Ugarit — oldtidsby i skyggen av Ba’al

I 1928 kom plogen til en syrisk bonde borti en stein som viste seg å ligge over en hule som var full av gammel keramikk. Han kunne umulig ha forestilt seg hvor stor betydning dette uventede funnet skulle få. Da nyheten om det ble kjent, reiste en gruppe franske arkeologer ledet av Claude Schaeffer til funnstedet året etter.

Snart ble det avdekket en leirtavle med en innskrift som gjorde det mulig å identifisere de ruinene som arkeologene arbeidet med å grave fram. Det var ruinene  av Ugarit, «en av de viktigste oldtidsbyene i Midtøsten». Skribenten Barry Hoberman sa til og med: «Ikke noe arkeologisk funn, ikke engang funnet av Dødehavsrullene, har hatt så stor innvirkning på vår forståelse av Bibelen.» — The Atlantic Monthly.

Et knutepunkt

Ugarit ligger i dag i en ruinhaug som er kjent som Ras Shamra, ved middelhavskysten nord i Syria. I det andre årtusen fvt. var dette en blomstrende verdensby. Den hadde herredømmet over et område som strakte seg omkring 60 kilometer fra Casiusfjellet i nord til Tell Sukas i sør og mellom 30 og 50 kilometer fra Middelhavet i vest til Orontes-dalen i øst.

Ugarits tempererte klima egnet seg godt for husdyrhold. Området var rikt på korn, olivenolje, vin og tømmer — et produkt som det var stor mangel på i Mesopotamia og Egypt. Byen lå dessuten på et sted der strategiske handelsruter krysset hverandre, noe som gjorde den til en av verdens første store internasjonale havnebyer. I Ugarit drev kjøpmenn fra De egeiske øyer, Anatolia, Babylon, Egypt og andre deler av Midtøsten handel med metaller, jordbruksprodukter og en lang rekke lokalt framstilte varer.

Tross sin materielle rikdom var Ugarit alltid et vasallrike. Byen var den nordligste utposten i det egyptiske riket inntil den ble innlemmet i det hetittiske riket på 1300-tallet fvt. Ugarit ble pålagt å betale tributt og forsyne sin overherre med tropper. Da det invaderende «sjøfolket» * begynte å herje Anatolia (det sentrale Tyrkia) og det nordlige Syria, ble Ugarits tropper og skip rekvirert av hetittene. Som følge av det ble Ugarit selv liggende forsvarsløs og ble fullstendig ødelagt omkring år 1200 fvt.

Rekonstruksjon av det forgangne

Ødeleggelsen av Ugarit førte til at det ble dannet en stor ruinhaug som er nesten 20 meter høy og dekker mer enn 250 mål. Det er bare en sjettedel av dette området som er blitt utgravd. Blant ruinene har arkeologene avdekket et enormt palass med nesten hundre rom og flere gårdsplasser. Hele komplekset dekker omkring 10 000 kvadratmeter. Det hadde rennende vann, toaletter og et kloakksystem. Møblene var innlagt med gull, lasurstein og elfenben. Man har funnet elfenbenspaneler med kunstferdige utskjæringer. En hage med murer rundt og et nedsenket basseng bidrog til å forskjønne palasset.

To templer for gudene Ba’al og Dagan raget over byen og den omkringliggende sletten. * Disse tempeltårnene kan ha vært 20 meter høye og bestod av en liten forhall som førte inn til et indre rom der det stod et utskåret bilde av guden. En trappeoppgang førte opp til en terrasse  der kongen forrettet ved forskjellige seremonier. Om natten og i uvær ble det muligens tent lys på toppen av templene for å lede skip trygt inn til havnen. I en helligdom som var viet til uværsguden Ba’al-Hadad, har man funnet offergaver i form av 17 steinankre, uten tvil gitt av sjømenn som gav denne guden æren for at de hadde kommet trygt hjem.

Et verdifullt funn av innskrifter

Rundt omkring i ruinene av Ugarit er det blitt funnet tusenvis av leirtavler. De inneholder handelskorrespondanse og juridiske, diplomatiske og administrative tekster på åtte språk, skrevet med fem typer skrifttegn. Schaeffers gruppe fant innskrifter på et inntil da ukjent språk, som fikk navnet ugarittisk. Det ble skrevet med 30 kileskrifttegn — et av de eldste alfabetene som noen gang er blitt oppdaget.

I tillegg til at de ugarittiske dokumentene beskriver hverdagslige forhold, inneholder de litterære tekster som har gitt ny innsikt i datidens religiøse forestillinger og skikker. Religionen i Ugarit ser ut til å ha hatt store likheter med den religionen som ble utøvd av nabofolket kanaaneerne. Ifølge Roland de Vaux gir disse tekstene «et nokså nøyaktig bilde av sivilisasjonen i Kanaans land like før den israelittiske erobringen».

