Har kirkene en framtid?

«FOLK i Storbritannia tror fremdeles på Gud, men de vil ikke overgi seg til Kristus,» sier Stephen Tirwomwe, en ugandisk prest. For omkring 20 år siden overlevde han de brutale utrenskningene som hans kirkesamfunn ble utsatt for i Uganda. I dag forkynner han i sosiale klubber for menn i Leeds i England, hvor han holder en ti minutters tale før tilhørerne begynner å spille bingo.

På den andre siden av Atlanterhavet kjemper den anglikanske misjon i USA, som nylig er opprettet, med en lignende åndelig krise. «USA er nå det landet i verden med flest engelsktalende innbyggere som ikke tilhører noe kirkesamfunn, og som stiller seg likegyldige til åndelige ting,» sier misjonens offisielle nettsted. «Vi er i ferd med å bli en misjonsmark.» Den nye misjonen, som var frustrert over de mislykkede forsøkene på å foreta forandringer innen sitt eget kirkesamfunn, brøt med tradisjonen og sluttet seg isteden til asiatiske og afrikanske ledere for å begynne «en utstrakt misjonsvirksomhet i USA».

Men hvorfor forsøker afrikanske, asiatiske og latinamerikanske misjonærer å «frelse sjeler» i de såkalte kristne landene i Europa og Nord-Amerika?

Hvem misjonerer for hvem?

I mer enn 400 år fortsatte en jevn strøm av gudfryktige europeiske misjonærer å dra til Afrika, Asia, stillehavsområdet og Sør-Amerika, områder som i stadig større grad ble kolonisert av europeiske land. Målet deres var å ta med seg sin religion til de såkalte hedningene i disse landene. De amerikanske koloniene, som angivelig var grunnlagt på kristne prinsipper, opprettet med tiden sine egne evangeliske misjoner verden over, og til slutt hadde de større framgang enn de europeiske misjonærene. Nå er situasjonen en helt annen.

 «Tyngdepunktet [for den såkalte kristendom] har forflyttet seg,» sier Andrew Walls, som har opprettet og leder Sentret for studiet av kristendommen i den ikke-vestlige verden. I 1900 var 80 prosent av dem som hevdet at de var kristne, enten europeere eller nordamerikanere. Men i dag bor 60 prosent av alle som bekjenner seg til kristendommen, i Afrika, Asia og Latin-Amerika. En nyhetsmelding sier: «Katolske kirker i Europa setter sin lit til prester fra Filippinene og India», og «hver sjette prest som nå tjener i katolske sogn i Amerika, kommer fra utlandet». Afrikanske evangeliske kristne i Nederland, som hovedsakelig kommer fra Ghana, ser på seg selv som «en misjonskirke på et sekularisert kontinent». Og evangelister fra Brasil arrangerer nå kampanjer i forskjellige deler av Storbritannia. En skribent sier: «Tilstrømningen av kristne misjonærer har begynt å gå i motsatt retning.»

En forestående konfrontasjon

Det kan godt tenkes at det trengs misjonærer i Europa og Nord-Amerika, som blir stadig mer sekularisert. «I Skottland går mindre enn 10 prosent av de kristne regelmessig i kirken,» opplyser et nyhetsmagasin. I Frankrike og Tyskland er det enda færre. I en spørreundersøkelse «sa omkring 40 prosent av amerikanerne og 20 prosent av kanadierne at de går regelmessig i kirken,» heter det i en annen nyhetsmelding. Som en kontrast til dette sies det at kirkedeltagelsen på Filippinene er nesten 70 prosent, og det forholder seg på lignende måte i andre utviklingsland.

Noe som er enda mer betegnende, er at kirkegjengere på den sørlige halvkule har en tendens til å være mye mer tradisjonelle enn dem som bor på den nordlige halvkule. Når for eksempel katolikker i USA og Europa blir intervjuet, gir de konsekvent uttrykk for en økende mistro til prestenes myndighet og argumenterer for at lekfolk i større grad skal få delta aktivt i kirken, og for likestilling for kvinner. Katolikker på den sørlige halvkule, derimot, slutter på en overveldende måte opp om kirkens tradisjonelle standpunkt i disse spørsmålene. Mens oppslutningen om kirken avtar i nord og vokser i sør, er grunnlaget for framtidige konflikter allerede i ferd med å bli lagt. Philip Jenkins, som driver med historieforskning og religionsforskning, sier: «Om ti—tjue år vil høyst sannsynlig ingen av dem som tilhører de kristne kirkesamfunnene i den ene delen av verden, anerkjenne dem som tilhører kirkesamfunnene i den andre delen, som virkelig kristne.»

I betraktning av denne tendensen sier Andrew Walls at et viktig spørsmål er «hvordan afrikanske, asiatiske, latinamerikanske, nordamerikanske og europeiske kristne kan tilhøre det samme kirkesamfunnet og gi uttrykk for den samme tro». Hva mener du? Kan kirkene overleve i en splittet verden? Hva er grunnlaget for sann kristen enhet? Den neste artikkelen tar for seg Bibelens svar på disse spørsmålene og viser klart og tydelig at det finnes et forent kristent samfunn som har framgang verden over.

[Bilde på side 4]

Denne tidligere kirken er nå en musikkafé

[Rettigheter]

AP Photo/Nancy Palmieri