Spørsmål fra leserne

Tar Jehovas vitner imot små fraksjoner som er utvunnet av blod?

Svaret nedenfor stod også i Vakttårnet for 15. juni 2000.

Det grunnleggende svaret er at Jehovas vitner ikke tar imot blod. Vi er overbevist om at Guds lov om blodet står fast og ikke skal tilpasses skiftende synspunkter. Likevel oppstår det nye spørsmål fordi det nå er mulig å separere blod i fire hovedbestanddeler og fraksjoner av hovedbestanddelene. Når en kristen skal avgjøre om han vil ta imot noe av dette, må han se lenger enn til mulige medisinske fordeler og farer. Det som bør oppta ham, er hva Bibelen sier, og hvilken betydning hans avgjørelser har for hans forhold til Den Allmektige Gud.

De sentrale spørsmålene er ganske enkle. La oss se på noen bibelske, historiske og medisinske aspekter som viser hvorfor det er slik.

Jehova Gud sa til vår felles stamfar Noah at blod skulle behandles som noe spesielt. (1. Mosebok 9: 3, 4) Senere ble blodets hellighet framhevet i Guds lover til Israel: «Når det gjelder en hvilken som helst mann av Israels hus eller en fastboende utlending . . . som spiser et hvilket som helst slags blod, så skal jeg sannelig vende mitt ansikt mot den sjel som spiser blodet.» Hvis en israelitt forkastet Guds lov, kunne han forderve andre, så Gud tilføyde: «Jeg skal visselig avskjære ham fra hans folk.» (3. Mosebok 17: 10) På et møte i Jerusalem bestemte senere apostlene og de eldste at vi må ’avholde oss fra blod’. Å gjøre det er like viktig som å avholde seg fra seksuell umoral og avgudsdyrkelse. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Hva innebar det på den tiden å ’avholde seg fra blod’? De kristne inntok ikke blod, uansett om det var ferskt eller hadde levret seg, og de spiste heller ikke kjøtt av et dyr som ikke var tappet for blod. Mat som var tilsatt blod, for eksempel blodpølser, var også utelukket. Å ta til seg blod på en av disse måtene var et brudd på Guds lov. — 1. Samuelsbok 14: 32, 33.

Folk flest i gammel tid hadde ingen motforestillinger mot å spise eller drikke blod, noe vi ser av skriftene til Tertullian (100- og 200-tallet evt.). Som svar på falske anklager om at de kristne inntok blod, omtalte Tertullian stammer som beseglet pakter ved å smake på blod. Han sa også at «når det blir framført en forestilling på arenaen, har [noen] med grådig tørst samlet opp det ferske blodet av de skyldige . . . som en kur for sin epilepsi».

For de kristne var det galt å gjøre slike ting (selv om en del romere gjorde det av helsemessige årsaker). ’Vi regner ikke engang dyreblod med blant tillatte matvarer,’ skrev Tertullian. Romerne brukte blodmat som en prøve på de sanne kristnes prinsippfasthet. Tertullian tilføyde: «Nå spør jeg dere: Hvordan kan det ha seg at dere, når dere er overbevist om [at de kristne] nærer avsky for dyreblod, antar at de begjærer menneskeblod?»

Det er i dag få mennesker som ville mene at Den Allmektige Guds lover blir berørt hvis en lege sa at de burde ta imot blod. Vi Jehovas vitner ønsker selvfølgelig å holde oss i live, men vi er samtidig forpliktet til å adlyde Jehovas lov om blodet. Hva innebærer dette i lys av vår tids medisinske praksis?