Religionen i Ba’als by

Ras Shamra-tekstene omtaler flere enn 200 guder og gudinner. Den øverste guddommen var El, som ble kalt gudenes og menneskenes far. Og uværsguden Ba’al-Hadad var «jordens herre» og «den som rir (kjører) på skyene». El blir framstilt som en klok, hvitskjegget gammel mann som befinner seg langt borte fra menneskene. Ba’al er på den annen side en sterk og ærgjerrig guddom som ønsker å herske over gudene og menneskene.

De avdekkede tekstene ble antagelig lest opp under religiøse høytider, for eksempel nyttårsfesten eller høsttakkefesten. Det hersker imidlertid tvil om nøyaktig hvordan de skal tolkes. I et dikt som skildrer en kamp om herredømme, vinner Ba’al over Els yndlingssønn, havguden Jam. Denne seieren kan ha overbevist sjømenn fra Ugarit om at Ba’al ville beskytte dem mens de var ute på havet. I en tvekamp med guden Mot blir Ba’al beseiret og stiger ned til underverdenen. Det oppstår tørke, og all menneskelig virksomhet opphører. Ba’als hustru og søster, Anat — kjærlighetens og krigens gudinne — dreper Mot og vekker Ba’al til live. Ba’al massakrerer sønnene til Els hustru, Atirat (Asjera), og gjenvinner tronen. Men Mot vender tilbake sju år senere.

Noen mener at dette diktet gir en symbolsk beskrivelse av årstidenes syklus, som innebærer at det livgivende regnet blir fortrengt  av den brennende heten om sommeren og så vender tilbake om høsten. Andre mener at syklusen på sju år henspiller på frykt for hungersnød og tørke. I begge tilfeller ble Ba’als overlegenhet betraktet som noe som var helt avgjørende for at menneskene skulle lykkes i sine gjøremål. Forskeren Peter Craigie sier: «Målet med Ba’al-dyrkelsen var å sikre ham overherredømme. Hans tilbedere trodde at det bare var så lenge han hadde overherredømmet, at det ville gå bra med jordbruket og kvegdriften, slik at menneskeheten kunne overleve.»

Et bolverk mot hedendom

De avdekkede tekstene viser tydelig hvor fordervet den ugarittiske religionen var. En bibelordbok sier: «Tekstene skildrer de fordervende følgene av å tilbe disse guddommene, for de dreier seg først og fremst om krig, hellig prostitusjon, sanselig kjærlighet og det påfølgende sosiale forderv.» (The Illustrated Bible Dictionary) De Vaux bemerker: «Når man leser disse diktene, forstår man den avsky som jahvismens sanne troende og de store profeter følte for denne religionen.» Den loven som Gud gav Israels nasjon i fortiden, var et bolverk mot slik falsk religion.

Spådomskunst, astrologi og magi var alminnelig utbredt i Ugarit. Det ble søkt tegn og varsler ikke bare i himmellegemene, men også i misdannede fostre og i slaktede dyrs innvoller. «Oppfatningen var at den guden som et rituelt slaktet dyr ble frambåret for, identifiserte seg med dyret, og at gudens ånd smeltet sammen med dyrets ånd,» sier historikeren Jacqueline Gachet. «Ved å tolke de tegnene som var synlige i disse organene, fikk man derfor direkte adgang til guddommers ånd, og disse guddommene kunne gi enten et positivt eller et negativt svar på spørsmål om hvilke hendelser som ville inntreffe i framtiden, og om hvilken handlemåte man skulle følge i en konkret situasjon.» (Le pays d’Ougarit autour de 1200 av.J.C.) Israelittene skulle på sin side sky slike skikker. — 5. Mosebok 18: 9—14.

Moseloven forbød uttrykkelig seksuell omgang med dyr. (3. Mosebok 18: 23) Hvordan ble slike handlinger betraktet i Ugarit? De avdekkede tekstene beskriver hvordan Ba’al parer seg med en kvige. Arkeologen Cyrus Gordon sier: «Noen vil kanskje se det slik at Ba’al ifører seg en okses skikkelse ved denne anledningen, men det samme kan ikke sies om de prestene som etterlignet hans mytologiske handlinger.»

Israelittene fikk befalingen: «Dere skal ikke rispe dere opp på kroppen for en død sjel.» (3. Mosebok 19: 28) Da Ba’al døde, reagerte imidlertid El på denne måten: «Han rispet opp sin hud med en kniv; han laget snitt med en barberkniv; han rispet seg opp på kinnene og på haken.» Ba’al-dyrkerne pleide tydeligvis å rispe seg opp på kroppen som et ritual. — 1. Kongebok 18: 28.

 Et av de ugarittiske diktene antyder at det var en vanlig fruktbarhetsrite i kanaaneisk religion å koke et kje i melk. Moseloven sa derimot til israelittene: «Du skal ikke koke et kje i melken fra moren.» — 2. Mosebok 23: 19.

Sammenligning med bibelske tekster

Ugarittiske tekster ble opprinnelig oversatt hovedsakelig ut fra kjennskapen til bibelhebraisk. Peter Craigie sier: «Det er mange ord i den hebraiske teksten som har uklar og noen ganger ukjent betydning. Oversettere før det 20. århundre prøvde på forskjellige måter å gjette seg til meningen. Men når de samme ordene forekommer i ugarittiske tekster, er det mulig å komme et skritt videre.»

