Du kan mestre motløshet!

EN VISMANN skrev en gang: «Har du vist deg motløs på trengselens dag? Din kraft vil være begrenset.» (Ordspråkene 24: 10) Hvis du har vært motløs en eller annen gang, er du sikkert enig i den uttalelsen.

Ingen er immun overfor virkningene av motløshet. Et mildt anfall av motløshet varer kanskje en dag eller to, og så avtar det. Men når det er sårede følelser eller nag inne i bildet, kan problemet vare mye lenger. Noen kristne som har vært trofaste i mange år, er blitt så motløse at de faktisk har sluttet å gå på menighetsmøtene og å delta i felttjenesten.

Føler du deg motløs, så fatt mot! Trofaste tjenere i tidligere tider har klart å mestre motløshet, og med Jehova Guds hjelp kan du også det.

Når noen sårer deg

Man kan ikke vente at man skal være beskyttet mot alle ubetenksomme ord og handlinger. Men du kan bestemme deg for at andres ufullkommenheter ikke skal få komme i veien for din tjeneste for Jehova. Hvis noen har såret deg, kan det være til hjelp for deg å tenke over hvordan Hanna, Samuels mor, mestret motløshet.

Hanna ønsket inderlig å få barn, men hun var barnløs. Hennes ektemanns andre hustru, Peninna, hadde allerede født sønner og døtre. Peninna viste ikke forståelse for Hannas vanskelige situasjon, men så på henne som en rival. Hun ertet Hanna, slik at hun «gråt og ikke spiste». — 1. Samuelsbok 1: 2, 4—7.

En dag gikk Hanna opp til tabernaklet for å be. Eli, øverstepresten i Israel, så at leppene hennes rørte seg. Eli skjønte ikke at Hanna bad, så han tok henne for å være beruset. «Hvor lenge skal du oppføre deg som en drukken?» spurte han. «Kvitt deg med vinen din!» (1. Samuelsbok 1: 12—14) Kan du forestille deg hvordan Hanna må ha følt det? Hun hadde kommet til tabernaklet for å finne oppmuntring. Hun ventet så visst ikke at en av Israels mest innflytelsesrike menn skulle beskylde henne for noe som ikke var sant!

Hanna kunne lett ha blitt svært motløs. Hun kunne straks ha forlatt tabernaklet og sverget på aldri å komme tilbake så lenge Eli tjente som øversteprest der. Men det er tydelig at Hanna satte sitt forhold til Jehova høyt. Hun visste at det ikke ville glede ham at hun gikk fram på den måten. Tabernaklet var sentret for den rene tilbedelse. Jehova hadde gjort det til bolig for sitt navn. Og selv om Eli var ufullkommen, var han Jehovas utvalgte representant.

Hannas gudfryktige svar på Elis anklager er et godt eksempel for oss i dag. Hun fant seg ikke i å bli anklaget for noe som ikke var riktig, men svarte ham på en svært respektfull måte. Hun sa: «Nei, min herre! Jeg er en kvinne som er hardt presset i ånden; og vin og rusdrikk har jeg ikke drukket, men jeg utøser min sjel framfor Jehova. Ta ikke din slavekvinne for å være en udugelig kvinne, for det er på grunn av min store bekymring og gremmelse jeg har talt inntil nå.» — 1. Samuelsbok 1: 15, 16.

Var Hanna direkte? Ja, det var hun. Men hun snakket med Eli på en taktfull måte og dristet seg ikke til å kritisere ham for å ha kommet med uriktige anklager. Han i sin tur svarte henne på en vennlig måte. Han sa:  «Gå i fred, og måtte Israels Gud oppfylle din bønn, det du har bedt ham om.» Da saken var avklart, «gikk [Hanna] sin vei, og hun begynte å spise, og hennes ansikt så ikke lenger bekymret ut». — 1. Samuelsbok 1: 17, 18.

Hva lærer vi av denne beretningen? Hanna handlet raskt for å oppklare en misforståelse, men hun gjorde det med dyp respekt. Som følge av det bevarte hun et godt forhold til Jehova og til Eli. Ofte er det god kommunikasjon og litt takt som skal til for å hindre at små problemer vokser seg store.

