Dere unge, vandre verdig for Jehova

DET hender at kristne ungdommer i en periode er nødt til å bo borte fra sin familie og fra den menigheten de har vokst opp i. Noen flytter for å utvide sin kristne tjeneste. Andre er nødt til å dra hjemmefra på grunn av sitt nøytrale standpunkt til denne verdens anliggender. (Jesaja 2: 4; Johannes 17: 16) I noen land dømmer «keiseren» trofaste ungdommer til fengsel eller til å utføre samfunnsarbeid. * — Markus 12: 17; Titus 3: 1, 2.

Når disse unge soner en fengselsstraff de har fått på grunn av sin nøytralitet, må de kanskje være sammen med kriminelle i lengre perioder. Ungdommer som bor hjemmefra av andre grunner, er kanskje nødt til å arbeide i et dårlig miljø. Hvordan kan disse unge kristne og andre som tvinges inn i en slik situasjon, og som bestreber seg på å «vandre verdig for Gud», klare å takle det presset og de kravene de blir konfrontert med? (1. Tessaloniker 2: 12) Hvordan kan foreldrene hjelpe barna sine til å forberede seg på et eventuelt dårlig miljø? — Ordspråkene 22: 3.

Spesielle utfordringer

«Det var vanskelig og skremmende å være borte fra mine foreldres beskyttende omsorg og fra omtenksomme eldste som kjente meg godt,» sier Tákis (21), som var nødt til å bo borte i 37 måneder. * Han sier videre: «Av og til følte jeg meg veldig utsatt.» Pétros (20) måtte være hjemmefra i over to år. Han innrømmer: «For første gang i livet måtte jeg helt på egen hånd treffe avgjørelser om underholdning og om hvem jeg skulle være sammen med, og jeg traff ikke alltid fornuftige valg.» Så sier han: «Noen ganger bekymret jeg meg over det store ansvaret som fulgte med økt frihet.» Tássos, en kristen eldste som regelmessig kommer i kontakt med kristne ungdommer i slike situasjoner, sier: «Ikke-troende jevnaldrendes skitne språk, opprørskhet og voldelige atferd kan smitte over på ungdommer som er uforsiktige og sårbare.»

Kristne ungdommer som bor og arbeider blant folk som ikke har respekt for Bibelens prinsipper, må vokte seg så de ikke blir fristet til å ta etter en umoralsk og ubibelsk levemåte. (Salme 1: 1; 26: 4; 119: 9) Noen synes kanskje det er vanskelig å opprettholde gode rutiner for personlig studium, møtedeltagelse og felttjeneste. (Filipperne 3: 16) Og det er kanskje ikke så lett å sette seg åndelige mål og arbeide for å nå dem.

Trofaste kristne ungdommer ønsker jo å oppføre seg og snakke på en måte som Jehova setter pris på. Lojalt prøver de å følge sin himmelske Fars inntrengende oppfordring: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg.» (Ordspråkene 27: 11) De er klar over at deres manerer og oppførsel har innvirkning på hvordan andre ser på Jehova og på hans folk. — 1. Peter 2: 12.

De fleste kristne ungdommer fortjener ros, for de gjør sitt beste for å være som sine brødre  i det første århundre. Apostelen Paulus sa at han stadig bad om at brødrene måtte ’vandre verdig for Jehova for fullt ut å behage ham, mens de fortsatte å bære frukt i enhver god gjerning . . . , så de fullt ut kunne holde ut og kunne være langmodige med glede’. (Kolosserne 1: 9—11) Bibelen forteller om flere ungdommer som fryktet Gud, og som klarte å vandre verdig for Gud midt i et fremmed og fiendtlig miljø der folk rundt dem dyrket avguder. — Filipperne 2: 15.

«Jehova var med Josef»

Josef, som var en høyt elsket sønn av Jakob og Rakel, var ikke så gammel da han befant seg langt borte fra sin gudfryktige, beskyttende far. Han var blitt solgt som slave til Egypt. Josef foregikk med et godt eksempel ved å være en arbeidsom, pålitelig og moralsk ung mann. Som slave for Potifar — en mann som ikke tjente Jehova — var Josef pliktoppfyllende og flittig. Det førte til at hans herre betrodde ham hele sitt hus. (1. Mosebok 39: 2—6) Josef fortsatte å være trofast mot Jehova, og da det førte til at han ble kastet i fengsel, tenkte han ikke: «Hva er vitsen?» Også i fengselet la han fine egenskaper for dagen, og snart tok han hånd om mange oppgaver i forbindelse med driften av fengselet. (1. Mosebok 39: 17—22) «Jehova var med Josef,» som det står i 1. Mosebok 39: 23, og han velsignet ham.