Et eksempel er et ord i Jesaja 3: 18 som vanligvis blir oversatt med ’hodebånd’. En lignende ugarittisk rot sikter til både solen og solgudinnen. De kvinnene i Jerusalem som blir omtalt i Jesajas profeti, kan derfor ha pyntet seg med små solformede anheng i tillegg til «de måneformede smykkene» til ære for kanaaneiske guder.

Ifølge den massoretiske tekst sammenligner Ordspråkene 26: 23 «brennende lepper og et ondt hjerte» med et leirkar som er dekket av «sølvslagg». En ugarittisk rot gir rom for at sammenligningen kan gjengis med «som glasur på et potteskår». Ny verden-oversettelsen gjengir med rette dette ordspråket slik: «Som sølvglasur lagt på et potteskår er glødende lepper sammen med et ondt hjerte.»

Grunnlag for Bibelen?

På bakgrunn av undersøkelser av Ras Shamra-tekstene har enkelte forskere hevdet at visse deler av Bibelen er bearbeidelser av ugarittisk poetisk litteratur. André Caquot, som er medlem av Det franske institutt, snakker om «det kanaaneiske kulturelle grunnlaget for det essensielle ved den israelittiske religion».

Mitchell Dahood ved det pavelige bibelinstitutt i Roma sier om Salme 29: «Denne salmen er en jahvistisk bearbeidelse av en eldre kanaaneisk hymne til uværsguden Ba’al . . . Så å si hvert eneste ord i salmen kan nå gjenfinnes i eldre kanaaneiske tekster.» Er en slik konklusjon berettiget? Nei, på ingen måte!

Mer moderate bibelkommentatorer mener at likhetene er blitt overdrevet. Andre har kritisert det de kaller pan-ugarittisme. «Det finnes ingen ugarittisk tekst som utgjør en parallell til hele Salme 29,» sier teologen Garry Brantley. «Påstanden om at Salme 29 (eller en annen bibelsk tekst) er en bearbeidelse av en hedensk myte, bygger ikke på beviser.»

Er likheter med hensyn til billedspråk, poetiske parallellismer og stilistiske trekk beviser for at Bibelen inneholder bearbeidelser? Tvert imot, slike paralleller må forventes. Et oppslagsverk sier: «Grunnen til denne likheten i form og innhold er kulturell: Trass i de betydelige geografiske og tidsbestemte forskjellene mellom Ugarit og Israel tilhørte begge disse en større kulturkrets som hadde et felles poetisk og religiøst ordforråd.» (The Encyclopedia of Religion) Garry Brantley trekker derfor denne slutningen: «Det er en feilaktig fortolkning å bruke språklige likheter som et bevis for at hedenske forestillinger danner et grunnlag for bibelteksten.»

Til slutt bør det nevnes at hvis det virkelig skulle finnes noen paralleller mellom Ras Shamra-tekstene og Bibelen, er de rent litterære, ikke religiøse. «Det høye etiske og moralske nivået i Bibelen finnes [ikke] i Ugarit,» sier arkeologen Cyrus Gordon. Forskjellene er altså mye mer fremtredende enn det som måtte være av likheter.

Ugarittiske studier vil sannsynligvis fortsette å hjelpe dem som studerer Bibelen, til å forstå den kulturelle, historiske og religiøse bakgrunnen til bibelskribentene og til den hebraiske nasjon generelt. Videre undersøkelser av Ras Shamra-tekstene kan også kaste nytt lys over forståelsen av gammelhebraisk. Men framfor alt er de arkeologiske funnene i Ugarit et talende vitnesbyrd om kontrasten mellom den fordervede Ba’al-dyrkelsen og den rene tilbedelsen av Jehova.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 25]

Arkeologiske funn i Ugarit har gitt oss økt forståelse av Bibelen

[Kart/bilder på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

Det hetittiske riket på 1300-tallet fvt.

MIDDELHAVET

Eufrat

CASIUSFJELLET (JEBEL EL-AGRA)

Ugarit (Ras Shamra)

Tell Sukas

Orontes

SYRIA

EGYPT

[Rettigheter]

Statuett av Ba’al og drikkekar formet som et dyrehode: Musée du Louvre, Paris; maleri av det kongelige palasset: © D. Héron-Hugé pour «Le Monde de la Bible»

[Bilde på side 25]

Ruiner av palassets inngangsparti

[Bilde på side 26]

Et mytologisk ugarittisk dikt kan gjøre det lettere å forstå bakgrunnen for det som står i 2. Mosebok 23: 19

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris

[Bilder på side 27]

Stele av Ba’al

Gullfat med et mønster som forestiller en jaktscene

Smykkeskrin med et elfenbenslokk som forestiller en fruktbarhetsgudinne

[Rettigheter]

Alle bilder: Musée du Louvre, Paris