La oss lojalt underordne oss under gudgitt myndighet
La oss lojalt underordne oss under gudgitt myndighet
«Jehova er vår Dommer, Jehova er vår Lovgiver, Jehova er vår Konge.» — JESAJA 33: 22.
1. Hvilke faktorer gjorde at det gamle Israel skilte seg ut blant nasjonene?
I 1513 fvt. ble nasjonen Israel til. På det tidspunktet hadde den verken en hovedstad, et hjemland eller en synlig konge. Dens borgere var tidligere slaver. Men denne nye nasjonen skilte seg også ut på en annen måte. Jehova Gud var dens usynlige Dommer, Lovgiver og Konge. (2. Mosebok 19: 5, 6; Jesaja 33: 22) Ingen annen nasjon kunne vise til noe slikt.
2. Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til den måten Israel var organisert på, og hvorfor har svaret på det spørsmålet interesse for oss?
2 Ettersom Jehova både er en ordens Gud og en freds Gud, skulle vi vente at enhver nasjon som ble styrt av ham, var godt organisert. (1. Korinter 14: 33) Og dette stemte utvilsomt i Israels tilfelle. Men hvordan kunne en jordisk, synlig organisasjon bli ledet av en usynlig Gud? Vi kan ha nytte av å se nærmere på hvordan Jehova styrte denne gamle nasjonen, og særlig merke oss hvordan hans handlinger overfor Israel viser hvor viktig det er at vi lojalt underordner oss under gudgitt myndighet.
Hvordan det gamle Israel ble styrt
3. Hvilken praktisk ordning innførte Jehova for at hans folk skulle få veiledning?
3 Som Israels usynlige Konge gav Jehova trofaste menn i oppdrag å være hans synlige representanter. Israelittene hadde høvdinger, overhoder for fedrehus og eldste som tjente som rådgivere og dommere for folket. (2. Mosebok 18: 25, 26; 5. Mosebok 1: 15) Det ville være feil å tro at disse ansvarlige mennene kunne vurdere situasjoner med ufeilbarlig skjelneevne og forståelse uavhengig av Guds ledelse. De var ikke fullkomne, og de kunne ikke lese sine medtilbederes hjerte. Men gudfryktige dommere kunne likevel gi sine trosfeller nyttig veiledning fordi de baserte seg på Jehovas lov. — 5. Mosebok 19: 15; Salme 119: 97—100.
4. Hvilke tilbøyeligheter var Israels trofaste dommere nøye med å holde i tømme, og hvorfor?
4 Dommergjerningen innebar imidlertid mer enn å kjenne Loven. Ettersom de eldste var ufullkomne, måtte de være nøye med å legge bånd på alle dårlige tilbøyeligheter — for eksempel selviskhet, partiskhet og griskhet — som kunne få dem til å fordreie retten. Moses sa til dem: «Dere skal ikke være partiske når dere dømmer. Dere skal høre på både den lille og den store. Dere skal ikke bli skremt på grunn av en mann, for dommen hører Gud til.» Ja, Israels dommere dømte på vegne av Gud. Hvilket ærefryktinngytende privilegium var ikke det! — 5. Mosebok 1: 16, 17.
5. Hvilke ordninger innførte Jehova for å dekke sitt folks behov, i tillegg til at han innsatte dommere?
5 Jehova innførte også andre ordninger for å dekke sitt folks åndelige behov. Allerede før de kom inn i det lovte land, befalte han dem å bygge tabernaklet, sentret for den sanne tilbedelse. Han innsatte også et presteskap som skulle undervise i Loven, frambære dyreofre og brenne røkelse om morgenen og kvelden. Han utnevnte Moses’ eldre bror, Aron, til Israels første øversteprest og satte Arons sønner til å hjelpe sin far med hans plikter. — 2. Mosebok 28: 1; 4. Mosebok 3: 10; 2. Krønikebok 13: 10, 11.
