På leting etter dem «som fortjener det», i Kenya

KENYA er et naturskjønt land. Frodige skoger, store åpne sletter, stekende varme ørkener og snødekte fjell pryder dette vakre landet. Det er bosted for mer enn en million ville dyr, deriblant det truede neshornet. Man kan også se store flokker med sjiraffer som streifer omkring på gresslettene.

Det vrimler av fugler, fra mektige ørner som svever høyt oppe i luften, til myriader av fargerike sangfugler som fyller luften med sine lystige toner. Og hvem kan vel unngå å legge merke til elefantene og løvene? Det man ser og hører i Kenya, er noe man aldri glemmer.

Men det er også en annen lyd som kan høres over hele dette vakre landet. Det er lyden av de tusenvis av røster som forkynner et håpets budskap. (Jesaja 52: 7) Disse røstene når ut til mennesker fra over 40 stammer og folkegrupper. I denne forstand er Kenya også et land fylt av åndelig skjønnhet.

De fleste i Kenya er religiøst anlagt og er villige til å drøfte åndelige spørsmål. Til tross for dette har det vist seg å være en utfordring å finne folk å snakke med, for i likhet med mange andre land opplever Kenya en forandring.

Vanskelige økonomiske forhold har tvunget mange til å forandre sin levemåte. Kvinner, som tradisjonelt har arbeidet i hjemmet, arbeider nå på kontor, eller de går langs veien og selger frukt, grønnsaker, fisk og flettede kurver. Menn arbeider hardt i mange timer for å prøve å forsørge sin familie. Selv barn går gatelangs med armene fulle av pakker med ristede peanøtter og kokte egg, som de selger. Resultatet er at det ikke er mange å treffe hjemme på dagtid. På grunn av denne situasjonen har forkynnerne av det gode budskap om Riket måttet gjøre visse forandringer.

Menighetene av Jehovas vitner ble rådd til å konsentrere seg mer om venner, slektninger, forretningsfolk og arbeidskamerater og om dem som utfører sine daglige gjøremål utenfor hjemmet. Brødrene reagerte positivt og snakket med folk overalt hvor de var å treffe. (Matteus 10: 11) Har denne innsatsen for å utvide forkynnelsen gitt resultater? Ja, det har det! Tenk over noen eksempler.

 Slektninger — våre nærmeste medmennesker

Nairobi, Kenyas hovedstad, har omkring tre millioner innbyggere. På østsiden av byen bodde det en pensjonert major som i lang tid ikke hadde hatt noe til overs for Jehovas vitner, selv om hans egen sønn, til hans store sorg, var et vitne. En gang i februar måned reiste den pensjonerte offiseren 16 mil for å besøke sønnen i byen Nakuru, som ligger i Riftdalen. Mens han var der, gav sønnen ham en gave — boken Kunnskap som fører til evig liv. * Faren tok imot den og reiste.

Da han kom hjem, gav den tidligere offiseren boken til sin kone, som begynte å lese i den. Hun var ikke klar over at den var utgitt av Jehovas vitner. Litt etter litt begynte Bibelens sannhet å røre ved hennes hjerte, og hun fortalte mannen sin om det hun lærte. Av ren nysgjerrighet begynte også han å lese boken. Da de oppdaget hvem som hadde utgitt den, kom de til at de ikke var blitt fortalt sannheten om Jehovas vitner. De kontaktet vitnene på stedet, og det ble startet et bibelstudium. Ut fra det de selv leste i boken, forstod de at det er ukristent å bruke og å selge tobakk. (Matteus 22: 39; 2. Korinter 7: 1) Uten å nøle ødela de alle sigarettene som de hadde i butikken sin. Flere måneder senere var de kvalifisert til å bli udøpte forkynnere, og kort tid etter ble de døpt på et områdestevne.

En skatt i søppelhaugen

Enkelte deler av hovedstadsområdet består av stadig voksende tettsteder, hvor hundretusener av mennesker holder til. Her finner man rad på rad med hus bygd av gjørme, tre, metallskrap eller bølgeblikkplater. Når det er knapt med arbeid i industrien eller på fabrikkene, improviserer folk. Noen sitter ute i solen og lager sandaler av gamle bildekk, eller de lager parafinlamper av gamle blikkbokser. Andre leter gjennom søppelhauger og søppeldunker etter papir, blikkbokser og flasker som kan resirkuleres.

