Dere eldste, lær opp andre til å bære byrden

I JEHOVAS VITNERS menigheter verden over er det et presserende behov for menn som kan påta seg tilsynsoppgaver. Det er tre viktige årsaker til denne utviklingen.

For det første oppfyller Jehova nå sitt løfte om å gjøre «den ringe til en mektig nasjon». (Jesaja 60: 22) Ved hans ufortjente godhet er nesten én million nye disipler blitt døpt som Jehovas vitner i løpet av de siste tre årene. Det er behov for ansvarsbevisste menn som kan hjelpe disse som nylig er blitt døpt, til å trenge fram til kristen modenhet. — Hebreerne 6: 1.

For det andre har noen som har tjent som eldste i flere tiår, vært nødt til å redusere den arbeidsbyrden de bærer i menigheten, på grunn av høy alder eller helseproblemer.

For det tredje er det mange nidkjære kristne eldste som nå tjener som medlemmer av sykehuskontaktutvalg, regionale byggeutvalg eller stevnehallkomiteer. For å oppnå likevekt mellom sine forskjellige forpliktelser har de i noen tilfeller måttet gi avkall på i hvert fall noen av sine ansvarsoppgaver i sin egen menighet.

Hvordan kan det presserende behovet for flere kvalifiserte menn dekkes? Nøkkelen er opplæring. Bibelen oppmuntrer kristne tilsynsmenn til å lære opp «trofaste mennesker, som i sin tur vil være tilstrekkelig kvalifisert til å undervise andre». (2. Timoteus 2: 2) Det å lære opp en person innebærer å undervise ham og øve ham opp, slik at han kan mestre den oppgaven han er tiltenkt. La oss se nærmere på hvordan eldste kan lære opp andre kvalifiserte menn.

Følg Jehovas eksempel

Jesus Kristus var så absolutt undervist og øvd opp, slik at han kunne mestre sin oppgave — og det er ikke overraskende, ettersom han var blitt lært opp av Jehova Gud selv. Hvilke faktorer gjorde at denne opplæringen var så virkningsfull? Jesus pekte på tre faktorer, som er nevnt i Johannes 5: 20: «Faderen [1] nærer hengivenhet for Sønnen og [2] viser ham alt det han selv gjør, og han skal vise ham [3] større gjerninger enn disse.» En undersøkelse av hver av disse faktorene vil gi innsikt i spørsmålet om opplæring.

Legg merke til det Jesus sa først: «Faderen nærer hengivenhet for Sønnen.» Fra skapelsens begynnelse eksisterte det et kjærlig bånd mellom Jehova og hans Sønn. Ordspråkene 8: 30 kaster lys over dette forholdet: «Da var jeg [Jesus] ved hans [Jehova Guds] side som en mesterarbeider, og jeg var den han holdt særlig av dag etter dag, mens jeg hele tiden gledet meg framfor ham.» Jesus var ikke i tvil om at Jehova «holdt særlig av» ham. Og Jesus skjulte ikke den gleden han følte mens han arbeidet ved sin Fars side. Så fint det er når forholdet mellom de kristne eldste og dem som de lærer opp, er preget av varme og åpenhet!

Den andre faktoren Jesus nevnte, er at Faderen «viser ham alt det han selv gjør». Disse ordene bekrefter det som står i Ordspråkene 8: 30, at Jesus ’var ved Jehovas side’ da universet ble skapt. (1. Mosebok 1: 26) De eldste kan følge dette gode eksemplet ved å arbeide nært sammen med menighetstjenerne og vise dem hvordan de kan utføre sine oppgaver på en god måte. Men det er ikke bare menighetstjenere som nylig er blitt utnevnt, som trenger fremadskridende opplæring. Hva med de trofaste brødrene som har traktet etter en stilling som tilsynsmann i mange år, men som ikke er blitt utnevnt? (1. Timoteus 3: 1) De eldste bør gi disse mennene konkret veiledning, slik at de får vite på hvilke områder de kan gjøre forbedringer.

 La oss ta et eksempel. Sett at en menighetstjener er pålitelig og punktlig og samvittighetsfullt tar hånd om sine oppgaver. Han er kanskje også flink til å undervise. På mange måter gjør han kanskje en utmerket jobb i menigheten. Men det kan være at han ikke er klar over at han har en tendens til å være litt skarp i sin omgang med medkristne. De eldste må vise «en mildhet som hører visdom til». (Jakob 3: 13) Ville det ikke være vennlig av en eldste å snakke med menighetstjeneren og på en klar måte belyse problemet, nevne konkrete eksempler og komme med praktiske forslag til hvordan han kan gjøre forbedringer? Hvis den eldste omhyggelig ’krydrer sin veiledning med salt’, er det sannsynlig at det han sier, vil bli positivt mottatt. (Kolosserne 4: 6) Menighetstjeneren vil selvfølgelig gjøre den eldstes oppgave mye hyggeligere ved å være åpen og mottagelig for de forslagene han får. — Salme 141: 5.

I noen menigheter sørger de eldste for en praktisk og vedvarende opplæring av menighetstjenerne. De tar for eksempel med seg kvalifiserte menighetstjenere når de skal besøke syke eller eldre. På den måten får menighetstjenerne erfaring i hyrdearbeidet. Det er selvfølgelig mye en menighetstjener selv kan gjøre for å fremme sin åndelige vekst. — Se rammen nedenfor med overskriften «Hva menighetstjenerne kan gjøre».