Da det etter den annen verdenskrig ble vanlig å foreta transfusjoner av fullblod, forstod Jehovas vitner at dette var i strid med Guds lov — og slik ser vi det fortsatt. Men legevitenskapen har forandret seg i tidens løp. I dag består de fleste transfusjoner ikke av fullblod, men av en av blodets hovedbestanddeler: (1) røde blodceller, (2) hvite blodceller, (3) blodplater og (4) plasma (serum), væskedelen. Avhengig av pasientens tilstand kan leger foreskrive røde blodceller, hvite blodceller, blodplater eller plasma. Ved å gi transfusjoner av disse større blodbestanddelene kan man fordele en enhet blod mellom flere pasienter. Jehovas vitner mener at det er et brudd på Guds lov å ta imot fullblod eller en av de fire hovedbestanddelene.  Det er verdt å merke seg at dette bibelske standpunktet har beskyttet dem mot mange farer, deriblant slike sykdommer som hepatitt og aids, som kan bli overført via blod.

Men ettersom blod kan bearbeides på en slik måte at man kan skille ut mer enn bare hovedbestanddelene, oppstår det spørsmål angående fraksjoner som blir utvunnet av blodets hovedbestanddeler. Hvordan blir slike fraksjoner brukt, og hva bør en kristen vurdere når han skal ta stilling til dem?

Blod er en sammensatt væske. Selv plasmaet — som består av 90 prosent vann — inneholder en mengde hormoner, uorganiske salter, enzymer og næringsstoffer, deriblant mineraler og sukker. Plasmaet inneholder også slike proteiner som albumin, koagulasjonsfaktorer og antistoffer som bekjemper sykdommer. Medisinske fagfolk skiller ut og bruker mange plasmaproteiner. For eksempel er koagulasjonsfaktor VIII blitt gitt til blødere. Hvis noen risikerer å få visse sykdommer, kan leger dessuten foreskrive injeksjoner av gammaglobulin, som blir utvunnet av blodplasma fra personer som har oppnådd immunitet. Også andre plasmaproteiner blir brukt i medisinsk sammenheng, men det ovennevnte illustrerer hvordan man kan bearbeide en av blodets hovedbestanddeler (plasma) for å skille ut fraksjoner. *

Akkurat som blodplasma kan være en kilde til forskjellige fraksjoner, kan man også skille ut mindre deler av de andre hovedbestanddelene (røde blodceller, hvite blodceller og blodplater). Hvite blodceller kan være en kilde til interferoner og interleukiner, som brukes i behandlingen av en del virusinfeksjoner og kreftsykdommer. Av blodplater kan man utvinne en sårhelingsfaktor. Det er også andre legemidler på trappene som (i hvert fall i utgangspunktet) inneholder ekstrakter av blodbestanddeler. I denne forbindelse er det ikke snakk om transfusjoner av hovedbestanddeler, men om behandling som vanligvis utnytter deler eller fraksjoner av hovedbestanddelene. Er det riktig av en kristen å ta imot slike fraksjoner i forbindelse med medisinsk behandling? Det kan vi ikke svare ja eller nei på. Bibelen oppgir ikke detaljer, så en kristen må selv treffe en avgjørelse overfor Gud i samsvar med sin samvittighet.

Noen nekter å ta imot noe som helst som er utvunnet av blod (også fraksjoner som er ment å skulle gi midlertidig passiv immunitet). Det er slik de oppfatter Guds befaling om at man skal ’avholde seg fra blod’. De har merket seg at hans lov til Israel sa at blod som ble tappet av et dyr, skulle ’helles ut på jorden’. (5. Mosebok 12: 22—24) Hvorfor har det betydning i denne forbindelse? Jo, når man skal framstille gammaglobulin, blodbaserte koagulasjonsfaktorer, og så videre, er det nødvendig å samle opp og bearbeide blod. Derfor avviser enkelte kristne slike produkter, akkurat som de avviser transfusjoner av fullblod eller av blodets fire hovedbestanddeler. De som inntar dette oppriktige standpunktet i samsvar med sin samvittighet, bør respekteres.

Andre kristne treffer en annen avgjørelse. Også de avviser transfusjoner av fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater eller plasma. Men de kan likevel gå med på at en lege behandler dem med en fraksjon som er utvunnet av blodets hovedbestanddeler. Selv her kan det være forskjeller. Én kristen kan godta en injeksjon av gammaglobulin, men kanskje ikke en injeksjon som inneholder noe som er utvunnet av røde eller hvite blodceller. Men hva er det generelle grunnlaget for at noen kristne kommer fram til at de kan godta blodfraksjoner?

