Menn med beskjeden bakgrunn oversetter Bibelen

I 1835 avsluttet engelskmannen Henry Nott, som tidligere hadde vært murer, og waliseren John Davies, som hadde begynt sitt yrkesliv som lærling i en kolonialhandel, et kolossalt prosjekt. Etter mer enn 30 års strev var de omsider ferdig med å oversette hele Bibelen til tahitisk. Hvilke utfordringer var disse to mennene med sin beskjedne bakgrunn blitt stilt overfor, og hvor stor betydning har deres uegennyttige innsats fått?

«Den store vekkelsen»

I andre halvdel av 1700-tallet forkynte medlemmer av en protestantisk bevegelse som ble kalt «den store vekkelsen», eller bare «vekkelsen», på torgene i byer og landsbyer og ved kullgruver og fabrikker rundt omkring i Storbritannia. Målet deres var å nå arbeiderklassen. Vekkelsespredikantene gikk iherdig inn for å distribuere bibler.

Bevegelsens opphavsmann, en baptist som het William Carey, var i 1795 med på å stifte misjonsselskapet London Missionary Society (LMS). LMS gav opplæring til folk som var villig til å reise ut som misjonærer til øyene i det sørlige Stillehavet og lære seg de lokale språkene. Målet for disse misjonærene var å forkynne evangeliet på innbyggernes språk.

Øya Tahiti, som nylig var blitt oppdaget, ble det første misjonærdistriktet for LMS. For medlemmene av vekkelsesbevegelsen var disse øyene hedenskapens ’mørke steder’ — marker som stod klar til å bli høstet.

Folk med en beskjeden bakgrunn tar imot utfordringen

I september 1796 gikk omkring 30 misjonærer som ønsket å delta i dette innhøstningsarbeidet, om bord på «Duff», et skip som LMS hadde kjøpt. De var blitt raskt utvalgt, men var dårlig forberedt. I en beretning om dette nevnes «fire ordinerte prester [uten formell utdannelse], seks snekkere, to skomakere, to murere, to vevere, to skreddere, en butikkinnehaver, en salmaker, en tjener, en gartner, en lege, en smed, en tønnemaker, en bomullsfabrikant, en hattemaker, en tekstilfabrikant, en møbelsnekker, tre hustruer og fem barn».

De eneste hjelpemidlene disse misjonærene hadde til rådighet for å studere de språkene  Bibelen opprinnelig ble skrevet på, var en gresk-engelsk ordbok og en bibel med en hebraisk ordbok. I løpet av den sju måneder lange sjøreisen lærte de seg noen tahitiske ord som var blitt skrevet ned av folk som hadde vært der tidligere, hovedsakelig mytteristene på den britiske fregatten «Bounty». Langt om lenge kom «Duff» fram til Tahiti, og den 7. mars 1797 gikk misjonærene i land. Men ett år senere hadde de fleste av dem mistet motet og forlatt øya. Bare sju av dem ble værende.

Blant de sju var Henry Nott, den tidligere mureren, som bare var 23 år. Å dømme etter de første brevene han skrev, hadde han bare fått noen få års skoleundervisning. Ikke desto mindre viste det seg raskt at han hadde anlegg for å lære tahitisk. Og han ble beskrevet som et oppriktig, omgjengelig og behagelig menneske.

I 1801 fikk Nott i oppdrag å lære ni nylig ankomne misjonærer tahitisk. Blant dem var den 28 år gamle waliseren John Davies, som viste seg å være en svært interessert og flittig elev og et vennlig menneske med en uselvisk innstilling. Det gikk ikke lang tid før disse to mennene bestemte seg for å oversette Bibelen til tahitisk.

En overveldende oppgave

Å oversette til tahitisk viste seg imidlertid å være en overveldende oppgave, for tahitisk var ennå ikke et skriftspråk. Misjonærene måtte lære språket utelukkende ved å lytte. De hadde verken en ordbok eller en grammatikkbok. I tahitisk finnes det langtrukne lyder som avbrytes av støt, og språket har få konsonanter, men har mange ord som består av flere vokaler etter hverandre (opptil fem i samme ord). Dette holdt på å drive misjonærene til fortvilelse. «Mange ord består utelukkende av vokaler, som hver utgjør en egen lyd,» sukket de. De innrømmet at de ikke klarte å «oppfatte ordenes uttale med den ønskede nøyaktighet». De mente til og med å høre lyder som ikke inngikk i språket!

