas vitner. Han ble senere døpt og hadde den gleden å hjelpe den isolerte gruppen til å bli en menighet av Jehovas vitner. Adolfo sier: «Nå som jeg er døpt, kan jeg med overbevisning si at jeg er et av Jehovas vitner!»

«Jehova styrket oss»

Kort tid etter at EZLN erklærte krig mot regjeringen over radioen, begynte folk i byen å flykte. Francisco, en heltidsforkynner, eller pioner, fortalte om hvordan Jehova styrket ham og hans kone under det de måtte gjennomgå.

«Vi bestemte oss for å søke tilflukt i et område tre timers gange unna. Det var en menighet der, så vi ville være sammen med brødrene. Snart var tiden inne til at vårt kretsstevne skulle holdes i Palenque. Min kone og jeg ville ikke gå glipp av det spesielle møtet for pionerer, men vi fant ut at veien til stevnet var blokkert av EZLN. Vi bestemte oss for å dra gjennom jungelen, en tur som tok oss ni timer. Vi kom fram akkurat da pionermøtet skulle begynne, og vi gledet oss  stort over både det og stevneprogrammet.

Da vi kom tilbake, var det blitt satt fyr på huset vårt, og dyrene våre var stjålet. Alt vi hadde igjen, var en liten bag med klær. Vi var nedslått over tapet, men brødrene i Ocosingo tok vennlig imot oss og lot oss få bo hos dem. De viste oss også hvordan vi kunne arbeide med ting som vi som bønder aldri hadde gjort før. En bror lærte meg å fotografere, en annen lærte meg å reparere sko. Slik har min kone og jeg vært i stand til å forsørge oss selv fram til nå uten å ha måttet slutte i pionertjenesten. Når vi tenker over det som skjedde, forstår vi at selv om det ikke var lett for oss å holde ut, styrket Jehova oss.»

Forkynnelsesarbeidet bærer frukt

Vitnene i delstaten Chiapas lot ikke problemene og farene hindre dem i å gjøre seg ekstra anstrengelser for å bringe det gode budskap ut til folk i området. I april og mai 1995 deltok de for eksempel sammen med sine medkristne verden over i en kampanje for å distribuere Rikets budskap nr. 34, med den høyst aktuelle tittelen Hvorfor er livet så problemfylt?

På et sted som kalles Pueblo Nuevo, fant Ciro, en alminnelig pioner, en familie som viste interesse. Tre dager senere gikk han tilbake og fikk startet et bibelstudium med dem. Men da Ciro og en annen kom tilbake igjen for å fortsette studiet med familien, var mannen i huset ikke hjemme. I stedet ventet en gruppe menn som hadde hette over hodet, på ham for å skade ham. De spurte Ciro og vennen hans hva de kom dit for og truet med å drepe dem. Etter å ha bedt en stille bønn til Jehova forklarte de to kristne modig at de var kommet for å lære familien om Bibelen. Mennene lot dem da gå. Av en eller annen grunn kom ikke mannen i huset hjem den dagen.

En dag nesten tre år senere dukket denne mannen overraskende opp hjemme hos Ciro. Så glad Ciro ble over å høre at hele familien var blitt døpt, og at de nå tilhørte en menighet i Guatemala! En av døtrene tjente til og med som alminnelig pioner.

Verdsettelse av åndelig mat

Trass i at det fortsatt er vanskelige forhold i Chiapas, kan en områdetilsynsmann fortelle at vitnene i området virkelig forstår betydningen av å komme sammen. (Hebreerne 10: 24, 25) Han forteller hva som nylig skjedde på en av de spesielle stevnedagene, som skulle begynne tidlig om  morgenen, slik at de som var til stede, kunne reise hjem noenlunde trygt, mens det ennå var dagslys. Selv om de fleste av dem måtte gå mer enn tre timer gjennom jungelen for å komme til stevnestedet, var alle på plass klokken sju om morgenen. Blant tilhørerne var det seks medlemmer av EZLN, som lyttet og applauderte og tilsynelatende likte programmet. De hadde også gått i tre timer for å være til stede på stevnet. Det var også 20 EZLN-medlemmer som kom på høytiden til minne om Kristi død, som ble holdt i en lokal Rikets sal.

En annen ung mann i geriljabevegelsen ble sendt av sine overordnede for å patruljere et bestemt jungelområde. Da han kom dit, fant han ut at alle innbyggerne, de fleste av dem Jehovas vitner, hadde flyktet. Så han slo seg ned i et av de forlatte husene. Han hadde ikke mye å gjøre, så han plukket opp noen bøker som han hadde funnet i huset, og begynte å lese. Dette viste seg å være noen av Selskapet Vakttårnets publikasjoner som vitnene hadde etterlatt seg. I sin ensomhet hadde den unge mannen god tid til å meditere over det han leste. Han forstod at han måtte forandre livet sitt og legge ned våpnene. Så snart han kunne, oppsøkte han vitnene og begynte å studere Bibelen. Innen seks måneder var han begynt å fortelle andre om det gode budskap. Han og tre andre medlemmer av familien hans som tidligere sympatiserte med geriljabevegelsen, er nå døpte kristne.

En positiv side

Selv om konflikten har medført mange vanskeligheter, har den faktisk hatt en positiv innvirkning på folks innstilling til forkynnelsesarbeidet. En eldste i den byen der kampene begynte, forteller: «Rundt fem dager etter at kampene brøt ut, fikk vi forkynnelsesarbeidet organisert både i og utenfor byen. Folk var ivrige etter å lytte til oss. Vi leverte mye bibelsk litteratur og startet flere bibelstudier. I ett område var det mange som hadde vært motstandere av sannheten, men på grunn av konflikten begynte de nå å lytte, studere Bibelen og komme på møter og stevner.»

Brødrene er glade for at de har vært i stand til å fortsette med sine teokratiske gjøremål trass i de svært ustabile forholdene. Med både regjeringsstyrkenes og EZLNs viten fortsetter de å holde sine stevner, som styrker dem åndelig sett. Besøk av reisende tilsynsmenn har også vært en kraftig spore til å fortsette i forkynnelsesarbeidet. Interessant nok oppmuntrer til og med de som deltar i konfrontasjonen, ofte vitnene til å fortsette med sin forkynnelse.

Selv om de prøvelsene og vanskelighetene som folk i Chiapas har måttet utholde, har avtatt i styrke med tiden, er de ikke over. Men én ting er sikkert — Jehovas vitner er fast bestemt på å fortsette uten opphold i sine bestrebelser på å bringe det gode budskap om fred fra Guds Ord, Bibelen, ut til menneskene. (Apostlenes gjerninger 10: 34—36; Efeserne 6: 15) De er klar over, slik profeten Jeremia sa, at «menneskets vei ikke står til ham selv. Det står ikke til en mann som vandrer, å styre sine skritt». (Jeremia 10: 23) Det er bare Guds rike under ledelse av hans Sønn, Jesus Kristus, som kan gjøre slutt på urettferdighet og fattigdom i verden. — Matteus 6: 10.

[Kart på side 9]

(Se den trykte publikasjonen)

Mexicogolfen

CHIAPAS

GUATEMALA

Stillehavet

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på side 9]

Jehovas vitner ute i tjenesten i høylandet i Chiapas