Tenk hvor lett det ville ha vært for Josef, som var så langt borte fra sin gudfryktige familie, å begynne å leve slik som egypterne rundt ham og ta etter deres umoralske livsstil! Men Josef holdt fast ved gudgitte prinsipper og bevarte sin høye moral trass i store fristelser. Da Potifars kone gang på gang bad Josef om å ha omgang med henne, svarte han bestemt: «Hvordan kunne jeg da gjøre denne store ondskap og i virkeligheten synde mot Gud?» — 1. Mosebok 39: 7—9.

I dag må unge Jehovas vitner høre på de bibelske advarslene de får mot dårlig omgang, umoralsk underholdning, pornografi og nedbrytende musikk. De vet at «Jehovas øyne er på ethvert sted, de vokter på de onde og de gode». — Ordspråkene 15: 3.

Moses sa nei til «nytelse av synd»

Moses vokste opp ved faraos hoff, et miljø preget av nytelsessyke og avgudsdyrkelse. Bibelen sier om ham: «Ved tro nektet Moses . . . å bli kalt sønn av faraos datter, idet han valgte å bli dårlig behandlet sammen med Guds folk framfor å ha den midlertidige nytelse av synd.» — Hebreerne 11: 24, 25.

 Vennskap med verden kan gi visse fordeler, men er kortvarig. Et slikt vennskap kan i beste fall bare vare den begrensede tiden som er igjen for denne verden. (1. Johannes 2: 15—17) Vil det ikke være bedre å følge Moses’ eksempel? Bibelen sier at «han fortsatte å være standhaftig, som om han så den usynlige». (Hebreerne 11: 27) Han hadde sinnet rettet mot den åndelige arv han hadde fått fra sine gudfryktige forfedre. Han gjorde Jehovas hensikt til sin hensikt i livet og satte seg som mål å gjøre hans vilje. — 2. Mosebok 2: 11; Apostlenes gjerninger 7: 23, 25.

Gudfryktige ungdommer som befinner seg i et ugudelig og uvennlig miljø, kan styrke sitt forhold til Jehova gjennom personlig studium, for da lærer de «den usynlige» bedre å kjenne. Det at de har et skikkelig program for kristne aktiviteter, blant annet for regelmessig møtedeltagelse og felttjeneste, vil hjelpe dem til å holde sinnet rettet mot åndelige ting. (Salme 63: 6; 77: 12) De bør gå inn for å bygge opp like sterk tro og like sterkt håp som Moses hadde. Deres tanker og handlinger bør dreie seg om Jehova, og de bør være glad for at de får ha ham som venn.

Hun brukte tungen til å ære Gud

En annen ungdom som oppførte seg eksemplarisk da hun var langt hjemmefra, var den israelittiske jenta som ble tatt til fange av syrerne på den tiden da Guds profet Elisja levde. Hun ble tjenestepike for hustruen til en syrisk hærfører, Na’aman, som var spedalsk. Jenta sa til sin frue: «Hvis bare min herre var hos profeten i Samaria! Da ville han befri ham for hans spedalskhet.» Som følge av det vitnesbyrdet hun avla, drog Na’aman til Elisja i Israel og ble renset for sin spedalskhet. Na’aman begynte dessuten å tilbe Jehova. — 2. Kongebok 5: 1—3, 13—19.

Eksemplet med denne jenta viser hvor viktig det er at ungdommer bruker sin tunge til å ære Gud, også når de er borte fra foreldrene. Hvis denne jenta hadde pleid å komme med «tåpelig snakk» og «grove vittigheter», ville hun da ha følt seg vel med å bruke sin tunge på en så virkningsfull måte som hun gjorde  da anledningen bød seg? (Efeserne 5: 4; Ordspråkene 15: 2) Níkos, en ung mann i begynnelsen av 20-årene, fikk fengselsstraff på grunn av sin nøytralitet. Han forteller: «Da jeg og noen andre unge brødre var i fangeleir på en gård, borte fra foreldrene våre og fra menigheten, merket jeg at vi etter hvert fikk et dårligere språk. Det gav så avgjort ikke ære til Jehova.» Heldigvis har Níkos og andre fått hjelp til å følge Paulus’ veiledning angående dette: «Utukt og urenhet av ethvert slag eller griskhet må ikke engang nevnes blant dere, slik som det sømmer seg for hellige.» — Efeserne 5: 3.

