Løvhyttehøytiden — en høytid preget av takknemlighet og glede

DENNE høytiden blir også kalt «innsamlingshøytiden», og i 3. Mosebok 23: 39 blir den omtalt som «Jehovas høytid». Under løvhyttehøytiden feiret man innsamlingen av «landets grøde», som innbefattet korn, olje og vin. (3. Mosebok 23: 39) Høytiden blir også omtalt som «innsamlingshøytiden ved årsskiftet». Den hellige sammenkomsten på den åttende dagen avmerket en høytidelig avslutning på rekken av høytider i løpet av året. — 2. Mosebok 34: 22; 3. Mosebok 23: 34—38.

Ettersom løvhyttehøytiden avmerket avslutningen på den viktigste delen av det jødiske jordbruksåret, var det en høytid som var preget av glede og takknemlighet over alle de velsignelser Jehova hadde skjenket i form av den grøden som var blitt høstet inn. Siden soningsdagen var blitt feiret bare fem dager tidligere, hadde folket dessuten en følelse av fred med Jehova. Selv om det bare var mennene som var forpliktet til å delta, kom hele familier til Jerusalem. De skulle bo i løvhytter (hebraisk: sukkọth) de sju dagene høytiden varte. Som regel bygde hver familie sin egen løvhytte. (2. Mosebok 34: 23; 3. Mosebok 23: 42) Løvhyttene ble satt opp på husenes gårdsplasser, på takene, i forgårdene i templet, på torgene og langs veiene i et område som lå innenfor en sabbatsreise fra byen. Israelittene skulle bruke «frukten av prektige trær», bladene av palmetrær og grener av trær med tette grener og av popler. (3. Mosebok 23: 40) På Esras tid laget man disse midlertidige boligene av blad fra oliven- og oljetrær, myrteblad (som er svært aromatiske), palmeblad og grener av andre trær. Det at alle, både rike og fattige, bodde i løvhytter og til og med spiste sine måltider i dem i de sju dagene, og det at alle hyttene var laget av de samme materialene, som var tatt fra fjellene og dalene i landet, understreket at alle var likestilt under høytiden. — Nehemja 8: 14—16.

Dagen før høytiden, den 14. etanim, var de fleste av deltakerne, om ikke alle, kommet til Jerusalem. Den 14. var forberedelsesdagen, med mindre det var en ukentlig sabbatsdag. Hvis det var tilfellet, kunne forberedelsene gjøres i forveien. Alle var travelt opptatt med å lage seg løvhytter, med å rense seg og med å ta seg av de offerdyrene de hadde hatt med seg, samtidig med at de gledet seg over fellesskapet. Byen Jerusalem og dens omgivelser må ha vært et spesielt og vakkert syn med alle disse løvhyttene overalt i byen og ved veiene og i hagene omkring den. Fruktenes og bladenes vakre farger og myrtebladenes duft bidrog uten tvil til den festlige stemningen. Alle gledet seg denne tidlige høstkvelden og så med spent forventning fram til å høre trompetsignalet oppe fra templet, det signal som meldte at løvhyttehøytiden kunne begynne.

I sabbatsårene ble Loven opplest for hele folket under denne høytiden. (5. Mosebok 31: 10—13) Under høytiden ble det frambåret flere ofre enn under noen annen høytid i løpet av året. Det nasjonale offeret bestod av 70 okser (13 okser den første dagen og deretter én okse mindre for hver dag) foruten 119 lam, værer og geiter, i tillegg til korn- og vinofre. I løpet av uken ble det dessuten frambåret flere tusen ofre av enkeltpersoner som deltok i feiringen. — 4. Mosebok 29: 12—34, 39.

Det som kjennetegnet løvhyttehøytiden, det som mer enn noe annet satte sitt preg på den, var glede og takksigelse. Jehova ønsket at hans folk skulle glede seg i samfunn med ham. «Dere skal glede dere framfor Jehova deres Gud.» (3. Mosebok 23: 40) Det var en høytid da man gav uttrykk for sin takknemlighet for årets høst — ikke bare for kornet, men også for oljen og vinen, som i høy grad bidrog til gleden ved livet. Under denne høytiden kunne israelittene meditere i sitt hjerte over den kjensgjerning  at deres velstand og den overflod de hadde av gode ting, ikke skyldtes dem selv, men Jehovas, deres Guds, omsorg. De skulle tenke alvorlig over dette, for ellers kunne det, som Moses hadde sagt, være at ’deres hjerte kom til å opphøye seg’, slik at de ’glemte Jehova sin Gud, han som hadde ført dem ut av Egypts land, ut av slavehuset’. — 5. Mosebok 8: 14, 18.

Jehova gav israelittene befaling om å bo en uke i løvhytter. Han sa: «Alle de innfødte i Israel skal bo i løvhyttene, for at generasjon etter generasjon kan vite at det var i løvhyttene jeg lot Israels sønner bo da jeg førte dem ut av Egypts land. Jeg er Jehova deres Gud.» (3. Mosebok 23: 42, 43) De kunne med glede og takknemlighet tenke tilbake på hvordan Gud drog omsorg for dem i ødemarken da de ble beskyttet av ham. (5. Mosebok 8: 15, 16) Dette kunne få dem til å tenke over at de hadde grunn til å glede seg over at Gud fortsatt og i stadig større grad viste dem gavmildhet og sørget for dem.

Løvhyttehøytiden var absolutt en passende avslutning på den viktigste delen av jordbruksåret og på rekken av høytider i løpet av året. Alt som var forbundet med den, vitnet om glede og rike velsignelser fra Jehova, om liv og ny styrke. — Fra oppslagsverket Insight on the Scriptures, bind 1, sidene 822—824.