6, 7. a) Hvilket forhold var det mellom prestene og de ikke-prestelige levittene? b) Hva kan vi lære av at levittene utførte en rekke forskjellige oppgaver? (Kolosserne 3: 23)
6 Det var en svært omfattende oppgave å skulle dekke de åndelige behovene til flere millioner mennesker, og prestene var forholdsvis få i antall. Det ble derfor ordnet med at de skulle få hjelp av andre medlemmer av Levi stamme. Jehova sa til Moses: «Du skal gi levittene til Aron og hans sønner. De er slike som er gitt, gitt til ham av Israels sønner.» — 4. Mosebok 3: 9, 39.
7 Levittene var godt organisert. De var inndelt i tre slekter — gersjonittene, kehatittene og merarittene — som hver hadde sine arbeidsoppgaver. (4. Mosebok 3: 14—17, 23—37) Noen oppgaver kan ha virket mer betydningsfulle enn andre, men alle var helt nødvendige. Kehatittene utførte et arbeid som innebar at de fikk nær befatning med den hellige paktens ark og tabernaklets utstyr. Men alle levitter, enten de var kehatitter eller ikke, hadde enestående privilegier. (4. Mosebok 1: 51, 53) Dessverre var det noen som ikke satte pris på sine privilegier. I stedet for å underordne seg lojalt under gudgitt myndighet ble de misfornøyde og lot seg lede av stolthet, ærgjerrighet og misunnelse. En levitt ved navn Korah var blant dem.
«Må dere da også forsøke å oppnå prestedømmet?»
8. a) Hvem var Korah? b) Hva kan ha fått Korah til å begynne å betrakte prestene fra et rent menneskelig synspunkt?
8 Korah var ikke overhodet for Levis fedrehus, og han var heller ikke overhodet for kehatittenes slekter. (4. Mosebok 3: 30, 32) Ikke desto mindre var han en respektert høvding i Israel. Hans plikter medførte muligens at han hadde nær kontakt med Aron og hans sønner. (4. Mosebok 4: 18, 19) Ettersom Korah med egne øyne så disse mennenes ufullkommenheter, kan han ha tenkt: «Disse prestene er i høyeste grad ufullkomne, men likevel forventes det at jeg skal underordne meg under dem! For ikke så lenge siden laget Aron en gullkalv. Folket tilbad den kalven og drev dermed avgudsdyrkelse. Nå tjener Aron, Moses’ bror, som øversteprest! Snakk om favorisering! Og hva med Arons sønner Nadab og Abihu? Viste ikke de så grov ringeakt for sine tjenesteprivilegier at Jehova måtte straffe dem med døden?» * (2. Mosebok 32: 1—5; 3. Mosebok 10: 1, 2) Hvilke tanker Korah enn kunne ha gjort seg, er det tydelig at han begynte å betrakte presteskapet fra et menneskelig synspunkt. Det førte til at han gjorde opprør mot Moses og Aron og, i siste instans, mot Jehova. — 1. Samuelsbok 15: 23; Jakob 1: 14, 15.
9, 10. Hvilken anklage rettet Korah og hans medsammensvorne mot Moses, og hvorfor burde de ha visst bedre?
9 Ettersom Korah var en innflytelsesrik mann, var det ikke vanskelig for ham å skaffe seg støtte fra likesinnete. Sammen med Datan og Abiram fikk han 250 sympatisører, som alle sammen var høvdinger i forsamlingen. I samlet flokk henvendte de seg til Moses og Aron og sa: «Alle i hele forsamlingen er hellige, og Jehova er midt iblant dem. Hvorfor skulle dere da opphøye dere over Jehovas menighet?» — 4. Mosebok 16: 1—3.
10 Opprørerne burde ha visst bedre enn å dra Moses’ myndighet i tvil. Det var ikke lenge siden Aron og Mirjam hadde gjort nettopp det. De hadde til og med brukt samme resonnement som Korah. Ifølge 4. Mosebok 12: 1, 2 spurte de: «Er det bare ved Moses alene Jehova har talt? Er det ikke også ved oss han har talt?» Jehova lyttet. Han sa til Moses, Aron og Mirjam at de skulle samle seg ved møteteltet, så han kunne gi til kjenne hvem som var hans utvalgte leder. I klare ordelag sa han så: «Hvis det viste seg å være en profet for Jehova blant dere, var det i et syn jeg ville gi meg til kjenne for ham. I en drøm ville jeg tale til ham. Slik er det ikke med min tjener Moses! Han er betrodd hele mitt hus.» Deretter slo han Mirjam med midlertidig spedalskhet. — 4. Mosebok 12: 4—7, 10.