Jehova var virkelig for dem

Det som Daniels tre hebraiske venner opplevde i det gamle Babylon, bekrefter sannheten i det prinsippet Jesus kom med om at trofasthet i det små fører til trofasthet i større ting. (Lukas 16: 10) Da de ble stilt overfor spørsmålet om å spise mat som var forbudt ifølge Moseloven, kunne de kanskje ha unnskyldt seg med at de som var fanger i et fremmed land, ikke hadde noe valg. Men de tok det som kunne ha sett ut som en bagatell, alvorlig, og det ble de i høy grad velsignet for. Det viste seg at de både var sunnere og forstandigere enn alle de andre fangene, som spiste av kongens fine mat. Det at de var tro i det små, styrket dem utvilsomt. Da de senere ble stilt overfor en større prøve — de fikk befaling om å bøye seg ned for en avguderisk billedstøtte — nektet de å inngå kompromiss. — Daniel 1: 3—21; 3: 1—30.

Jehova var svært virkelig for disse tre unge mennene. Selv om de var borte fra sitt hjem og fra sentret for tilbedelsen av Gud, var de fast bestemt på å holde seg uplettet av verden. (2. Peter 3: 14) Forholdet til Jehova betydde så mye for dem at de var villige til å ofre livet for det.

Jehova svikter deg ikke

Det er forståelig at ungdommer som er borte fra dem de er glad i og stoler på, kan føle seg utrygge, usikre og engstelige. Men når de møter prøvelser og vanskeligheter, kan de ha full tillit til at ’Jehova ikke skal svikte’ dem. (Salme 94: 14) Hvis slike ungdommer «skulle lide for rettferdighets skyld», ønsker Jehova å  hjelpe dem til å vandre på «rettferdighetens sti». — 1. Peter 3: 14; Ordspråkene 8: 20.

Jehova styrket Josef, Moses, den israelittiske slavepiken og de tre trofaste hebraiske ungdommene hele tiden, og han belønnet dem rikt. I dag bruker Jehova sin hellige ånd, sitt Ord og sin organisasjon til å støtte dem som ’strider troens gode strid’, og han lover dem «det evige liv» som belønning. (1. Timoteus 6: 11, 12) Ja, det er mulig å vandre verdig for Jehova, og det er klokt å gjøre det. — Ordspråkene 23: 15, 19.

[Fotnoter]

[Ramme på side 25]

DERE FORELDRE, FORBERED BARNA!

«Som piler i en veldig manns hånd, slik er ungdoms sønner.» (Salme 127: 4) En pil treffer ikke sitt mål ved en tilfeldighet. Pilen må siktes nøyaktig inn mot målet. På lignende måte vil ikke barn være beredt til å takle realitetene ved å bo hjemmefra hvis de ikke har fått ordentlig veiledning fra foreldrene. — Ordspråkene 22: 6.

De unge kan ha lett for å handle på impuls eller gi etter for «de lyster som hører ungdommen til». (2. Timoteus 2: 22) Bibelen advarer: «En gutt som får gjøre som han vil, fører skam over sin mor.» (Ordspråkene 29: 15) Hvis foreldrene ikke setter grenser for barna, kan de som unge være uforberedt på de utfordringer og påkjenninger som følger med det å bo hjemmefra.

Kristne foreldre bør på en klar og ansvarsbevisst måte forklare for barna hvilke vanskeligheter, press og realiteter livet i denne verden byr på. Uten å være pessimistiske eller negative kan de beskrive ubehagelige situasjoner som en ungdom kan komme opp i hvis han må bo hjemmefra. Sammen med gudgitt visdom vil slik opplæring «gi de uerfarne klokskap, en ung mann kunnskap og tenkeevne». — Ordspråkene 1: 4.

Foreldre som innprenter gudgitte verdinormer og moralprinsipper i hjertet til barna, setter dem i stand til å mestre livets utfordringer. Regelmessig bibelstudium i familien, åpen kommunikasjon og oppriktig interesse for det som er til barnas beste, kan være det som blir avgjørende for om barna skal klare seg bra eller ikke. Foreldre bør gi barna en kristen oppdragelse på en likevektig, men samtidig positiv og rimelig måte, slik at de klarer å stå på egne ben senere i livet. Ved sitt eget eksempel kan foreldre lære barna sine at det er mulig å være i verden uten å være en del av den. — Johannes 17: 15, 16.

[Bilde på side 23]

Noen kristne ungdommer har måttet flytte hjemmefra

[Bilder på side 24]

Ungdommer kan følge Josefs eksempel ved å motstå fristelser og holde seg moralsk rene

[Bilder på side 26]

Etterlign den israelittiske slavepiken som brukte sin tunge til å ære Jehova