Noe som gjorde arbeidet enda vanskeligere, var at det fra tid til annen var noen tahitiske ord som ble tabuord, og som derfor måtte erstattes med andre ord. Synonymer var et annet problemområde. Det fantes for eksempel mer enn 70 uttrykk for ordet «bønn». Og i tahitisk er setningsbygningen helt annerledes enn i engelsk, så dette utgjorde enda en utfordring. Trass i vanskelighetene fikk misjonærene litt etter litt laget seg ordlister, og over 50 år senere kunne Davies utgi en ordbok med 10 000 oppslagsord.

I tillegg var det en utfordring å skrive tahitisk. Misjonærene prøvde å gjøre det ved å følge engelsk ortografi. Men engelsk skrives med det latinske alfabet, som ikke harmonerte med de tahitiske språklydene. Dette førte til utallige drøftelser om fonetikk og skrivemåte. Ofte måtte misjonærene tenke ut nye skrivemåter, for de var de aller første som gjorde et av de språkene som snakkes på sydhavsøyene, til et skriftspråk. Lite visste de da at deres arbeid senere skulle bli brukt som mønster i arbeidet med mange andre av disse språkene.

Få hjelpemidler, men stor oppfinnsomhet

Disse bibeloversetterne hadde bare noen få publikasjoner å støtte seg til. LMS gav dem beskjed om å bruke Textus Receptus («den aksepterte tekst») og den autoriserte engelske oversettelsen King James Version som tekstgrunnlag. Nott bad LMS om å sende flere hebraiske og greske ordbøker og også bibler på begge disse språkene. Man vet ikke om han noen gang mottok bøkene. Davies fikk tilsendt noen bøker fra walisiske venner. Opptegnelser viser at han var i besittelse av minst én gresk ordbok, en hebraisk bibel, et nytestamente på gresk foruten Septuaginta, den eldste greske oversettelse av De hebraiske skrifter («Det gamle testamente»).

I mellomtiden hadde misjonærenes forkynnelse ikke båret frukt. Selv om misjonærene hadde vært på Tahiti i tolv år, var ikke en  eneste av de innfødte blitt døpt. Med tiden fikk vedvarende borgerkrig alle misjonærene med unntak av den besluttsomme Nott til å flykte til Australia. En tid var han den eneste misjonæren som var igjen på øygruppen Îles du Vent, som foruten Tahiti blant annet omfatter øya Moorea. Da kong Pomare II flyktet til Moorea, måtte Nott følge med ham.

Men det at Nott flyttet, betydde ikke at oversettelsesarbeidet stoppet opp, og etter at Davies hadde vært to år i Australia, sluttet han seg til Nott igjen. I mellomtiden hadde Nott lært seg gresk og hebraisk. Så begynte han å oversette noen deler av De hebraiske skrifter til tahitisk. Han valgte ut tekststykker med beretninger som det skulle være lett for de innfødte å leve seg inn i.

I nært samarbeid med Davies begynte Nott deretter å oversette Lukas-evangeliet, og han ble ferdig i september 1814. Han la stor vekt på å finne en naturlig tahitisk ordlyd, og Davies sjekket at oversettelsen var i harmoni med tekstgrunnlaget. I 1817 bad kong Pomare II om selv å få trykke den første siden av Lukas-evangeliet. Det gjorde han på en håndpresse som misjonærer hadde hatt med seg til Moorea. Beretningen om den tahitiske bibeloversettelsen ville ikke være fullstendig uten også å nevne tahitieren Tuahine, som i alle år var misjonærenes trofaste medarbeider og hjalp dem til å få en bedre forståelse av nyansene i språket.

Oversettelsen fullført

I 1819, etter seks års iherdig innsats, var oversettelsen av evangeliene, Apostlenes gjerninger og Salmene fullført. Disse bibelske bøkene ble trykt på en trykkpresse som nylig ankomne misjonærer hadde hatt med.

Så fulgte en travel tid med oversetting, korrekturlesing og kritisk gjennomsyn. I 1825, da Nott hadde bodd på Tahiti i 28 år, ble han syk, og LMS lot ham få ta en båt tilbake til England. På det tidspunktet var oversettelsen av De greske skrifter («Det nye testamente») heldigvis nesten fullført. Under reisen til England og under oppholdet der fortsatte Nott sitt arbeid med resten av Bibelen. Han kom tilbake til Tahiti i 1827. Åtte år senere, i desember 1835, nedla han sin penn. Etter mer enn 30 års iherdig innsats var hele Bibelen blitt oversatt.