Den tredje faktoren som gjorde at den opplæring Jesus fikk, var så virkningsfull, var at Jehova lærte ham opp med tanke på videre framgang. Jesus sa om Faderen at han skulle vise Sønnen «større gjerninger enn disse». Den erfaringen Jesus fikk da han var på jorden, gjorde det mulig for ham å utvikle egenskaper som han kom til å trenge for å kunne utføre framtidige oppdrag. (Hebreerne 4: 15; 5: 8, 9) Tenk for eksempel på det viktige oppdrag Jesus snart vil få — det å oppreise og dømme milliarder av mennesker som nå er døde! — Johannes 5: 21, 22.

Når de eldste lærer opp menighetstjenere, bør de ha framtidige behov i tankene. Det kan kanskje virke som om det er nok eldste og menighetstjenere til å dekke de nåværende behovene, men vil dette fortsatt være tilfellet hvis det blir opprettet en ny menighet? Hvis flere menigheter blir opprettet? I løpet av de siste tre årene er det blitt opprettet over 6000 nye menigheter verden over. Tenk hvor mange eldste og menighetstjenere det trengs for å ta seg av disse nye menighetene!

Dere eldste, følger dere Jehovas eksempel ved å bygge opp et varmt og personlig forhold til de mennene dere lærer opp? Viser dere dem hvordan de skal utføre sine oppgaver? Har dere framtidige behov i tankene? Det at dere følger Jehovas eksempel med hensyn til hvordan han lærte opp Jesus, vil føre til rike velsignelser for mange.

 Ikke vær redd for å delegere

Dyktige eldste som har mange viktige oppgaver og er vant til å ha mange baller i luften, kvier seg kanskje litt for å delegere myndighet til andre. De kan ha prøvd å gjøre det tidligere, men med utilfredsstillende resultater. De kan derfor ha fått den innstillingen at «hvis du vi ha jobben gjort på en skikkelig måte, må du gjøre den selv». Men er en slik innstilling i harmoni med Jehovas vilje, som er uttrykt i Bibelen, nemlig at de mindre erfarne skal bli lært opp av dem som har mer erfaring? — 2. Timoteus 2: 2.

Apostelen Paulus ble skuffet da en av hans reisefeller, Johannes Markus, forlot sitt oppdrag i Pamfylia og reiste hjem. (Apostlenes gjerninger 15: 38, 39) Men Paulus lot ikke dette tilbakeslaget få hindre ham i å lære opp andre. Han valgte en annen yngre bror, Timoteus, og lærte ham opp i misjonærtjenesten. * (Apostlenes gjerninger 16: 1—3) I Berøa støtte misjonærene på en så voldsom motstand at det ikke lenger var praktisk mulig for Paulus å bli der. Han forlot derfor den nyopprettede menigheten og overlot ansvaret for den til Silas, en moden eldre bror, og Timoteus. (Apostlenes gjerninger 17: 13—15) Det er ikke tvil om at Timoteus lærte mye av Silas. Senere, da Timoteus var klar til å ta på seg ytterligere ansvar, sendte Paulus ham til Tessalonika for å oppmuntre menigheten der. — 1. Tessaloniker 3: 1—3.

Det var ikke et forretningsmessig, kaldt eller upersonlig forhold mellom Paulus og Timoteus. Det var et kjærlig bånd mellom dem. Da Paulus skrev til menigheten i Korint, omtalte han Timoteus, som han hadde tenkt å sende til dem, som sitt «elskede og trofaste barn i Herren». Han tilføyde: «[Timoteus] skal minne dere om mine framgangsmåter i forbindelse med Kristus Jesus.» (1. Korinter 4: 17) Timoteus reagerte positivt på den opplæringen han fikk av Paulus, og ble kvalifisert etter hvert som han utførte sine oppdrag. Mange unge brødre er blitt dyktige menighetstjenere, eldste eller til og med reisende tilsynsmenn fordi de har dratt nytte av den opplæringen de har fått fra omtenksomme eldre menn som virkelig har vært interessert i dem, slik Paulus var interessert i Timoteus.

Dere eldste, lær opp andre!

Det er tydelig at profetien i Jesaja 60: 22 blir oppfylt i dag. Jehova gjør «den ringe til en mektig nasjon». For at denne nasjonen skal fortsette å være «mektig», må den være godt organisert. Dere eldste, hvorfor ikke tenke over hvordan dere kan gi ytterligere opplæring av nidkjære menn som er kvalifisert til å få det? Forsikre dere om at alle menighetstjenerne er klar over de forbedringer de trenger å foreta for å gjøre framskritt. Og dere døpte brødre, dra full nytte av den oppmerksomhet som hver enkelt av dere blir vist. Benytt de mulighetene dere har til å øke deres ferdigheter, kunnskap og erfaring. Jehova vil med sikkerhet velsigne de tiltak som treffes for å gi kjærlig hjelp. — Jesaja 61: 5.

[Fotnote]

[Ramme på side 30]

Hva menighetstjenerne kan gjøre

Selv om de eldste bør lære opp menighetstjenerne, er det mye menighetstjenerne selv kan gjøre for å fremme sin åndelige vekst.

— Menighetstjenerne bør være arbeidsomme og pålitelige når de tar seg av sine oppgaver. De bør også utvikle gode studievaner. Ens framgang er i stor utstrekning avhengig av ens studievaner og av i hvilken grad en anvender det en lærer.

— Når en menighetstjener forbereder seg til å holde en tale på et kristent møte, bør han ikke nøle med å be en dyktig eldste om forslag til hvordan han kan presentere stoffet.

— En menighetstjener kan også be en eldste om å følge med på hvordan han framfører en tale, og om å komme med forslag til hvordan han kan gjøre forbedringer.

Menighetstjenerne bør be om, ta imot og anvende veiledning fra de eldste. Da vil deres framgang «være tydelig for alle». — 1. Timoteus 4: 15.