Å be om unnskyldning — en nøkkel til å slutte fred

«Å BE om unnskyldning er virkningsfullt. Det løser konflikter uten vold, reparerer splittelser mellom nasjoner, gir myndigheter anledning til å erkjenne sine borgeres lidelser og gjenoppretter et godt forhold mennesker imellom.» Dette skrev Deborah Tannen, suksessforfatter og sosiolingvist ved Georgetown universitet i Washington, D.C.

Bibelen bekrefter at det å be oppriktig om unnskyldning ofte er en god måte å reparere et ødelagt forhold på. Et eksempel på det er Jesu illustrasjon om den bortkomne sønnen. Da sønnen kom hjem igjen og oppriktig bad om tilgivelse, var faren mer enn villig til å ta ham tilbake i sin husstand. (Lukas 15: 17—24) Vi må aldri være for stolte til å be om unnskyldning og tilgivelse. Det sier seg selv at den som virkelig er ydmyk, ikke har så vanskelig for å be om unnskyldning.

Hvor virkningsfullt det er å be om unnskyldning

Den måten som Abigajil, en forstandig kvinne i det gamle Israel, handlet på, er et godt eksempel på hvor virkningsfullt det er å be om unnskyldning, enda det hun bad om tilgivelse for, var en urett hennes mann hadde begått. Mens David, som senere ble Israels konge, og hans menn oppholdt seg i ødemarken, hadde de beskyttet småfeet til Abigajils mann, Nabal. Men da Davids unge menn bad Nabal om brød og vann, avviste Nabal dem og kom med svært fornærmende bemerkninger. David ble provosert og fikk med seg omkring 400 mann for å dra opp mot Nabal og hans husstand. Abigajil,  som hadde fått høre om hva som hadde skjedd, drog ut for å møte David. Da hun fikk se ham, falt hun på sitt ansikt for hans føtter. Så sa hun: «La misgjerningen hvile på meg, min herre; og jeg ber deg, la din slavekvinne tale for dine ører, og lytt til din slavekvinnes ord.» Så forklarte Abigajil situasjonen og gav David en gave i form av mat og drikke. Da sa han: «Dra opp til ditt hus i fred. Se, jeg har lyttet til din røst og skal ta hensyn til din person.» — 1. Samuelsbok 25: 2—35.

Abigajils ydmyke holdning og det at hun bad om unnskyldning for sin manns uforskammete oppførsel, førte til at hennes husstand ble spart. David takket henne til og med for at hun hadde hindret ham i å pådra seg blodskyld. Selv om det ikke var Abigajil som hadde behandlet David og hans menn dårlig, tok hun på seg skylden for sin familie og sluttet fred med David.

Et annet eksempel på en som visste når han skulle be om unnskyldning, er apostelen Paulus. En gang måtte han forsvare seg foran Sanhedrinet, den høyeste jødiske domstol. Øverstepresten Ananias, som ble rasende på Paulus på grunn av hans ærlige uttalelser, gav ordre til dem som stod ved siden av Paulus, om å slå ham på munnen. Da sa Paulus til ham: «Gud kommer til å slå deg, du hvitkalkede vegg. Sitter du for å dømme meg i samsvar med Loven og overtrer på én og samme tid Loven ved å befale at jeg skal bli slått?» Da de som stod ved siden av, anklaget Paulus for å ha skjelt ut øverstepresten, innrømmet han straks feilen og sa: «Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest. Det står jo skrevet: ’Du skal ikke tale krenkende om en av ditt folks styresmenn.’» — Apostlenes gjerninger 23: 1—5.

Det Paulus hadde sagt om at en som var utnevnt til dommer, ikke skulle ty til vold, var riktig. Men han beklaget at han uten å vite om det hadde snakket til øverstepresten på en måte som kunne oppfattes som respektløs. * Paulus’ beklagelse banet veien for at Sanhedrinet hørte på hva han hadde å si. Fordi Paulus visste om striden blant medlemmene av domstolen, sa han til dem at han var stilt for retten på grunn av sin tro på de dødes oppstandelse. Det oppstod dermed stor uenighet, og fariseerne tok parti for Paulus. — Apostlenes gjerninger 23: 6—10.

Hva kan vi lære av disse to eksemplene fra Bibelen? Oppriktig beklagelse åpnet i begge tilfeller veien for videre kommunikasjon. Det at vi ber om unnskyldning, kan altså hjelpe oss til å slutte fred. Ja, det at vi innrømmer feil og ber om unnskyldning for den skaden som har skjedd, kan åpne for konstruktive samtaler.

«Men jeg har ikke gjort noe galt»

Hvis vi finner ut at en eller annen har tatt seg nær av noe vi har sagt eller gjort, synes vi  kanskje at vedkommende er urimelig og overfølsom. Men Jesus Kristus sa til sine disipler: «Hvis du da bringer din gave til alteret og du der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la din gave ligge der foran alteret og gå bort; slutt først fred med din bror, og så, når du har kommet tilbake, kan du frambære din gave.» — Matteus 5: 23, 24.

Det kan for eksempel være at en bror mener at du har syndet mot ham. I en slik situasjon sier Jesus at du må gå og ’slutte fred med din bror’, enten du mener at du har gjort noe galt mot ham eller ikke. I den greske teksten betegner det ordet som Jesus brukte her, ’gjensidig innrømmelse etter gjensidig motvilje’. (Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words) Når to er på kant med hverandre, kan det være at begge har en viss grad av skyld, ettersom begge er ufullkomne og tilbøyelige til å gjøre feil. Som regel kreves det innrømmelser fra begge parter.

