’Søk fred og jag etter den’
’Søk fred og jag etter den’
«Hvis det er mulig, så hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere.» — ROMERNE 12: 18.
1, 2. Hva er noen av grunnene til at den fred som mennesker får i stand, ikke kan vare?
FORESTILL deg et hus med svakt fundament, råtne bærebjelker og nedsunket tak. Hadde du hatt lyst til å flytte inn i huset og gjøre det til hjemmet ditt? Sannsynligvis ikke. Ikke engang et nytt malingsstrøk ville forandre det faktum at huset ikke er i forsvarlig stand. Før eller senere ville det antagelig falle sammen.
2 Fred som oppstår i denne verden, er som dette huset. Det er bygd på et svakt fundament — på løfter og strategier fra mennesker, «hos hvem det ikke er frelse». (Salme 146: 3) Historien forteller om en lang rekke konflikter mellom nasjoner, etniske grupper og stammer. Det har riktignok vært kortere perioder med fred, men med hva slags fred? Hvis to nasjoner er i krig og det så blir erklært fred, enten fordi den ene nasjonen har lidd nederlag, eller fordi ingen av nasjonene mener de har noe mer å tjene på å fortsette å slåss, hva slags fred er det? Det hatet, den mistenksomheten og den misunnelsen som utløste krigen, er der fremdeles. Fred som bare er en fasade, et «malingsstrøk» over fiendtligheten, er ingen varig fred. — Esekiel 13: 10.
3. Hvorfor er den freden Guds folk har, annerledes enn en hvilken som helst fred som mennesker får i stand?
3 Likevel eksisterer det fred i denne krigsherjede verden. Hvor? Blant dem som følger i Jesu Kristi fotspor, de sanne kristne, som lever etter Jesu ord og bestreber seg på å etterligne hans livsførsel. (1. Korinter 11: 1; 1. Peter 2: 21) Den freden som eksisterer mellom de sanne kristne fra forskjellige folkegrupper, samfunnslag og nasjoner, er ekte, for den skriver seg fra det fredelige forholdet de har til Gud. Dette forholdet er basert på deres tro på Jesu Kristi gjenløsningsoffer. Deres fred er en gave fra Gud og ikke noe som mennesker har fått i stand. (Romerne 15: 33; Efeserne 6: 23, 24) Den er et resultat av at de underordner seg under ’Fredsfyrsten’, Jesus Kristus, og tilber Jehova, «kjærlighetens og fredens Gud». — Jesaja 9: 6; 2. Korinter 13: 11.
4. Hvordan kan en kristen «søke» fred?
4 Ufullkomne mennesker erfarer ikke fred automatisk. Peter sa derfor at hver enkelt kristen skulle «søke fred og jage etter den». (1. Peter 3: 11) Hvordan kan vi gjøre det? En gammel profeti peker på svaret. Jehova sa gjennom Jesaja: «Alle dine sønner skal være lært av Jehova, og dine sønners fred skal være stor.» (Jesaja 54: 13; Filipperne 4: 9) Ja, de som får erfare ekte fred, er de som tar det Jehova lærer, alvorlig. Fred er dessuten en av Guds hellige ånds frukter, sammen med «kjærlighet, glede, . . . langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll». (Galaterne 5: 22, 23) En som er ukjærlig, gledeløs, utålmodig, uvennlig, ond, troløs, voldsom eller uten selvkontroll, kan ikke erfare fred.
«Hold fred med alle mennesker»
5, 6. a) Hva betyr det i bibelsk forstand å være fredelig? b) Hvem går de kristne inn for å holde fred med?
5 Bokmålsordboka definerer fred blant annet som «tilstand uten forstyrrelse, ro». En slik definisjon passer på mange forhold der det ikke er ufred. Til og med en som er død, har fred. Men skal man erfare sann fred, må man være mer enn bare fredelig innstilt. Jesus sa i Bergprekenen: «Lykkelige er de fredsommelige, for de skal bli kalt ’Guds sønner’.» (Matteus 5: 9) Jesus snakket til slike som senere fikk muligheten til å bli åndelige Guds sønner og få udødelighet i himmelen. (Johannes 1: 12; Romerne 8: 14—17) Og alle trofaste mennesker som ikke har et himmelsk håp, kommer til slutt til å få «Guds barns herlige frihet». (Romerne 8: 21) Det er bare de som er fredsommelige, som kan ha et slikt håp. Det greske ordet for «fredsommelige» betyr bokstavelig «fredsstiftere». Å være fredelig eller fredsommelig i bibelsk forstand innebærer derfor å gå aktivt inn for å fremme fred, noen ganger å stifte fred der det tidligere ikke var fred.