Man må være klar over at det krever ydmykhet og fleksibilitet fra begge sider å løse uoverensstemmelser. Hvis en medtroende ikke reagerer positivt på dine forsøk på å få en uoverensstemmelse ut av verden, må du kanskje legge saken i Jehovas hender og stole på at han vil ta hånd om den til sin tid og på sin måte.

Har du mistet et tjenesteprivilegium?

Noen er blitt deprimert fordi de har måttet gi fra seg et tjenesteprivilegium som de har satt pris på. De var glad for å tjene brødrene, og da de mistet privilegiet, følte de at de ikke lenger var til noen nytte for Jehova og for hans organisasjon. Kanskje du føler det på den måten. I så fall kan du få innsikt ved at du tenker over det eksemplet som bibelskribenten Markus, også kalt Johannes Markus, utgjør. — Apostlenes gjerninger 12: 12.

Markus var sammen med Paulus og Barnabas på deres første misjonsreise, men etter en tid forlot han dem og vendte tilbake til Jerusalem. (Apostlenes gjerninger 13: 13) Senere ville Barnabas at de skulle ta med seg Markus på en ny reise. Men Bibelen sier: «Paulus syntes ikke det var riktig å ta ham med, ettersom han hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke var gått med dem til arbeidet.» Barnabas var ikke enig. Beretningen fortsetter: «Da kom det til et heftig vredesutbrudd, slik at [Paulus og Barnabas] skiltes fra hverandre; og Barnabas tok med seg Markus og seilte av sted til Kypros. Paulus valgte Silas og drog av sted.» — Apostlenes gjerninger 15: 36—40.

Markus må ha blitt ute av seg da han fikk vite at den respekterte apostelen Paulus ikke ville samarbeide med ham, og at en diskusjon om hans kvalifikasjoner hadde ført til et brudd mellom Paulus og Barnabas. Men historien slutter ikke der.

Paulus og Silas trengte fortsatt en reisefelle. Da de kom til Lystra, fant de en som kunne erstatte Markus, nemlig en ung mann som het Timoteus. Da Timoteus ble valgt, hadde han kanskje ikke vært døpt i mer enn to—tre år. Markus hadde på den annen side kommet sammen med den kristne menighet helt fra den ble opprettet — faktisk lenger enn Paulus. Likevel var det Timoteus som ble privilegert og fikk oppdraget. — Apostlenes gjerninger 16: 1—3.

Hvordan reagerte Markus da han fikk høre at han var blitt erstattet av en yngre og mindre erfaren mann? Det sier ikke Bibelen noe om. Men den viser at Markus fortsatte å være aktiv i tjenesten for Jehova. Han tok imot de privilegiene han kunne få. Han kunne riktignok ikke tjene sammen med Paulus og Silas, men han kunne reise sammen med Barnabas til Kypros, Barnabas’ hjemtrakt. Markus tjente også sammen med Peter i Babylon. Med tiden fikk han også muligheten til å samarbeide med Paulus — og Timoteus — i Roma. (Kolosserne 1: 1; 4: 10; 1. Peter 5: 13) Senere ble Markus til og med inspirert til å skrive en av de fire evangelieberetningene.

Vi kan lære noe viktig av alt dette. Markus ble ikke så opptatt av det privilegiet han hadde mistet, at han ikke satte pris på de privilegiene han fremdeles kunne få. Markus fortsatte å holde seg travelt opptatt i tjenesten for Jehova, og Jehova velsignet ham.

Har du mistet et privilegium, så ikke vær motløs. Hvis du bevarer en positiv innstilling  og holder deg travelt opptatt, kan det være at du får andre privilegier. Det er rikelig å gjøre i Herrens gjerning. — 1. Korinter 15: 58.

En trofast tjener blir motløs

Det er ikke lett å kjempe en hard kamp for troen. Du blir kanskje motløs av og til. Så får du kanskje til og med dårlig samvittighet fordi du er motløs, for du mener at en trofast Guds tjener aldri burde føle det slik. Tenk på Elia, en av Israels fremste profeter.