11. Hvordan tok Moses hånd om den situasjonen som hadde med Korah å gjøre?
11 Korah og de som stilte seg på hans side, må ha kjent til denne hendelsen. De hadde ingen unnskyldning for å gjøre opprør. Likevel prøvde Moses tålmodig å resonnere med dem. Han oppfordret dem til å sette større pris på sine privilegier og sa: «Er det en slik liten ting for dere at Israels Gud har skilt dere ut fra Israels forsamling for å stille dere fram for seg?» Nei, det var slett ikke «en liten ting». Levittene hadde mye å glede seg over. Hva mer kunne de ønske seg? Ved det som Moses videre sa, avslørte han hvordan de resonnerte i sitt hjerte: «Må dere da også forsøke å oppnå prestedømmet?» * (4. Mosebok 12: 3; 16: 9, 10) Hvordan reagerte så Jehova på dette opprøret mot gudgitt myndighet?
Israels Dommer griper inn
12. Hva måtte israelittene gjøre for at de skulle fortsette å stå i et godt forhold til Gud?
12 Da Jehova gav israelittene Loven, sa han til dem at de ville bli «en hellig nasjon» hvis de var lydige, og at de ville forbli i en slik tilstand så lenge de godtok Jehovas ordning. (2. Mosebok 19: 5, 6) Nå, når et åpent opprør var under oppseiling, var tiden inne for Israels Dommer og Lovgiver til å gripe inn. Moses sa til Korah: «Du og hele din forsamling, vær til stede framfor Jehova, du og de og Aron, i morgen. Og ta hvert deres fyrfat, og dere skal legge røkelse på dem og bære fram hvert deres fyrfat for Jehova, to hundre og femti fyrfat, og du og Aron hvert deres fyrfat.» — 4. Mosebok 16: 16, 17.
13. a) Hvorfor var det formastelig av opprørerne å ofre røkelse framfor Jehova? b) Hva gjorde Jehova med opprørerne?
13 Ifølge Guds lov var det bare prester som kunne ofre røkelse. Bare tanken på at en ikke-prestelig levitt skulle ofre røkelse framfor Jehova, burde ha fått disse opprørerne til å ta til fornuft. (2. Mosebok 30: 7; 4. Mosebok 4: 16) Men Korah og hans tilhengere holdt på sitt. Neste dag fikk han «hele forsamlingen til å samle seg mot [Moses og Aron] ved inngangen til møteteltet». Beretningen forteller: «Jehova talte nå til Moses og Aron og sa: ’Skill dere ut fra denne forsamlings midte, så jeg kan utrydde dem på et øyeblikk.’» Men Moses og Aron bønnfalt Jehova om å spare folkets liv. Han etterkom deres ønske. Når det gjaldt Korah og hans flokk, «utgikk [en ild] fra Jehova og begynte å fortære de to hundre og femti mennene som ofret røkelsen». — 4. Mosebok 16: 19—22, 35. *
14. Hvorfor gikk Jehova besluttsomt til handling mot Israels forsamling?
14 Selv om israelittene så hva Jehova gjorde med opprørerne, tok de merkelig nok ikke lærdom av det. «Neste dag begynte hele forsamlingen av Israels sønner å murre mot Moses og Aron, idet de sa: ’Dere — dere har brakt død over Jehovas folk.’» Israelittene tok parti for opprørerne! Dermed var det definitivt slutt på Jehovas tålmodighet. Ingen — ikke engang Moses eller Aron — kunne gå i forbønn for folket nå. Jehova sendte en plage for å straffe de ulydige, «og de som [døde] av plagen, utgjorde fjorten tusen sju hundre, foruten dem som hadde dødd på grunn av Korah». — 4. Mosebok 16: 41—49.
