Vi gjør vårt beste!

«GJØR ditt beste.» Et medlem av Jehovas vitners styrende råd gav en gang dette praktiske rådet til en misjonær. Men hvorfor gi et så elementært råd til en erfaren Ordets tjener? Er ikke de fleste misjonærene uredde personer som daglig takler insekter, slanger, hete, sykdommer og forskjellige vanskeligheter?

Jehovas vitners misjonærer er i virkeligheten vanlige menn og kvinner, kristne som har latt sin dype kjærlighet til Jehova og sine medmennesker motivere seg til å tjene i fremmede land. De bestreber seg på å tjene Jehova etter beste evne og ser hen til ham for å få styrke. — Efeserne 6: 10.

For å lære mer om misjonærtjenesten kan vi forestille oss at vi tilbringer en dag på besøk i et typisk misjonærhjem i Vest-Afrika.

En dag i misjonærtjenesten

Klokken er snart sju om morgenen. Vi har kommet til misjonærhjemmet akkurat tidsnok til å bli med på drøftelsen av dagsteksten fra Bibelen. De ti misjonærene ønsker oss hjertelig velkommen og gir oss plass ved frokostbordet. Mens vi hilser på hverandre, begynner en misjonærsøster som har vært i sitt tildelte distrikt i mange år, å fortelle morsomme opplevelser hun har hatt i tjenesten. Men vår samtale opphører idet ordstyreren for drøftelsen denne dagen minner den glade gruppen om at tiden nå er inne til å se nærmere på dagsteksten. Drøftelsen foregår på fransk. Selv om vi ikke snakker språket, er det tydelig av den måten disse utenlandske misjonærene uttrykker seg på, at de behersker det svært godt.

Etter den bibelske drøftelsen blir det bedt en inderlig bønn, og så er det tid for frokost. Idet vi tar til oss en rikelig porsjon med kornblanding, anbefaler misjonæren ved siden av oss å ha bananskiver oppå. Vi forklarer at vi ikke er så glad i bananer, men han forsikrer oss om at vi kommer til å forandre mening så snart vi smaker bananer som er blitt dyrket i området. Vi har derfor noen bananskiver i kornblandingen. Så rett han har! Disse bananene er herlige — like søte som iskrem! Og vi blir forsikret om at den pariserloffen vi har fått, ble stekt tidlig denne morgenen i et lite bakeri rett over gaten for misjonærhjemmet.

Etter frokost skal vi tilbringe dagen sammen med et misjonærektepar, som vi kan kalle Ben og Karen. Vi har hørt om hvor produktivt distriktet i dette vestafrikanske landet er, og vi er ivrige etter å få bekreftet dette.

Da vi kommer til bussholdeplassen, finner vi et titall mennesker som venter. Det går ikke lang tid før våre misjonærvenner har innledet en livlig samtale om et bibelsk emne med en kvinne og hennes sønn. Siden vi ikke kan  fransk, kan vi bare stå der og smile. Akkurat idet kvinnen tar imot bladene Vakttårnet og Våkn opp!, kommer bussen, og alle prøver å komme seg på den samtidig! Idet vi strever med å komme oss på bussen, blir vi dyttet av menneskemengden bak oss. Det er en utfordring for oss å holde oss på bena mens vi går bakover i bussen. Med en gang sjåføren begynner å kjøre, holder vi oss fast for harde livet. Fra tid til annen svinger bussen inn til siden ved en holdeplass, og enda flere mennesker trenger seg på. Vi smiler til våre medpassasjerer, og de smiler tilbake. Hvor gjerne skulle vi ikke ønske at vi kunne kommunisere med dem!

Etter hvert som bussen kjører videre, kikker vi ut av vinduet på det yrende gatelivet. To kvinner går side om side med tunge bører på hodet. Den ene av dem balanserer en stor balje med vann. En initiativrik mann har lagt ut et teppe på fortauet hvor han har stilt opp noen småsaker som han håper å få solgt. Overalt er det folk som kjøper og selger omtrent alt som det går an å kjøpe eller selge.

Med ett blir Ben, som står ved siden av meg, oppmerksom på at han blir hakket i benet. Hva kan det være? Bussen er overfylt, men der var denne hakkingen igjen. Han greier å se ned. I en veske som er plassert ved siden av føttene hans, er det en levende and som av og til stikker hodet ut og hakker på ham! Ben forteller at eieren sannsynligvis kommer til å ta den med til markedsplassen for å selge den.

