Legger Jehova merke til hva du gjør?

HVA ville du ha svart på det spørsmålet? Mange ville nok ha sagt: «Jeg tror at Gud la merke til det slike menn som Moses, Gideon og David utrettet, men jeg tviler på at han er interessert i noe av det jeg gjør. Jeg er jo absolutt ingen Moses, Gideon eller David.»

Det stemmer at noen trofaste menn i bibelsk tid utførte store troshandlinger. De ’beseiret kongeriker, stoppet gapet på løver, stanset ilds kraft og unnslapp sverdets egg’. (Hebreerne 11: 33, 34) Men andre viste sin tro på mindre iøynefallende måter, og Bibelen forsikrer oss om at Gud la merke til deres troshandlinger også. For å illustrere dette kan vi tenke på en sauegjeter, en profet og en enke som Bibelen forteller om.

En sauegjeter ofrer

Hva husker du om Abel, Adam og Evas andre sønn? Du husker kanskje at han døde en martyrdød, noe de færreste av oss sannsynligvis vil oppleve. Men før det la Gud merke til Abel av en annen grunn.

En dag tok Abel noen av de beste dyrene i flokken sin og ofret dem til Gud. Hans gave kan kanskje virke forholdsvis liten i dag, men Jehova merket seg den og gav uttrykk for sin velvilje. Men det er ikke alt. Nesten fire tusen år senere inspirerte Jehova apostelen Paulus til å skrive om dette i brevet til hebreerne. Selv etter så mange år hadde ikke Gud glemt denne enkle offergaven! — Hebreerne 6: 10; 11: 4.

Hvordan bestemte Abel hva slags offergave han skulle frambære? Bibelen sier ikke noe om det, men han må ha tenkt alvorlig over saken. Han var sauegjeter, så det er ikke uventet at han ofret noe fra flokken sin. Men legg merke til at han gav det beste — «deres fettstykker». (1. Mosebok 4: 4) Det er også mulig at han hadde meditert over Jehovas ord til slangen i Edens hage: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» (1. Mosebok 3: 15; Åpenbaringen 12: 9) Selv om Abel ikke forstod hvem «kvinnen» og hennes «ætt» var, kan han ha innsett at det at kvinnens ætt fikk ’hælen knust’, ville innebære at det ble utøst blod. Han forstod utvilsomt at ingenting kunne være mer verdifullt enn en levende skapning. Uansett var den offergaven han frambar, virkelig passende.

I likhet med Abel frambærer de kristne offergaver til Gud i dag. De frambærer ikke flokkens førstefødte, men «et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn». (Hebreerne 13:  15) Våre lepper kommer med en offentlig kunngjøring når vi forkynner for andre.

Har du lyst til å forbedre kvaliteten på ditt lovprisningsoffer? Tenk da nøye igjennom hvilke behov folk i ditt distrikt har. Hva er det de er opptatt av? Hvilke interesser har de? Hvilke sider av Bibelens budskap vil appellere til dem? Hver gang du er ute og forkynner, kan du analysere de besøkene du har foretatt, med tanke på å forkynne mer virkningsfullt. Og når du snakker om Jehova, så gjør det med overbevisning. Snakk fra hjertet. Gjør ditt offer til et ekte «lovprisningsoffer».

En profet forkynner for folk som ikke vil høre

Tenk nå på profeten Enok. Det kan være at han var det eneste vitnet for Jehova Gud da han levde. Er du, i likhet med Enok, den eneste i familien som trofast tjener Jehova? Er du den eneste eleven i klassen, eller den eneste på arbeidsplassen som holder seg til Bibelens prinsipper? Hvis det er slik, kan du stå overfor mange utfordringer. Venner, slektninger, klassekamerater eller kolleger kan presse deg for å få deg til å bryte Guds lover. «Ingen vil noen gang få vite hva du har gjort,» sier de kanskje. «Vi skal ikke si det til noen.» Kanskje de påstår at det er dumt å bry seg om Bibelens morallover, og at Gud ikke bryr seg om hva du gjør. Fordi de misliker at du ikke tenker og handler som dem, kan de gjøre alt som står i deres makt for å bryte ned din motstand.

Sant nok er det ikke enkelt å stå imot et slikt press, men det er mulig. Tenk på Enok igjen, den sjuende i rekken fra Adam. (Judas 14) Da Enok ble født, hadde de fleste menneskene mistet all moralsk sans. Deres tale var skammelig; deres oppførsel var «sjokkerende». (Judas 15) De oppførte seg omtrent på samme måte som mange gjør i dag.

Hvordan mestret Enok dette? Svaret på det spørsmålet er av interesse for oss. Selv om Enok kan ha vært det eneste menneske på jorden som tjente Jehova, var han i virkeligheten ikke alene. Enok vandret med Gud. — 1. Mosebok 5: 22.

Enoks mål i livet var å behage Gud. Han visste at det å vandre med Gud betydde mer enn bare å leve et rent, moralsk liv. Jehova ventet at han skulle forkynne. (Judas 14, 15) Folket trengte å bli advart om at deres ugudelige gjerninger ikke hadde gått ubemerket for seg. Enok fortsatte å vandre med Gud i mer enn 300 år — mye lenger enn noen av oss har holdt ut. Helt til sin død fortsatte han å vandre med Gud. — 1. Mosebok 5: 23, 24.

