«Vær gjestfrie mot hverandre»

FØBE, en kristen i det første århundre, hadde et problem. Hun skulle reise fra Kenkreai i Hellas til Roma, men hun kjente ingen trosfeller i den byen. (Romerne 16: 1, 2) «Den romerske verden [på den tiden] var ond og brutal,» sier bibeloversetteren Edgar Goodspeed, «og alle var klar over at et vertshus neppe var et passende sted for en anstendig kvinne, særlig ikke en kristen kvinne.» Så hvor skulle Føbe bo?

Folk reiste mye i bibelsk tid. Jesus Kristus og hans disipler reiste rundt i Judea og Galilea for å forkynne det gode budskap. Litt senere sørget Paulus og andre kristne misjonærer for at budskapet ble gjort kjent forskjellige steder i middelhavsområdet, deriblant i Roma, hovedstaden i Romerriket. Når de kristne i det første århundre var på reise, enten i eller utenfor det jødiske området, hvor bodde de da? Hvilke vanskeligheter møtte de når de skulle finne et sted å bo? Hva kan vi lære av dem med hensyn til å vise gjestfrihet?

«I dag må jeg ta opphold i ditt hus»

Gjestfrihet har lenge vært et kjennetegn på Jehovas sanne tilbedere. Abraham, Lot og Rebekka viste for eksempel at de hadde denne egenskapen. (1. Mosebok 18: 1—8; 19: 1—3; 24: 17—20) Da patriarken Job beskrev sin holdning til fremmede, sa han: «Ingen fastboende utlending overnattet utenfor; mine dører holdt jeg åpne mot stien.» — Job 31: 32.

For at israelitter på reise skulle få nyte godt av sine landsmenns gjestfrihet, behøvde de ofte bare å sette seg på torget i en by og vente på en invitasjon. (Dommerne 19: 15—21) Vertene vasket vanligvis gjestenes føtter og tilbød dem mat og drikke, og de pleide også å ordne med fôr til dyrene deres. (1. Mosebok 18: 4, 5; 19: 2; 24: 32, 33) Reisende som ville unngå å bli en byrde for vertene, hadde med seg de nødvendige forsyningene — brød og vin til seg selv og halm og fôr til eslene sine. De trengte bare tak over hodet for natten.

Bibelen forteller lite om hvordan Jesus skaffet seg losji under sine forkynnelsesreiser, men han og disiplene måtte jo sove et sted. (Lukas 9: 58) Da Jesus besøkte Jeriko, sa han ganske enkelt til Sakkeus: «I dag må jeg ta opphold i ditt hus.» Sakkeus «tok med glede imot ham som gjest». (Lukas 19: 5, 6) Jesus var ofte gjest hos sine venner Marta, Maria og Lasarus i Betania. (Lukas 10: 38; Johannes 11: 1, 5, 18) Og det ser ut til at han bodde hos Simon Peter når han var i Kapernaum. — Markus 1: 21, 29—35.

 Det Jesus sa til sine tolv apostler da han forklarte hvordan de skulle gå fram i sin tjeneste, forteller mye om hva slags mottagelse de kunne regne med å få i Israel. Han sa: «Skaff dere ikke gull eller sølv eller kobber til beltepungene deres eller en matpose til reisen eller to underkledninger eller sandaler eller en stav; for arbeideren fortjener sin føde. I enhver by eller landsby dere kommer inn i, skal dere finne ut hvem som fortjener det, og bli der til dere drar.» (Matteus 10: 9—11) Han visste at rettsindige personer ville ta godt imot disiplene og gi dem mat, husly og andre nødvendige ting.

Senere skulle imidlertid situasjonen bli en annen. Da ville evangelister på reise bli nødt til å dekke sine behov ved å betale for det de trengte. Fordi Jesus visste at hans disipler ville møte en negativ innstilling og dessuten skulle forkynne i distrikter som lå utenfor Israel, sa han: «Den som har en pung, [skal] ta den med, og likeså en matpose.» (Lukas 22: 36) Det å foreta reiser og leie rom ville bli en nødvendig forutsetning for at det gode budskap skulle bli utbredt i nye områder.

«Følg gjestfrihetens vei»

Fordi Romerriket var forholdsvis fredelig i det første århundre og hadde et omfattende nettverk av brolagte veier, var det vanlig at folk reiste mye. * All reisingen skapte stor etterspørsel etter losji. Denne etterspørselen ble dekket av vertshus som lå med en dagsreises mellomrom langs hovedveiene. Men en bok om forholdene den gangen sier: «Det vi vet om slike vertshus ut fra beskrivelser i litteraturen, gir oss et heller dystert bilde. De tilgjengelige litterære og arkeologiske kilder vitner i allmennhet om vanstelte og skitne bygninger, svært mangelfull innredning, veggedyr, mat og drikke av dårlig kvalitet, innehavere og betjening som ikke var til å stole på, tvilsomt klientell og i det store og hele løsaktig oppførsel.» (The Book of Acts in Its Graeco-Roman Setting) En moralsk rettskaffen reisende ville forståelig nok unngå å ta inn på slike vertshus så sant det overhodet var mulig.