Da vi kommer fram til distriktet vårt, blir vi glade over å få vite at vi skal besøke et typisk afrikansk strøk. Idet vi nærmer oss det første huset, klapper Ben kraftig i hendene for å varsle beboeren. Det er slik folk i denne delen av verden «banker på døren». En ung mann kommer ut og forteller at han har det travelt, men ber oss komme igjen senere den formiddagen.

Ved den neste døren treffer vi en kvinne som snakker en dialekt som Ben ikke forstår. Hun roper på sønnen sin og ber ham om å oversette det som Ben sier. Når Ben er ferdig, tar kvinnen imot en brosjyre om bibelske emner, og sønnen hennes lover at han skal forklare innholdet for henne. På plassen foran det tredje huset sitter det noen ungdommer. To av dem overlater raskt plassene sine til de besøkende, slik at de kan sette seg ned. Deretter oppstår det en livlig drøftelse angående bruken av kors i tilbedelsen. Det blir avtalt å fortsette drøftelsen den følgende uken. Tiden er nå inne til å besøke den travle unge mannen som vi traff i det første huset. Han har på en eller annen måte allerede fått høre om den samtalen vi hadde med ungdommene lenger nede i gaten. Han har mange spørsmål angående Bibelen og ber om å få et bibelstudium. Etter at Ben har sett etter i almanakken sin, avtaler han å komme tilbake neste uke til samme tid. Mens vi er på vei tilbake til misjonærhjemmet for å spise lunsj, forteller Ben og Karen at de må planlegge sin bibelstudievirksomhet svært nøye, ettersom de lett kan starte flere bibelstudier enn de klarer å ta hånd om.

Vi roser dem for at de snakker så flytende fransk. Ben forteller at han og Karen har tjent som misjonærer i seks år, og at de begynner å bli fortrolige med det franske språket. De forsikrer oss om at det ikke var enkelt å lære et nytt språk, men utholdenhet har gitt resultater.

Klokken 12.30 samler alle misjonærene seg rundt bordet for å spise lunsj. Vi får vite at det er forskjellige misjonærer hver dag som får i oppgave å tilberede frokost og lunsj og ta oppvasken etterpå. I dag har en av misjonærene laget en herlig rett som består  av stekt kylling og pommes frites, sammen med en tomatsalat — hennes spesialitet!

Hvilke planer har Ben og Karen for ettermiddagen? De forteller at alle søker beskyttelse mot solen mellom klokken ett og tre om ettermiddagen, så misjonærene bruker vanligvis en del av denne tiden til å studere eller til å ta seg en siesta. Vi blir ikke overrasket når Karen sier at det ikke tar lang tid for nye misjonærer å venne seg til dette!

Etter siestaen drar vi ut på feltet igjen. En interessert mann som Ben har forsøkt å treffe en tid, er fremdeles ikke hjemme, men to unge menn kommer ut i døren når Ben klapper i hendene. De forteller oss at huseieren har fortalt om Bens besøk og oppfordret dem til å ta imot hjelpemidlet til bibelstudium, boken Kunnskap som fører til evig liv. Vi er glade for å kunne gi dem denne boken. Deretter tar vi en buss som kjører oss til et område hvor Karen skal lede et bibelstudium med en interessert kvinne.

Mens vi kjører gjennom de sterkt trafikkerte gatene, forteller Karen oss at hun kom i kontakt med kvinnen en dag da de begge tok en drosje sammen med flere andre passasjerer. Karen gav kvinnen en traktat som hun kunne lese i løpet av turen. Kvinnen leste denne traktaten og spurte deretter om hun kunne få en annen traktat også. Hun leste den med enda større interesse. På slutten av kjøreturen gjorde Karen avtale om å besøke kvinnen hjemme hos henne, og det ble startet et produktivt bibelstudium i brosjyren Hva krever Gud av oss? I dag skal Karen gå igjennom den femte leksjonen i denne brosjyren.

Vi har virkelig hatt en fin dag i felttjenesten, men det er fortsatt noe vi lurer på når det gjelder misjonærtjenesten. Våre verter forsikrer oss om at når vi kommer hjem, vil de lage et lett måltid til oss og svare på våre spørsmål.

Hvordan de bevarer freden

Mens vi koser oss med stekte egg, pariserloff og ost, får vi vite mer om misjonærlivet. Mandag er vanligvis en dag da misjonærene hviler og tar hånd om personlige gjøremål. De fleste misjonærene bruker noe av tiden den dagen til å skrive til familie og venner. Nyheter hjemmefra betyr svært mye for dem, og misjonærer liker å sende og motta post.