15. a) Av hvilke grunner burde israelittene uforbeholdent ha godtatt Moses’ og Arons lederskap? b) Hva har denne beretningen lært deg om Jehova?
15 Så unødvendig det var at alle disse mistet livet! De burde ha tenkt grundig igjennom saken. De kunne ha spurt seg selv: «Hvem var det som trådte fram for farao med fare for sitt liv? Hvem var det som krevde at israelittene skulle settes fri? Hvem var den eneste som fikk gå opp på Horeb-fjellet etter Israels utfrielse for å tale med Guds engel ansikt til ansikt?» Moses’ og Arons bemerkelsesverdige bedrifter beviste til fulle at de var lojale overfor Jehova og hadde kjærlighet til folket. (2. Mosebok 10: 28; 19: 24; 24: 12—15) Jehova fant ikke glede i å straffe opprørerne med døden. Men da det ble klart at folket holdt fast ved sin opprørske kurs, gikk han besluttsomt til handling. (Esekiel 33: 11) Alt dette har stor betydning for oss i dag. Hvordan det?
Hvordan vi kan vite hvem som er Guds kanal i dag
16. a) Hvilke kjensgjerninger burde ha overbevist jødene i det første århundre om at Jesus var Jehovas representant? b) Hva erstattet Jehova det levittiske presteskap med, og hvorfor gjorde han det?
16 I dag finnes det en ny nasjon som har Jehova som sin usynlige Dommer, Lovgiver og Konge. (Matteus 21: 43) Denne nasjonen ble til i det første århundre evt. På den tiden var tabernaklet blitt erstattet av et vakkert tempel i Jerusalem, der levittene fremdeles gjorde tjeneste. (Lukas 1: 5, 8, 9) Men i år 29 ble det dannet et annet tempel, et åndelig tempel, som hadde Jesus Kristus som Øversteprest. (Hebreerne 9: 9, 11) Spørsmålet om gudgitt myndighet oppstod på nytt. Hvem skulle Jehova bruke for å lede den nye nasjonen? Jesus viste at han var lojal mot Gud under alle forhold. Han hadde kjærlighet til folket. Han gjorde også mange storslåtte tegn. Men flertallet av levittene var like stivnakkete som sine forfedre og nektet å godta Jesus. (Matteus 26: 63—68; Apostlenes gjerninger 4: 5, 6, 18; 5: 17) Til slutt erstattet Jehova det levittiske presteskap med et helt annet — et kongelig presteskap. Dette kongelige presteskap er i virksomhet den dag i dag.
17. a) Hvilken gruppe utgjør det kongelige presteskap i dag? b) Hvordan bruker Jehova det kongelige presteskap?
17 Hvem er det som utgjør det kongelige presteskap i dag? Apostelen Peter besvarte det spørsmålet i sitt første inspirerte brev. Han skrev til salvede medlemmer av Kristi menighet: «Dere er ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom, for at dere vidt og bredt skal forkynne hans dyder’ som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys.» (1. Peter 2: 9) Disse ordene viser at det er Jesu salvede etterfølgere som utgjør det ’kongelige presteskap’, som Peter også omtalte som «en hellig nasjon». De er den kanal som Jehova bruker for å gi sitt folk undervisning og åndelig veiledning. — Matteus 24: 45—47.
18. Hvilken forbindelse er det mellom utnevnte eldste og det kongelige presteskap?
18 Det kongelige presteskap har mange representanter rundt om på jorden, nemlig utnevnte eldste som tjener i ansvarsfulle stillinger i Jehovas folks menigheter. Disse mennene fortjener vår respekt og helhjertete støtte, enten de tilhører de salvede eller ikke. Hvorfor? Fordi det er Jehova som gjennom sin hellige ånd har innsatt de eldste i den stilling de har. (Hebreerne 13: 7, 17) Hvordan kan det ha seg?