«Spørsmål fra leserne» i Vakttårnet for 1. juni 1990 pekte på at plasmaproteiner (fraksjoner) passerer over fra en gravid kvinnes blod til fosterets blodomløp, som er atskilt fra kvinnens blodomløp. En mor overfører på den måten immunglobuliner til barnet og gir det verdifull immunitet. Når et fosters røde blodceller fullfører sin normale livssyklus, blir dessuten deres oksygentransporterende del bearbeidet. Noe av dette blir til bilirubin, som passerer over til moren gjennom morkaken og blir fjernet med hennes  avfallsstoffer. Noen kristne kan trekke den slutning at ettersom blodfraksjoner kan passere over til et annet menneske på denne naturlige måten, kan de ta imot en blodfraksjon som er utvunnet av blodplasma eller blodceller.

Er dette et uviktig spørsmål, ettersom meningene er delte og man treffer forskjellige avgjørelser i samsvar med sin samvittighet? Nei. Det er et alvorlig spørsmål. Forutsetningene er likevel enkle. Det ovenstående viser at Jehovas vitner avviser transfusjoner av både fullblod og blodets hovedbestanddeler. Bibelen sier at de kristne må ’avholde seg fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra utukt’. (Apostlenes gjerninger 15: 29) Når det ellers gjelder fraksjoner av en av hovedbestanddelene, må hver enkelt kristen treffe sin personlige avgjørelse etter først å ha meditert nøye over dette spørsmålet under bønn.

Mange mennesker er villige til å godta enhver behandlingsform som ser ut til å by på umiddelbare fordeler, også en behandlingsform som er forbundet med kjente helsefarer, slik tilfellet er når det er blodprodukter inne i bildet. En oppriktig kristen bestreber seg på å se tingene i et større perspektiv og ha et mer likevektig syn ved å ta hensyn til mer enn bare de fysiske sidene av saken. Jehovas vitner setter pris på den innsats som blir gjort for å utvikle medisinsk behandling av høy kvalitet, og de veier farene og fordelene opp mot hverandre i forbindelse med enhver behandlingsform. Men når det gjelder produkter som er utvunnet av blod, legger de spesiell vekt på hva Gud sier, og på sitt personlige forhold til vår Livgiver. — Salme 36: 9.

Det er virkelig en velsignelse for en kristen å ha den samme tillit som salmisten, som skrev: «Jehova Gud er sol og skjold; velvilje og herlighet skjenker han. Jehova skal ikke holde noe godt tilbake fra dem som vandrer uklanderlig. . . . Jehova, lykkelig er det menneske som setter sin lit til deg.» — Salme 84: 11, 12.

[Fotnote]

[Ramme på side 31]

SPØRSMÅL DU KAN STILLE EN LEGE

Hvis du står overfor en operasjon eller en behandling som kan innbefatte bruken av et blodprodukt, kan du spørre:

Vet alle berørte helsearbeidere at jeg som et av Jehovas vitner har gitt beskjed om at jeg ikke under noen omstendigheter vil ta imot blodtransfusjoner (av fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater eller blodplasma)?

Hvis det blir foreskrevet et legemiddel som kan være laget av blodplasma, røde blodceller, hvite blodceller eller blodplater, kan du spørre:

Er legemidlet laget av en av blodets fire hovedbestanddeler? Kan du i så fall forklare hvilken sammensetning det har?

Hvor mye av dette legemidlet kan det være snakk om å gi, og på hvilken måte?

Hvis jeg har samvittighet til å ta imot denne blodfraksjonen, hvilke medisinske risikofaktorer blir jeg da utsatt for?

Hvis jeg ikke har samvittighet til å ta imot denne blodfraksjonen, hvilken annen behandling kan jeg da få?

Når kan jeg si fra om hva jeg har bestemt meg for etter å ha vurdert spørsmålet nærmere?