Ettersom misjonærer bor og arbeider tett innpå hverandre, er det viktig at de opprettholder god kommunikasjon ved å være sammen sosialt og ved å drøfte åndelige ting sammen. I tillegg til at misjonærene følger en plan for et regelmessig personlig studium av Bibelen, samles de derfor hver mandag kveld for å studere Bibelen ved hjelp av bladet Vakttårnet. Ben påpeker at det er uunngåelig at det oppstår mindre meningsforskjeller når misjonærer med så forskjellig bakgrunn bor sammen, men den åndelige foranstaltningen som familiestudiet utgjør, hjelper dem til å bevare en atmosfære av fred og enhet. Han understreker at det også hjelper å ikke ta seg selv for høytidelig.

 Ydmykhet er også helt nødvendig. Misjonærer blir sendt ut, ikke for å bli tjent, men for selv å tjene. Våre venner bemerker at noe av det vanskeligste å si på et hvilket som helst språk er: «Unnskyld. Jeg er lei meg», spesielt når det dreier seg om noe man har sagt eller gjort uforvarende. Ben minner oss om det eksemplet som Abigajil foregikk med, og som Bibelen forteller om. Hun bad om unnskyldning for sin manns uforskammede oppførsel og glattet dermed over en situasjon som kunne ha fått et katastrofalt utfall. (1. Samuelsbok 25: 23—28) Det å kunne «leve i fred» er en viktig side ved det å være en god misjonær. — 2. Korinter 13: 11.

Én gang i måneden har misjonærene et møte hvor de drøfter ting som berører dem, foruten justeringer med hensyn til timeplanen ved misjonærhjemmet. Etterpå gleder alle seg over å spise en spesiell dessert. For oss virker dette som en svært praktisk — og smakfull — ordning.

Etter at vi har spist kvelds, tar vi oss en liten tur rundt i misjonærhjemmet. Vi legger merke til at selv om hjemmet er beskjedent, samarbeider misjonærene om å holde det omhyggelig rent. Det finnes et kjøleskap, en vaskemaskin og en komfyr i hjemmet. Karen forteller at i tropiske land, som dette i Vest-Afrika, har man gjerne også et klimaanlegg. Gode boforhold, sunn mat og enkle helsemessige forholdsregler hjelper misjonærene til å holde seg friske og produktive.

Fokuserer på det positive

Vi er blitt imponert over alt vi har sett. Kan det være at misjonærtjenesten er noe for oss? Hvordan kan vi vite det? Vertene våre nevner noe vi kan ha i tankene.

For det første, forteller de oss, er det ikke eventyrlyst som driver kristne misjonærer. De søker etter oppriktige mennesker som ønsker å lære om Guds enestående løfter. Misjonærer vier minst 140 timer i måneden til felttjenesten, så en er nødt til å være glad i tjenesten.

«Men hva med slanger, firfisler og insekter?» spør vi. Ben sier at selv om slike finnes i mange misjonærdistrikt, blir misjonærene vant til dem. Han legger til at ethvert misjonærdistrikt har sin egen sjarm, og med tiden vil misjonærene fokusere på de positive sidene ved sitt tildelte distrikt. Forhold som de før ville ha betraktet som «annerledes», blir for dem snart helt vanlige, og i noen tilfeller også fornøyelige. En misjonærsøster som tjente i Vest-Afrika i mange år før personlige forpliktelser gjorde at hun måtte reise hjem igjen, sa at det var vanskeligere for henne å forlate sitt tildelte distrikt enn det var å forlate sitt eget land flere år tidligere. Hennes misjonærdistrikt var blitt hennes hjem.

Er du villig?

Ben og Karen har gitt oss mye å tenke på. Hva med deg? Har du noen gang tenkt over om du kan tjene som misjonær i et fremmed land? I så fall kan det være at du er nærmere det målet enn du hadde forestilt deg. En av de viktigste tingene som kreves, er at en har kjærlighet til heltidstjenesten og er glad i å hjelpe mennesker. Husk at misjonærer ikke er noen overmennesker, men alminnelige menn og kvinner. De gjør sitt beste for å utføre et svært viktig arbeid.

[Bilde på side 27]

Hver dag begynner med en drøftelse av et skriftsted

[Bilder på sidene 28 og 29]

Afrikanske omgivelser

[Bilde på side 29]

Livet som misjonær kan være svært tilfredsstillende