6 Tenk også på apostelen Paulus’ veiledning til romerne: «Hvis det er mulig, så hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere.» (Romerne 12: 18) Paulus sa ikke til romerne at de bare skulle være fredelige til sinns, selv om det ville hjelpe. Han oppfordret dem til å stifte fred. Med hvem? Med «alle mennesker» — med familiemedlemmer og medkristne og også med dem som hadde en annen tro. Han oppfordret romerne til å holde fred med andre ’så langt det stod til dem’. Han ville ikke at de skulle gå på akkord med sin tro for fredens skyld. Men istedenfor å støte folk fra seg helt unødvendig skulle de henvende seg til dem i en fredelig hensikt. De kristne skulle gå fram på denne måten enten de hadde å gjøre med dem som var innenfor menigheten, eller dem som var utenfor. (Galaterne 6: 10) I tråd med dette skrev Paulus: «Jag alltid etter å gjøre det som er godt, mot hverandre og mot alle andre.» — 1. Tessaloniker 5: 15.
7, 8. Hvordan holder de kristne fred med dem som har en annen tro, og hvorfor gjør de det?
7 Hvordan kan vi holde fred med dem som har en annen tro enn oss, og som kanskje til og med motarbeider vår tro? Blant annet ved å la være å ha en overlegen holdning. Det ville for eksempel ikke være fredelig å snakke nedsettende om enkeltpersoner. Jehova har kunngjort sin dom over organisasjoner og grupper, men vi har ingen rett til å snakke om en person som om han allerede er blitt dømt. Nei, vi setter oss ikke til doms over andre, ikke engang over våre motstandere. Paulus sa til Titus at han skulle veilede de kristne på Kreta i hvordan de skulle forholde seg til menneskelige herskere, og at han skulle minne dem om «ikke å tale krenkende om noen, ikke å være stridslystne, å være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker». — Titus 3: 1, 2.
8 Å holde fred med dem som har en annen tro enn oss, bidrar i høy grad til å anbefale sannheten for dem. Vi pleier selvfølgelig ikke vennskap som «ødelegger gode vaner». (1. Korinter 15: 33) Ikke desto mindre kan vi være høflige, og vi bør behandle alle mennesker med verdighet og medmenneskelighet. Peter skrev: «Fortsett å ha en god oppførsel blant nasjonene, for at de, i forbindelse med det som de anklager dere som ugjerningsmenn for, kan ære Gud på den dag da han inspiserer, som følge av deres gode gjerninger, som de er øyenvitner til.» — 1. Peter 2: 12.
Fredelige i forkynnelsen
9, 10. Hvilket eksempel foregikk apostelen Paulus med når det gjaldt det å være fredelig overfor ikke-troende?
9 De kristne i det første århundre var kjent for sin frimodighet. De utvannet ikke budskapet, og når de møtte motstand, var de fast bestemt på å adlyde Gud som sin hersker mer enn mennesker. (Apostlenes gjerninger 4: 29; 5: 29) Men de forvekslet ikke frimodighet med uhøflighet. Tenk på hvordan Paulus gikk fram da han forsvarte sin tro overfor kong Herodes Agrippa II. Herodes Agrippa hadde et incestuøst forhold til sin søster, Berenike. Men Paulus begynte ikke å holde en moralpreken for Agrippa. Han la isteden vekt på det de var enige om, og roste Agrippa fordi han var vel kjent med de jødiske skikkene, og fordi han trodde på profetene. — Apostlenes gjerninger 26: 2, 3, 27.
10 Brukte Paulus falsk smiger overfor den mannen som kunne gi ham frihet? Nei. Paulus fulgte sin egen veiledning og talte sannheten. Ikke noe av det han sa til Herodes Agrippa, var usant. (Efeserne 4: 15) Men Paulus var en fredsstifter og visste hvordan han kunne bli «alt for alle slags mennesker». (1. Korinter 9: 22) Målet hans var å forsvare retten til å forkynne om Jesus. Som en dyktig lærer nevnte han først noe som han og Agrippa kunne være enige om. På den måten hjalp Paulus denne umoralske kongen til å få et bedre inntrykk av kristendommen. — Apostlenes gjerninger 26: 28—31.