19. På hvilken måte er de eldste utnevnt ved hellig ånd?
19 De eldste oppfyller de kravene som under Guds ånds ledelse er blitt nedskrevet i Guds Ord. (1. Timoteus 3: 1—7; Titus 1: 5—9) Av den grunn kan det sies at de er utnevnt ved hellig ånd. (Apostlenes gjerninger 20: 28) De eldste må være godt kjent i Guds Ord. I likhet med den høyeste Dommer som har utnevnt dem, må de hate alt som kan minne om partiske domsavgjørelser. — 5. Mosebok 10: 17, 18.
20. Hva setter du pris på ved arbeidsomme eldste?
20 I stedet for å dra de eldstes myndighet i tvil setter vi virkelig pris på våre arbeidsomme eldste. Deres trofaste tjeneste, som i mange tilfeller har strukket seg over flere tiår, inngir tillit. De forbereder og leder trofast menighetsmøtene, arbeider side om side med oss i forkynnelsen av det «gode budskap om riket» og gir oss bibelsk veiledning når vi har behov for det. (Matteus 24: 14; Hebreerne 10: 23, 25; 1. Peter 5: 2) De besøker oss når vi er syke, og trøster oss når vi sørger. De fremmer lojalt og uselvisk Rikets interesser. Jehovas ånd er over dem; de har hans godkjennelse. — Galaterne 5: 22, 23.
21. Hva må de eldste være klar over, og hvorfor?
21 De eldste er selvfølgelig ikke fullkomne. Fordi de er klar over sine begrensninger, prøver de ikke å rå som herrer over hjorden, «Guds arv». De betrakter seg i stedet som ’medarbeidere på sine brødres glede’. (1. Peter 5: 3; 2. Korinter 1: 24) Ydmyke, arbeidsomme eldste elsker Jehova, og de vet at jo bedre de klarer å etterligne ham, desto mer godt vil de kunne utrette i menigheten. Med dette i tankene bestreber de seg stadig på å framelske slike gudgitte egenskaper som kjærlighet, medfølelse og tålmodighet.
22. Hvordan har det styrket din tro på Jehovas synlige organisasjon å gjennomgå beretningen om Korah?
22 Så lykkelige vi er over å ha Jehova som vår usynlige Hersker, Jesus Kristus som vår Øversteprest, medlemmer av det salvede, kongelige presteskap som våre lærere og trofaste, kristne eldste som våre rådgivere! Selv om ingen organisasjon som blir ledet av mennesker, kan være fullkommen, gleder vi oss over å kunne tjene Gud sammen med trofaste trosfeller, som villig underordner seg under gudgitt myndighet.
[Fotnoter]
^ avsn. 8 Arons to andre sønner, Eleasar og Itamar, utførte en eksemplarisk tjeneste for Jehova. — 3. Mosebok 10: 6.
^ avsn. 11 Korahs medsammensvorne, Datan og Abiram, var rubenitter. Det er derfor lite trolig at de traktet etter prestedømmet. De for sin del mislikte Moses’ lederskap og var bitre fordi deres forventning om å få komme inn i det lovte land ennå ikke var blitt innfridd. — 4. Mosebok 16: 12—14.
^ avsn. 13 På patriarkenes tid representerte hvert familieoverhode sin hustru og sine barn overfor Gud, også ved å frambære ofre på deres vegne. (1. Mosebok 8: 20; 46: 1; Job 1: 5) Men da Loven ble innført, utnevnte Jehova mannlige medlemmer av Arons slekt til prester og bestemte at det var de som skulle stå for frambæringen av ofre. De 250 opprørerne var tydeligvis ikke villige til å godta denne forandrede framgangsmåten.
Hva har du lært?
• Hvilke kjærlige ordninger innførte Jehova til gagn for israelittene?
• Hvorfor hadde Korah ingen unnskyldning for å gjøre opprør mot Moses og Aron?
• Hva kan vi lære av det Jehova gjorde med opprørerne?
• Hvordan kan vi vise at vi verdsetter Jehovas ordning i dag?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 9]
Ser du på ethvert oppdrag i Jehovas tjeneste som et privilegium?
[Bilde på side 10]
’Hvorfor skulle dere opphøye dere over Jehovas menighet?’
[Bilde på side 13]
Utnevnte eldste representerer det kongelige presteskap