I likhet med Enok har vi også fått i oppdrag å forkynne. (Matteus 24: 14) I tillegg til at vi forkynner fra hus til hus, forsøker vi å nå slektninger, forretningsforbindelser og klassekamerater med det gode budskap. Men noen ganger nøler vi kanskje med å forkynne frimodig. Er det slik med deg? Fortvil ikke. Etterlign de første kristne, og be til Gud om å få frimodighet. (Apostlenes gjerninger 4: 29) Glem aldri at så lenge du vandrer med Gud, er du aldri helt alene.

En enke lager et måltid

Se for deg en ikke navngitt, ikke-israelittisk enke som fikk to store velsignelser fordi hun lagde et enkelt måltid. Hun levde i det tiende århundre fvt. i byen Sarefat. Etter at det i lang tid hadde  vært tørke og hungersnød, hadde hun nesten ikke noe mat igjen. Alt hun hadde igjen, var en håndfull mel og nok olje til å lage et siste måltid til seg og sønnen.

På dette tidspunktet fikk hun en gjest. Det var Guds profet Elia, som spurte om å få noe av enkens mat. Hun hadde bare så vidt nok til seg og sønnen, og hun hadde så visst ikke noe å gi til en gjest. Men Elia forsikret henne om, på Jehovas ord, at hvis hun delte maten med ham, ville hun og sønnen ikke være sultne mer. Det krevde tro å stole på at Israels Gud ville legge merke til henne, en ikke-israelittisk enke. Men allikevel trodde hun på Elia, og Jehova belønnet henne. «Den store krukken med mel ble ikke tom, og den lille krukken manglet ikke olje, i samsvar med Jehovas ord, det som han hadde talt ved Elia.» Kvinnen og sønnen hennes hadde en jevn tilførsel av mat så lenge hungersnøden varte. — 1. Kongebok 17: 8—16.

Men enda en velsignelse ventet denne enken. En tid etter dette miraklet ble sønnen hennes syk og døde. Rørt av medlidenhet bønnfalt Elia Jehova om å oppreise gutten til liv igjen. (1. Kongebok 17: 17—24) Det ville kreve et enestående mirakel. Det finnes ingen opptegnelser om at noen var blitt oppreist fra de døde før! Ville Jehova igjen vise barmhjertighet mot denne utenlandske enken? Han gjorde det. Jehova gav Elia makt til å gi gutten livet tilbake. Jesus sa senere om denne privilegerte kvinnen: «Det var mange enker i Israel . . . likevel ble . . . Elia sendt til . . . en enke i Sarefat i Sidons land.» — Lukas 4: 25, 26.

Dagens økonomiske situasjon er langt fra stabil, selv i industrilandene. Store selskaper har permittert ansatte som har vært lojale arbeidere i flere tiår. Stilt overfor utsikten til å bli arbeidsledig kan en kristen kanskje bli fristet til å bruke overdrevent mye tid på jobben i håp om at firmaet vil beholde ham. Når han gjør det, kan han få lite tid til å overvære kristne møter, delta i felttjenesten eller å ta seg av sin families følelsesmessige og åndelige behov. Men han føler at han må holde på jobben nesten for enhver pris.

En kristen i en slik økonomisk vanskelig situasjon har grunn til å være bekymret. Det kan være vanskelig å få arbeid i dag. De fleste av oss streber ikke etter å bli rike, men i likhet med enken i Sarefat ønsker vi å kunne sette mat på bordet. Apostelen Paulus minner oss om hva Gud har sagt: «Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.» Vi kan derfor tillitsfullt si: «Jehova er min hjelper; jeg vil ikke være redd. Hva kan et menneske gjøre meg?» (Hebreerne 13: 5, 6) Paulus stolte slik på dette løftet at han risikerte livet på grunn av det, og Jehova tok seg alltid av ham. Jehova vil gjøre det samme for oss hvis vi ikke svikter ham.

Vi føler kanskje at vi aldri vil klare å gjøre noe som ligner de bragdene som slike åndelige kjemper som Moses, Gideon og David gjorde, men vi kan etterligne deres tro. Og vi kan huske på de enkle troshandlingene som Abel, Enok og enken i Sarefat gjorde. Jehova er interessert i alle troshandlinger — også de små. Når en gudfryktig skoleelev nekter å ta imot narkotika fra en medelev, når en kristen arbeidstaker står imot umoralske tilnærmelser på arbeidsplassen, eller når et eldre vitne trofast kommer på menighetens møter til tross for tretthet eller dårlig helse, ser Jehova det. Og han gleder seg! — Ordspråkene 27: 11.

 Legger du merke til det andre gjør?

Ja, Jehova legger merke til hva vi gjør. Derfor bør vi, som etterlignere av ham, være oppmerksom på de anstrengelsene andre gjør seg. (Efeserne 5: 1) Hvorfor ikke se nærmere på de utfordringene dine trosfeller står overfor når det gjelder å komme på menighetens møter, delta i felttjenesten og utføre sine daglige gjøremål?

La så dine medtilbedere av Jehova få vite at du setter pris på de anstrengelsene de gjør seg. De vil bli glad for at du har lagt merke til det de gjør, og din omtanke kan kanskje forsikre dem om at Jehova også legger merke til det.