11. Hvordan kan vi være fredsstiftere i forkynnelsen?
11 Hvordan kan vi være fredsstiftere i forkynnelsen? I likhet med Paulus bør vi unngå diskusjoner. Av og til må vi selvfølgelig «tale Guds ord uten frykt», forsvare vår tro frimodig. (Filipperne 1: 14) Men i de fleste tilfeller er hensikten vår fortrinnsvis å forkynne det gode budskap. (Matteus 24: 14) Når en person forstår sannheten om Guds hensikter, kan han begynne å kvitte seg med falske religiøse forestillinger og rense seg for urene vaner. I den grad det er mulig, er det derfor bra å legge vekt på ting som vil appellere til den vi snakker med, og først ta opp ting vi kan være enige om. Det virker mot sin hensikt å støte en person fra seg — en som kanskje hadde lyttet til budskapet hvis man hadde henvendt seg til ham på en taktfull måte. — 2. Korinter 6: 3.
Fredsstiftere i familien
12. Hvordan kan vi være fredsstiftere i familien?
12 Paulus sa at de som gifter seg, «vil få trengsel i sitt kjød». (1. Korinter 7: 28) Man kommer til å møte forskjellige vanskeligheter. Noen ektepar vil for eksempel være uenige fra tid til annen. Hvordan bør man takle det? På en fredelig måte. En fredsstifter prøver å hindre at en konflikt forverrer seg. Hvordan? Først og fremst ved å vokte tungen. Når dette lille lemmet blir brukt til å komme med sarkastiske og sårende bemerkninger, kan det virkelig være «uregjerlig og skadelig . . . full av dødbringende gift». (Jakob 3: 8) En fredsstifter bruker tungen til å bygge opp istedenfor til å bryte ned. — Ordspråkene 12: 18.
13, 14. Hvordan kan vi bevare freden når vi sier noe galt, eller når følelsene kommer i kok?
13 Fordi vi er ufullkomne, sier vi alle av og til noe som vi senere angrer. Når det skjer, så vær rask med å gjøre det godt igjen — stift fred. (Ordspråkene 19: 11; Kolosserne 3: 13) Unngå å kjøre deg fast i «diskusjoner om ord» og «voldsomme diskusjoner om bagateller». (1. Timoteus 6: 4, 5) Se isteden under overflaten og prøv å forstå hvordan ektefellen din føler det. Hvis det blir sagt noen ublide ord til deg, så ikke gi igjen med samme mynt. Husk at «et mildt svar stiller voldsom harme». — Ordspråkene 15: 1.
14 Til tider trenger du kanskje å tenke over rådet i Ordspråkene 17: 14: «Trekk deg . . . tilbake før tretten bryter ut.» Trekk deg tilbake fra den opphetede situasjonen. Når dere senere er blitt roligere, klarer dere sannsynligvis å løse problemet på en fredelig måte. I noen tilfeller kan det være klokt å be en moden kristen tilsynsmann om hjelp. Det kan være godt å få hjelp fra slike erfarne og medfølende menn når freden i ekteskapet er truet. — Jesaja 32: 1, 2.
Fredsstiftere i menigheten
15. Hvilket dårlig trekk hadde ifølge Jakob noen kristne utviklet, og hvordan kan vi si at dette trekket er ’jordisk’, ’dyrisk’ og ’demonisk’?
15 Noen av de kristne i det første århundre var dessverre skinnsyke og stridslystne — akkurat det motsatte av å være fredelig. Jakob sa: «Dette er ikke den visdom som kommer ned ovenfra, men den jordiske, dyriske, demoniske. For hvor det er skinnsyke og stridslyst, der er det uorden og alt som er ondt.» (Jakob 3: 14—16) Noen mener at det greske ordet som er oversatt med «stridslyst», har å gjøre med selviske ambisjoner, en streben etter posisjon. Jakob stempler med rette stridslyst som ’jordisk, dyrisk, demonisk’. Gjennom hele historien har verdensherskere handlet på en stridslysten måte, som ville dyr som kjemper mot hverandre. Stridslyst er virkelig ’jordisk’ og ’dyrisk’. Det er også ’demonisk’. Den første som la dette lumske trekket for dagen, var den maktsyke engelen som satte seg opp mot Jehova Gud og ble Satan, herskeren over demonene.