Kan man finne en skatt i dette avfallet? Ja! En bror forteller: «En sterk, uflidd mann med et barskt utseende kom bærende på en stor plastsekk full av gamle aviser og blad inn på tomten der stevnehallen vår ligger. Etter å ha fortalt meg at han het William, spurte han: ’Har du det nyeste nummeret av Vakttårnet?’ Jeg ble litt engstelig og lurte på hva han kunne ha i sinne. Da jeg viste ham fem numre av bladene, så han på det ene etter det andre og sa: ’Jeg tar alle sammen.’ Overrasket gikk jeg tilbake til rommet mitt og hentet boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. * Jeg viste ham bildet av paradiset og fortalte at vi studerer Bibelen gratis med folk. Så sa jeg: ’William, kan du ikke komme tilbake i morgen, så begynner vi å studere?’ Og det gjorde han.

En søndag kom han på møte for første gang. Jeg holdt det offentlige foredraget den dagen. Da William kom inn, kastet han et raskt blikk på forsamlingen, så meg på plattformen og styrtet ut av salen. Senere spurte jeg ham hvorfor han hadde gjort det. Han svarte sjenert: ’De som var der, var så rene. Jeg ble nervøs.’

Etter hvert som William gikk framover i sitt studium, begynte Bibelens sannhet å forandre livet hans. Han vasket seg, klipte håret, kledde seg i rene og pene klær og kom  snart regelmessig på møtene. Da boken Kunnskap som fører til evig liv ble utgitt, begynte vi å studere den. I mellomtiden hadde han holdt to elevtaler på den teokratiske tjenesteskolen, og han var blitt udøpt forkynner. Da han ble døpt på den spesielle stevnedagen, var jeg svært glad over å kunne ønske ham velkommen som min åndelige bror.»

Hvor hadde William først funnet bladet Vakttårnet og forstått verdien av det? «Jeg fant noen numre blant papir som var kastet i søplet.» Ja, han fant en skatt på denne usedvanlige måten!

Forkynnelse på arbeidsplassen

Er vi alltid våken for anledninger til å forkynne uformelt på arbeidsplassen vår? James, en eldste i en menighet i Nairobi, ble kjent med Bibelens sannhet på den måten. Han på sin side er blitt dyktig til å benytte denne metoden for å nå andre. Ved én anledning så for eksempel James en kollega komme inn på kontoret med et merke på seg, hvor det stod: «Jesus frelser.» Han fulgte evangelisten Filips eksempel og spurte medarbeideren: «Forstår du egentlig hva disse ordene betyr?» (Apostlenes gjerninger 8: 30) Det spørsmålet førte til en fin drøftelse. Det ble startet et bibelstudium, og mannen ble senere døpt. Har James hatt flere gode erfaringer? Han forteller:

«Tom og jeg arbeidet i det samme firmaet. Vi tok ofte firmaets buss sammen. En morgen kom vi tilfeldigvis til å sitte ved siden av hverandre. Jeg leste i en av bøkene våre, og jeg holdt den på en slik måte at jeg var sikker på at Tom fikk sett skikkelig på den. Akkurat som jeg håpet, ble oppmerksomheten hans fanget, og jeg lånte ham gladelig boken. Det han leste, gjorde dypt inntrykk på ham, og han gikk med på å ha et bibelstudium. Nå er han og hans kone døpte tjenere for Jehova.»

James fortsetter: «Vi har ofte svært interessante samtaler i lunsjpausene i firmaet vårt. Det var slik, ved to forskjellige anledninger, jeg møtte Ephraim og Walter. Begge visste at jeg var et av Jehovas vitner. Ephraim var interessert i å forstå hvorfor mange var så fiendtlig innstilt til Jehovas vitner. Walter stilte spørsmål om forskjellen mellom vitnene og andre religioner. De var begge godt fornøyd med de bibelske svarene jeg gav dem, og gikk med på å studere. Ephraim gjorde raske framskritt. Med tiden innviet både han og hans kone sitt liv til Jehova. Han tjener nå som eldste, og hans kone er alminnelig pioner. Walter møtte imidlertid så sterk motstand at han kastet studieboken sin. Men fordi jeg var så iherdig, gjenopptok han studiet. Også han gleder seg nå over det privilegium å tjene som eldste.» Fordi James benyttet anledninger til å forkynne uformelt på arbeidsplassen sin, er i alt elleve personer blitt sanne kristne.

Et svært forbløffende resultat

I en liten landsby ved Victoriasjøen var venner og slektninger samlet til en begravelsesseremoni. Blant de sørgende var et eldre Jehovas vitne. Han gikk bort til en skolelærer ved navn Dolly og fortalte henne hvilken tilstand de døde er i, og at Jehova har til hensikt å fjerne døden for alltid. Han la merke til at hun reagerte positivt, og forsikret henne: «Når du vender tilbake til hjembyen din, vil en av våre misjonærer besøke deg og lære deg om Bibelen.»