Det viktige er egentlig ikke hvem som har rett, og hvem som har feil, men at noen tar initiativet til å slutte fred. Da apostelen Paulus ble oppmerksom på at de kristne i Korint gikk til rettssak mot sine trosfeller på grunn av slike personlige uoverensstemmelser som økonomiske konflikter, irettesatte han dem: «Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor vil dere ikke heller la dere bedra?» (1. Korinter 6: 7) Paulus sa riktignok dette for å prøve å forhindre at hans kristne brødre gjorde sine personlige uoverensstemmelser kjent i domstolene, men prinsippet er klart: Fred blant trosfeller er viktigere enn å bevise hvem som har rett, og hvem som har feil. Når vi husker på dette prinsippet, er det lettere å be om unnskyldning for en feil som noen mener at vi har begått mot ham eller henne.

Vi må mene det

Men noen overdriver bruken av de ordene som er ment å skulle gi uttrykk for beklagelse. I Japan hører man for eksempel ordet sumimasen, et vanlig ord som brukes når man ber om unnskyldning, tusener av ganger. Dette ordet kan også brukes for å uttrykke takknemlighet, og da antyder det en ubehagelig følelse av ikke å kunne gjøre noe til gjengjeld for en tjeneste som er blitt gjort. Fordi ordet brukes i så mange forbindelser, føler noen at det sies for ofte, og de lurer kanskje på om den som sier det, egentlig mener det. Det ser ut til at forskjellige ord for «unnskyld» blir brukt for mye i andre kulturer også.

Uansett språk er det viktig at man mener det når man ber om unnskyldning. Både det man sier, og den måten man sier det på, må vise at man er oppriktig lei seg. Jesus Kristus lærte disiplene i Bergprekenen: «La rett og slett deres ord ja bety ja og deres nei nei; for det som er ut over dette, er fra den onde.» (Matteus 5: 37) Ber du om unnskyldning, må du mene det. Et eksempel: En mann som stod i kø ved en innsjekkingsskranke på en flyplass, sa unnskyld da kofferten hans kom borti den kvinnen som stod foran ham i køen. Noen minutter senere beveget køen seg, og kofferten skumpet borti kvinnen en gang til. Igjen bad mannen høflig om unnskyldning. Da det samme gjentok seg enda en gang, sa kvinnens reisefelle til mannen at hvis han mente det han sa, ville han passe på at kofferten ikke kom borti kvinnen igjen. Ja, ber man oppriktig om unnskyldning, må man også være bestemt på ikke å gjenta feilen.

Når vi oppriktig ber om unnskyldning, vil vi innrømme at vi har gjort feil, prøve å få tilgivelse og anstrenge oss for å rette opp skaden i den grad det er mulig. Den som ble såret, bør på sin side villig tilgi den angrende overtrederen. (Matteus 18: 21, 22; Markus 11: 25; Efeserne 4: 32; Kolosserne 3: 13) Ettersom begge parter er ufullkomne, er det ikke sikkert at det går helt knirkefritt å slutte fred. Men å be om unnskyldning vil i hvert fall i høy grad kunne bidra til at man oppnår fred.

Når det ikke er passende å be om unnskyldning

Det at man gir uttrykk for anger og beklagelse, har en formildende virkning og bidrar  til fred, men en som er forstandig, ber ikke om unnskyldning når det ikke er passende å gjøre det. Sett at det er en situasjon som har å gjøre med vår trofasthet mot Gud. Da Jesus Kristus var på jorden, «ydmyket han seg og ble lydig helt til døden, ja døden på en torturpæl». (Filipperne 2: 8) Men han bad ikke om unnskyldning for sin tro for å lindre lidelsene. Og han bad heller ikke om unnskyldning da øverstepresten forlangte: «Ved den levende Gud tar jeg deg i ed at du sier oss om du er Kristus, Guds Sønn!» Istedenfor å unnskylde seg forlegent svarte Jesus modig: «Du har selv sagt det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.» (Matteus 26: 63, 64) Å bevare freden med øverstepresten på bekostning av trofastheten mot sin Far, Jehova Gud, var en tanke som aldri streifet Jesus.

De kristne viser respekt og aktelse for personer som har myndighet. Men de trenger ikke å be om unnskyldning for at de er lydige mot Gud, eller for at de elsker sine brødre. — Matteus 28: 19, 20; Romerne 13: 5—7.

Ikke noe som hindrer freden

Fordi vi har arvet ufullkommenhet og synd fra vår stamfar Adam, begår vi i dag feil. (Romerne 5: 12; 1. Johannes 1: 10) Den syndige tilstand Adam var i, var en følge av at han gjorde opprør mot Skaperen. Men opprinnelig var Adam og Eva fullkomne og uten synd, og Gud har lovt å løfte menneskene opp til denne fullkomne tilstanden. Han kommer til å viske ut synden og alle virkningene av den. — 1. Korinter 15: 56, 57.

Tenk på hva det innebærer. Da Jesu halvbror Jakob gav veiledning i bruken av tungen, sa han: «Hvis noen ikke snubler i ord, er han en fullkommen mann, i stand til også å holde hele kroppen i tømme.» (Jakob 3: 2) En som er fullkommen, har kontroll over tungen; han bruker den ikke på en gal måte. Han sier derfor ikke noe som han trenger å be om unnskyldning for. Han er ’i stand til å holde hele kroppen i tømme’. Så godt det kommer til å bli når vi blir fullkomne! Da vil det ikke lenger være noe som er til hinder for freden mellom mennesker. Men i mellomtiden vil det at vi ber om unnskyldning på en oppriktig og passende måte, i høy grad bidra til at vi klarer å slutte fred.

[Fotnote]

[Bilde på side 5]

Hva kan vi lære av Paulus’ eksempel?

[Bilde på side 7]

Når alle er fullkomne, vil det ikke være noe som hindrer freden