Da Israels dronning Jesabel, en fanatisk tilhenger av Ba’al-dyrkelsen, fikk høre at Elia hadde drept Ba’al-profetene, sverget hun på at hun skulle få ham drept. Elia hadde stått overfor større fiender enn Jesabel, men nå ble han plutselig så motløs at han ville dø. (1. Kongebok 19: 1—4) Hvordan kunne det skje? Han hadde glemt noe.

Elia hadde glemt å vende seg til Jehova som Kilden til styrke. Hvem var det som hadde gitt Elia kraft til å oppreise døde og til å stå ansikt til ansikt med Ba’al-profetene? Det var Jehova. Det er klart at Jehova kunne gi ham styrke til å stå overfor dronning Jesabels vrede. — 1. Kongebok 17: 17—24; 18: 21—40; 2. Korinter 4: 7.

Hvem som helst kan for et øyeblikk vakle i sin tillit til Jehova. I likhet med Elia hender det kanskje at du betrakter et bestemt problem fra en menneskelig synsvinkel istedenfor å bruke «visdommen ovenfra» til å takle det. (Jakob 3: 17) Men Jehova sviktet ikke Elia fordi han mistet tilliten en kort stund.

Elia hadde flyktet til Be’er-Sjeba og så videre ut i ødemarken, der han trodde at ingen kunne finne ham. Men Jehova fant ham. Han sendte en engel for å trøste ham. Engelen sørget for at Elia fikk nybakt brød å spise og forfriskende vann å drikke. Etter at Elia hadde hvilt, ledet engelen ham til å reise cirka 30 mil til fjellet Horeb, der Jehova skulle styrke ham ytterligere. — 1. Kongebok 19: 5—8.

Ved Horeb-fjellet var Elia vitne til en trosstyrkende tilkjennegivelse av Jehovas makt. Med en rolig, dempet røst forsikret så Jehova ham om at han ikke var alene. Jehova var med ham, og 7000 av hans brødre var også med ham, selv om Elia ikke visste om det. Til slutt gav Jehova Elia arbeid å gjøre. Han hadde ikke vraket Elia som sin profet. — 1. Kongebok 19: 11—18.

Det er hjelp å få

Hvis du av og til blir litt motløs, vil du kanskje oppdage at du føler deg bedre etter noe ekstra hvile eller etter et godt måltid mat. Nathan H. Knorr, som var medlem av Jehovas vitners styrende råd til sin død i 1977, sa en gang at store problemer ofte virker mye mindre etter en god natts søvn. Men hvis problemet er mer vedvarende, er det ikke sikkert at det holder med en slik kur — da trenger du hjelp til å kjempe mot motløsheten.

Jehova sendte en engel for å styrke Elia. I dag gir Jehova oppmuntring gjennom de eldste og andre modne kristne. De eldste kan virkelig «vise seg å være som et ly mot vinden». (Jesaja 32: 1, 2) Men hvis de skal kunne oppmuntre deg, kan det være at du må ta initiativet. Enda så motløs Elia var, reiste han til Horeb-fjellet for å få veiledning av Jehova. Vi kan få styrkende veiledning gjennom den kristne menighet.

Når vi tar imot hjelp og modig ser prøvelser i øynene, slike prøvelser som sårede følelser og tap av privilegier, fortsetter vi å stå på Jehovas side i et viktig spørsmål. Hvilket spørsmål? Satan har hevdet at menneskene bare tjener Jehova av egeninteresse. Satan benekter ikke at vi vil tjene Gud når alt i livet vårt går glatt, men han påstår at vi kommer til å slutte å tjene Gud når vi får problemer. (Job, kapitlene 1 og 2) Ved at vi urokkelig fortsetter å tjene Jehova trass i motløshet, kan vi være med på å gi et svar på Djevelens ærekrenkende beskyldning. — Ordspråkene 27: 11.

 Hanna, Markus og Elia hadde problemer som gjorde at de for en kort tid mistet gleden. Men de mestret problemene og levde et meningsfylt liv. Med Jehovas hjelp kan du også mestre motløshet.