 Dollys hjemby er den tredje største byen i Kenya. Det var bare fire misjonærer som tjente der på den tiden. Den eldre broren gav i virkeligheten ikke noen av misjonærene beskjed om å ta kontakt med Dolly. Han hadde bare full tillit til at hun kom til å få besøk. Og det fikk hun! Kort tid senere møtte en misjonærsøster Dolly og startet et studium med henne. Dolly er nå døpt, den unge datteren hennes er påmeldt den teokratiske tjenesteskolen, og de to sønnene hennes er også døpt. Hun har også hatt gleden av å gå på pionertjenesteskolen.

Økningen blir tatt hånd om

Det at det er blitt lagt vekt på uformell forkynnelse, har gjort det mulig for tusener av andre i Kenya å få høre det gode budskap. Over 15 000 forkynnere er nå travelt opptatt i dette ytterst viktige arbeidet, og i fjor var det mer enn 41 000 som overvar høytiden til minne om Kristi død. I Kenya er det ofte dobbelt så mange til stede på møtene som det er forkynnere av Riket. Dette har skapt behov for flere Rikets saler.

Det blir bygd Rikets saler både i store byer og på avsidesliggende steder. Et av disse isolerte stedene er en by i Samburu-området. Byen ligger cirka 32 mil nordøst for Nairobi. I 1934 fikk den navnet Maralal, som betyr «glitrende» på språket samburu, fordi det første bølgeblikktaket som ble lagt der, skinte i solen. Sekstito år senere ble det bygd enda en bygning med bølgeblikktak i Maralal. Også den «skinner» og «stråler» fordi den er det lokale stedet for den sanne tilbedelse.

De 15 forkynnerne der gjorde en flott innsats da de bygde den første Rikets sal i denne avsidesliggende delen av Kenya. Brødrene hadde begrenset med penger, så de måtte benytte byggematerialer fra stedet. De laget vegger av fuktig, rød jord som ble pakket tett rundt opprettstående påler. Veggene ble glattet over og fikk et strøk med en blanding av kumøkk og aske, noe som gir en hard overflate som holder i årevis.

For å få tak i påler til bygget skaffet brødrene seg tillatelse til å felle trær. Men den nærmeste skogen lå omkring en mil unna. Brødrene og søstrene måtte gå til denne skogen, hogge ned trærne, beskjære dem og bære pålene tilbake til byggeplassen. En gang da brødrene var på vei bort fra skogen, ble de stoppet av politiet, som hevdet at den tillatelsen de hadde fått, ikke var gyldig. Politiet sa til en spesialpioner at han var arrestert for å ha hogd ned trær. En søster som var godt kjent i lokalsamfunnet, sa frimodig: «Hvis dere arresterer vår bror, må dere arrestere oss alle sammen, siden vi alle var med på å felle de trærne!» Politimannen lot da alle gå.

Det fantes ville dyr i skogen, så det var ikke ufarlig å gå der. En dag felte en søster et tre. Da treet traff bakken, så hun et dyr hoppe ned og løpe av gårde. Ut fra den gulbrune fargen hun fikk et glimt av, trodde hun at det bare var en impala, men senere så hun av fotsporene at det var en løve! Til tross for slike farer fullførte brødrene byggingen av salen, og den står nå der og «stråler» til pris for Jehova.

Den 1. februar 1963 var en betydningsfull dag i Kenyas teokratiske historie. Da ble det første avdelingskontoret åpnet. Det bestod av bare ett rom på 7,4 kvadratmeter. Den 25. oktober 1997 var en ny milepæl i Kenyas teokratiske historie — dagen for innvielsen av et nytt Betel-hjem på 7800 kvadratmeter! Det ferdige prosjektet hadde nådd et storslått høydepunkt etter tre år med helhjertete anstrengelser. Frivillige fra 25 forskjellige nasjoner hadde forvandlet et gjørmete, 32 mål stort område fylt av ugress til et parklignende område rundt det nye avdelingskontoret, som har plass til de 80 medlemmene av Betel-familien.

Vi har all grunn til å glede oss over det Jehova har gjort for sitt folk. La oss takke ham for at han tilskynder sine tjenere til å utvide og intensivere letingen i Kenya etter dem «som fortjener det», og gjør det til et land fylt av åndelig skjønnhet.

[Fotnoter]