Det er derfor ikke overraskende at Bibelen gjentatte ganger formaner de kristne til å vise hverandre gjestfrihet. Paulus sa til de kristne i Roma: «Del med de hellige i samsvar med deres behov. Følg gjestfrihetens vei.» (Romerne 12: 13) Han påpekte overfor de jødekristne: «Glem ikke gjestfriheten, for ved den har noen uten å vite det hatt engler som gjester.» (Hebreerne 13: 2) Peter formante sine trosfeller til å være «gjestfrie mot hverandre uten å murre». — 1. Peter 4: 9.

I visse situasjoner ville det imidlertid være upassende å vise gjestfrihet. Angående «enhver som trenger seg fram og ikke blir i Kristi lære», sa apostelen Johannes: «Ta ikke imot ham i deres hjem og hils ikke på ham. For den som hilser på ham, er delaktig i hans onde gjerninger.» (2. Johannes 9—11) Når det gjaldt syndere som ikke angret, skrev Paulus at de kristne skulle «slutte med å omgås enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske». — 1. Korinter 5: 11.

Svindlere og andre må ha prøvd å utnytte de sanne kristnes gjestfrihet. Didache, eller De tolv apostlers lære, et ikke-bibelsk skrift fra 100-tallet som redegjør for den kristne tro, anbefaler at man beverter en omvandrende predikant «én dag, eller om nødvendig to dager». Når han så drar videre, «bør han ikke motta noe annet enn brød . . . Hvis han ber om penger, er han en falsk profet». Skriftet sier videre: «Hvis han ønsker å slå seg ned blant dere og har et håndverk, skal han arbeide for sitt brød. Men hvis han ikke har noe håndverk, bør dere sørge for ham slik  dere finner det passende, så ingen mann skal bo blant dere i lediggang fordi han er kristen. Men hvis han ikke vil gå med på dette, driver han handel med Kristus; vokt dere for slike.»

Apostelen Paulus voktet seg nøye for å legge en byrde på sitt vertskap når han bodde i en by i lengre tid. Han arbeidet som teltmaker for å forsørge seg. (Apostlenes gjerninger 18: 1—3; 2. Tessaloniker 3: 7—12) For å hjelpe reisende trosfeller som var verdige til å få hjelp, gjorde de kristne i det første århundre tydeligvis bruk av anbefalingsbrev. Paulus skrev for eksempel om Føbe: «Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster . . . for at dere skal ta imot henne i Herren . . . og for at dere skal hjelpe henne i enhver sak hvor hun måtte trenge dere.» — Romerne 16: 1, 2.

Velsignelser som følger med gjestfrihet

Kristne misjonærer i det første århundre stolte på at Jehova ville dekke alle deres behov. Men kunne de regne med å få nyte godt av sine trosfellers gjestfrihet? Lydia åpnet hjemmet sitt for Paulus og andre. I Korint bodde Paulus hos Akvilas og Priskilla. En fangevokter i Filippi dekket et bord for Paulus og Silas. Paulus ble tatt gjestfritt imot av Jason i Tessalonika, av Filip i Cæsarea og av Mnason på veien mellom Cæsarea og Jerusalem. Underveis til Roma fikk Paulus bevertning av brødre i Puteoli. Samværet med Paulus må virkelig ha vært åndelig berikende for de vertene som tok imot ham. — Apostlenes gjerninger 16: 33, 34; 17: 7; 18: 1—3; 21: 8, 16; 28: 13, 14.

Bibelkommentatoren Frederick F. Bruce sier: «Disse vennene og medarbeiderne, vertene og vertinnene, hadde ikke noe annet motiv for å være så hjelpsomme enn at de hadde kjærlighet til Paulus og til den Herre han tjente. De visste at når de tjente den ene, tjente de også den andre.» Dette er et utmerket motiv for å være gjestfri.

Det er fremdeles behov for å vise gjestfrihet. Tusener av Jehovas vitners reisende representanter blir tatt gjestfritt imot av sine trosfeller. Noen Rikets forkynnere reiser på egen bekostning for å forkynne på steder der det gode budskap sjelden blir hørt. Vi har stort gagn av å åpne hjemmet vårt for slike, også om vi lever i beskjedne kår. Oppriktig gjestfrihet som kanskje bare består i at vi serverer et enkelt måltid, gir oss en utmerket anledning til å erfare «en utveksling av oppmuntring» og til å vise kjærlighet til våre brødre og til Gud. (Romerne 1: 11, 12) Slikt samvær er særlig givende for vertskapet, for «det er større lykke ved å gi enn ved å få». — Apostlenes gjerninger 20: 35.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

De kristne ’følger gjestfrihetens vei’