Stå fullstendige og med en fast overbevisning

Områdestevnene — glederike vitnesbyrd om vårt brorskap

DEN 50 år gamle Joseph F. Rutherford, med dårlig helse etter urettmessig å ha sittet i fengsel, tjener med glede som pikkolo. Han bærer energisk kofferter og følger sine medkristne til hotellrommene deres. To av hans tidligere medfanger — også de bibelstudenter — anviser rom til en hel horde med mennesker som venter på å bli innlosjert. Det er fullt kjør til langt over midnatt. Det rår en smittende begeistring blant dem. Hva er det som skal skje?

Året er 1919, og bibelstudentene (i dag kjent som Jehovas vitner) er i ferd med å komme seg på fote igjen etter en periode med voldsom forfølgelse. For å gi brorskapet ny styrke holder de et stevne i Cedar Point i Ohio i USA fra 1. til 8. september 1919. Den siste stevnedagen lytter 7000 oppildnede stevnedeltakere oppmerksomt til bror Rutherfords oppmuntrende ord til hver enkelt: «Du er kongers Konges og herrers Herres representant, som på denne opphøyde måten forkynner folket . . . vår Herres . . . herlige rike.»

Helt siden israelittenes tid har Jehovas folk kommet sammen på stevner. (2. Mosebok 23: 14—17; Lukas 2: 41—43) Det var glederike sammenkomster som hjalp de tilstedeværende til å ha sitt sinn rettet mot Guds Ord. Jehovas vitners stevner i vår tid legger også vekt på åndelige interesser. Disse glederike sammenkomstene gir oppriktige utenforstående ubestridelige vitnesbyrd om at Jehovas vitner er forent i et kristent brorskap med sterke bånd.

Store anstrengelser for å kunne komme

De kristne i vår tid forstår at stevnene deres utgjør perioder med åndelig forfriskning og veiledning fra Guds Ord. De betrakter disse store møtene som en uunnværlig hjelp til å «stå fullstendige og med en fast overbevisning i all Guds vilje». (Kolosserne 4: 12) Jehovas vitner støtter derfor helhjertet opp om disse sammenkomstene og gjør seg store anstrengelser for å kunne overvære dem.

For noen krever bare det å være til stede ved slike stevner tro; de må kanskje overvinne fjellignende hindringer. Tenk for eksempel på en eldre forkynner i Østerrike. Selv om hun hadde diabetes og trengte daglige insulininjeksjoner, sørget hun for å være til stede alle de dagene et områdestevne som ble holdt der, varte. En stor familie blant Jehovas vitner i India som levde i dyp fattigdom, fant at det ville være umulig for dem å overvære et stevne. Et av familiemedlemmene kom dem til unnsetning. Hun sa: «Jeg ville ikke gå glipp av denne anledningen, så jeg solgte gulløreringene mine for å kunne finansiere turen. Det var offeret vel verdt, for samværet og opplevelsene styrket troen vår.»

I en landsby i Papua Ny-Guinea var det en gruppe udøpte, interesserte mennesker som bestemte seg for å overvære områdestevnet i hovedstaden. De snakket med en mann som eide en bil som ble brukt til offentlig transport, og spurte ham om hvor mye han skulle ha for å kjøre dem til stevnet. Ettersom det var mer enn de hadde råd til, gjorde de en avtale med mannen om å utføre arbeid i hjemmet hans — de bygde om kjøkkenet hans. På den måten greide de å komme seg til områdestevnet, og de overvar hele programmet.

 Avstander er ikke et uoverstigelig problem for Jehovas vitner som er fast besluttet på å være til stede ved stevner. I 1978 syklet en ung forkynner fra Polen 1200 kilometer på seks dager for å komme til et stevne i Lille i Frankrike. Sommeren 1997 reiste et ektepar fra Mongolia 1200 kilometer for å overvære en kristen sammenkomst i Irkutsk i Russland.

Ekte brorskap i virksomhet

Det er lett for rettsindige utenforstående å se enheten og brorskapet blant Jehovas vitner på stevnene. Det har gjort inntrykk på mange å se at stevnedeltakerne ikke gjør forskjell på noen, og at det er en kjærlig ånd selv blant dem som treffer hverandre for første gang.

En guide som gjennom en hel uke hadde ledsaget besøkende stevnedeltakere i forbindelse med et internasjonalt stevne som ble holdt i Australia, ville være sammen med dem litt lenger fordi han syntes det var så hyggelig. Deres kjærlighet og enhet gjorde inntrykk på ham, for han syntes det var vanskelig å forstå at mennesker som stort sett var fremmede for hverandre, kunne komme så godt overens. Da han skulle ta farvel med dem, ville han gjerne si noen ord. Han tiltalte dem som «brødre og søstre» og begynte med å takke dem. Men han klarte ikke å fortsette, for han ble overveldet av følelser og lot tårene strømme.

I 1997 ble det første trespråklige områdestevnet på et stort stadion holdt på Sri Lanka. Hele programmet ble framført samtidig på engelsk, singalesisk og tamil. I en verden hvor det er økende spenning mellom etniske grupper, går ikke en sammenkomst mellom tre språkgrupper ubemerket hen. En politimann spurte en bror: «Hvem er det som arrangerer dette stevnet — singaleserne, tamilene eller engelskmennene?» «Ingen av gruppene arrangerer stevnet alene,» svarte broren. «Dette gjør vi i fellesskap.» Politimannen så vantro på ham. Etter at stevnedeltakerne fra alle de tre språkgruppene hadde forent seg i en avsluttende bønn og et forent «amen» hadde runget ut over hele stadionet, begynte de spontant å klappe. Det fantes knapt et tørt øye blant de tilstedeværende. Ja, stevnene er virkelig glederike vitnesbyrd om vårt brorskap. — Salme 133: 1. *

[Fotnote]