I 1836 reiste Nott tilbake til England for å få hele den tahitiske bibelen trykt i London. Den 8. juni 1838 kunne han stolt overrekke dronning Victoria den første trykte utgaven av Bibelen på tahitisk. Som man forstår, var dette et stort øyeblikk for den tidligere mureren som 40 år før var gått om bord på «Duff», og som hadde måttet sette seg grundig inn i tahitisk  kultur for å kunne fullføre denne formidable livsoppgaven.

Da Nott to måneder senere begynte på tilbaketuren til stillehavsøyene, hadde han med seg 27 kasser som inneholdt de første 3000 eksemplarene av hele Bibelen på tahitisk. Etter å ha vært innom Sydney i Australia ble han syk igjen, men han ville ikke skilles fra kassene med det dyrebare innholdet. Han ble frisk igjen, og i 1840 kom han tilbake til Tahiti, hvor folk nærmest kastet seg over kassene for å skaffe seg en tahitisk bibel. Nott døde på Tahiti i mai 1844, 70 år gammel.

Et arbeid av stor og varig betydning

Notts livsverk består imidlertid fortsatt. Hans oversettelse fikk stor betydning for de polynesiske språk. Ved å gjøre tahitisk til et skriftspråk sørget Nott og de andre misjonærene for at språket ble bevart. En forfatter har sagt: «Nott skriftfestet den klassiske tahitiske grammatikken. En vil alltid måtte bruke Bibelen hvis en vil lære rent og uforfalsket tahitisk.» Notts og hans medarbeideres utrettelige arbeid hindret tusener av ord i å gå i glemmeboken. Hundre år senere sa en forfatter: «Notts bemerkelsesverdige tahitiske bibel er det tahitiske språks mesterverk — det er alle enige om.»

Dette viktige arbeidet ble ikke bare til gagn for tahitiere, men kom også til å utgjøre et grunnlag for bibeloversettelser til andre språk som blir talt på øyene i det sørlige Stillehavet. Oversettere på Cookøyene og Samoa er blant dem som har støttet seg til den tahitiske bibel. «Jeg har i alt vesentlig fulgt Notts oversettelse, som jeg omhyggelig har studert,» sa en oversetter. Om en annen oversetter ble det fortalt at mens han oversatte «en av Davids salmer til samoansk», satt han med «den hebraiske teksten til Salmene foruten den engelske og den tahitiske oversettelsen foran seg».

I likhet med medlemmer av vekkelsesbevegelsen i England gjorde misjonærene på Tahiti mye for å lære folk å lese. I over 100 år var Bibelen faktisk den eneste boken som fantes på tahitisk. Den ble derfor en viktig del av tahitisk kultur.

Et av de fineste trekkene ved Notts tahitiske bibeloversettelse består i at den bruker Guds navn mange steder både i De hebraiske skrifter og i De greske skrifter. Som følge av dette er navnet Jehova i dag godt kjent på Tahiti og de omkringliggende øyene. Det står til og med utenpå noen protestantiske kirker. Men nå blir Guds navn først og fremst forbundet med Jehovas vitner og deres nidkjære forkynnelsesvirksomhet, hvor de gjør god bruk av den tahitiske bibeloversettelse som Henry Nott og hans medarbeidere laget. Beretningene om det kolossale arbeidet som Nott og andre oversettere har nedlagt, minner oss om hvor takknemlig vi kan være for at Guds Ord i dag er lett tilgjengelig for de fleste mennesker.

[Bilder på side 26]

De første oversettelsene av bibeltekster på tahitisk, 1815. Navnet Jehova er brukt

Henry Nott (1774—1844), som utførte størstedelen av arbeidet med den tahitiske bibel

[Rettigheter]

Tahitisk bibel: Copyright the British Library (3070.a.32); Henry Nott og brev: Collection du Musée de Tahiti et de ses Îles, Punaauia, Tahiti; katekisme: With permission of the London Missionary Society Papers, Alexander Turnbull Library, Wellington, New Zealand

[Bilde på side 28]

Tospråklig (tahitisk og walisisk) katekisme av 1801, hvor Guds navn er brukt

[Rettigheter]

With permission of the London Missionary Society Papers, Alexander Turnbull Library, Wellington, New Zealand

[Bilde på side 29]

Protestantisk kirke med navnet Jehova på forsiden. Kirken ligger på øya Huahine i Fransk Polynesia

[Rettigheter]

Avec la permission du Pasteur Teoroi Firipa