16. Hvordan var det noen kristne i det første århundre som viste samme holdning som Satan?
16 Jakob oppfordret de kristne til å passe på at de ikke utviklet en stridslysten ånd, for den motarbeider fred. Han skrev: «Hvorfra kommer krigene og hvorfra kommer stridighetene blant dere? Kommer de ikke herfra: fra deres begjær etter sanselig nytelse, som fører krig i deres lemmer?» (Jakob 4: 1) Her kan «begjær etter sanselig nytelse» sikte til et grådig begjær etter materielle ting eller til et ønske om å oppnå kontroll, innflytelse eller en fremtredende stilling. I likhet med Satan var det tydeligvis noen i menigheten som heller ville bli lagt merke til enn å være «en av de mindre», som Jesus sa at hans sanne etterfølgere skulle være. (Lukas 9: 48) En slik ånd kan frata menigheten freden.
17. Hvordan kan de kristne i vår tid være fredsstiftere i menigheten?
17 I dag må vi også stå imot tendenser til materialisme, skinnsyke og forfengelige ambisjoner. Er vi virkelige fredsstiftere, føler vi oss ikke truet om noen i menigheten er flinkere enn oss til visse ting, og vi stiller dem heller ikke i et dårlig lys ved å dra deres motiver i tvil. Hvis vi har gode evner, vil vi ikke framheve oss selv på bekostning av andre, som for å antyde at det bare er på grunn av vår dyktighet og kunnskap det går bra med menigheten. En slik ånd ville føre til splittelse, ikke til fred. Fredsstiftere briljerer ikke med sine talenter, men de er beskjedne og bruker dem til å tjene sine brødre og bringe ære til Jehova. De er klar over at når alt kommer til alt, er det kjærlighet — ikke evner — som er kjennetegnet på en sann kristen. — Johannes 13: 35; 1. Korinter 13: 1—3.
«Fred som dine tilsynsmenn»
18. Hvordan fremmer de eldste freden seg imellom?
18 De eldste i menigheten tar ledelsen i å være fredsstiftere. Jehova forutsa angående sitt folk: «Jeg vil innsette fred som dine tilsynsmenn og rettferdighet som dine arbeidsledere.» (Jesaja 60: 17) I samsvar med disse profetiske ordene bestreber de som tjener som kristne hyrder, seg på å fremme freden seg imellom og blant hjorden. De eldste kan bevare freden seg imellom ved å ha «visdommen ovenfra», som er fredsommelig og rimelig. (Jakob 3: 17) De eldste i en menighet har forskjellig bakgrunn og ulike erfaringer i livet, så de har ikke alltid samme syn på tingene. Betyr det at de ikke har fred? Ikke hvis situasjonen blir tatt hånd om på en riktig måte. Fredsstiftere gir på en beskjeden måte uttrykk for sine meninger og hører så respektfullt på de andre. En fredsstifter vil ikke insistere på å få det som han vil, men vil tenke igjennom sin brors synspunkt under bønn. Så lenge det ikke er snakk om å bryte et bibelsk prinsipp, er det vanligvis rom for forskjellige synspunkter. En fredsstifter vil føye seg og støtte den avgjørelsen flertallet treffer, når andre er uenige med ham. På den måten viser han at han er rimelig. (1. Timoteus 3: 2, 3) Erfarne tilsynsmenn vet at det er viktigere å bevare freden enn å få sin vilje igjennom.
19. Hvordan virker de eldste som fredsstiftere i menigheten?
19 De eldste fremmer freden med de enkelte i hjorden ved å støtte dem og ved ikke å være urimelig kritisk til deres bestrebelser. Det hender riktignok at noen trenger å bli brakt i den rette tilstand. (Galaterne 6: 1) Men arbeidet til en kristen tilsynsmann går ikke først og fremst ut på å irettesette. Han gir ofte ros. Kjærlige eldste går inn for å se etter det gode hos andre. Tilsynsmenn setter pris på det harde arbeidet som deres trosfeller gjør, og har tillit til at de gjør sitt beste. — 2. Korinter 2: 3, 4.
20. På hvilken måte er det et gode for menigheten at alle er fredsstiftere?
20 Vi bestreber oss altså på å være fredelige, å arbeide for fred, i familien, i menigheten og når vi har å gjøre med dem som ikke har samme tro som oss. Hvis vi virkelig går inn for å framelske fred, bidrar vi til menighetens lykke. Samtidig blir vi beskyttet og styrket på mange måter, og det skal vi se på i den neste artikkelen.
Husker du?
• Hva vil det si å være fredelig?
• Hvordan kan vi være fredelige når vi har å gjøre med dem som ikke er Jehovas vitner?
• Nevn noen måter vi kan framelske fred i familien på.
• Hvordan kan de eldste fremme freden i menigheten?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 9]
Fredsstiftere har ikke en overlegen holdning
[Bilder på side 10]
De kristne er fredsstiftere i forkynnelsen, i hjemmet og i menigheten