Sammenligner du deg med andre?

HVEM av oss har vel ikke truffet noen som er penere, er mer populær, oppfatter ting raskere eller får bedre karakterer på skolen enn oss? Andre har kanskje bedre helse eller et mer givende arbeid; de er kanskje mer framgangsrike, eller det kan virke som de har flere venner. De kan ha flere eiendeler, flere penger eller nyere bil, eller kanskje det ganske enkelt ser ut til at de er lykkeligere. Legger vi merke til slike ting fordi vi sammenligner oss med andre? Er det mulig å ta avstand fra slike sammenligninger? Hvorfor bør en kristen gjøre nettopp det? Og hvordan kan vi være tilfredse uten å sammenligne oss med andre?

Hvorfor og når vi sammenligner oss med andre

Én grunn til at folk kanskje sammenligner seg med andre, er at det bevarer eller styrker deres selvfølelse. De synes ofte det er tilfredsstillende å vite at de er like framgangsrike som sine venner. Å foreta sammenligninger er dessuten en måte vi prøver å redusere vår egen usikkerhet på, å forstå hva vi er i stand til å gjøre, og hvilke begrensninger vi har. Vi legger merke til hva andre har utrettet. Hvis de er lik oss på mange måter og har nådd bestemte mål, føler vi kanskje at vi kan nå lignende mål.

De som sammenligner seg med hverandre, er gjerne de som ligner hverandre — som tilhører samme kjønn, er like gamle og står på det samme sosiale nivå, og som kjenner hverandre. Det er mindre sannsynlig at vi skal sammenligne oss med andre hvis vi synes at forskjellen mellom oss er stor. Sagt på en annen måte: Det er mindre sannsynlig at en alminnelig tenåringsjente skal sammenligne seg med en toppmodell enn med skolevenninnene sine, og det er lite trolig at modellen vil sammenligne seg med tenåringen.

På hvilke områder sammenligner vi oss med andre? Alt som blir betraktet som verdifullt i et samfunn — for eksempel intelligens, skjønnhet, rikdom eller klær — kan danne grunnlag for sammenligninger. Vi har imidlertid en tendens til å trekke sammenligninger i forbindelse med ting som interesserer oss. Hvis vi ikke er spesielt interessert i å samle på frimerker, for eksempel, vil vi sannsynligvis ikke være misunnelig på den store frimerkesamlingen til en vi kjenner.

 Sammenligninger utløser en rekke reaksjoner — alt fra tilfredshet til mismot, fra beundring og et ønske om å etterligne til bekymring eller motvilje. Noen av disse følelsene er skadelige, og de er dessuten uforenelige med kristne egenskaper.

Konkurransepregede sammenligninger

Mange av dem som streber etter å «gå av med seieren» når de foretar sammenligninger, legger konkurranseånd for dagen. De ønsker å være bedre enn andre, og de blir ikke fornøyd før de føler at de er blitt det. Det er ikke noe hyggelig å være sammen med slike personer. Forholdet til dem blir anstrengt. Slike mennesker mangler ikke bare ydmykhet, men de anvender heller ikke Bibelens veiledning om å elske sin neste, for deres holdning kan lett virke ydmykende på andre og gi andre mindreverdsfølelse. — Matteus 18: 1—5; Johannes 13: 34, 35.

Å få folk til å føle at de er «tapere», kan på sett og vis skade dem. Én skribent sier: «Våre feil og mangler blir enda mer smertelige når det viser seg at noen som er i samme situasjon som oss, har oppnådd det vi ønsker å oppnå.» Konkurranseånd framkaller på den måten misunnelse, uvilje og bitterhet overfor noen på grunn av hans eller hennes eiendeler, framgang, stilling, anseelse, fordeler og så videre. Dette medfører enda mer konkurranse — og man kommer inn i en ond sirkel. Bibelen fordømmer det å «[egge] hverandre til konkurranse». — Galaterne 5: 26.

En misunnelig person som snakker nedsettende om det en konkurrent har oppnådd, prøver å styrke sin egen sårede selvfølelse. Dette kan virke bagatellmessig, men hvis man ikke er oppmerksom på det selv og ikke slutter å reagere slik, kan det føre til at man gjør seg skyldig i ondsinnete handlinger. La oss se på to bibelske beretninger hvor misunnelse var en faktor.

Da Isak bodde blant filisterne, ble han velsignet med «sauehjorder og kveghjorder og en mengde tjenestefolk, så filisterne begynte å misunne ham». De reagerte med å stoppe til de brønnene som Isaks far, Abraham, hadde gravd, og kongen deres bad Isak om å forlate området. (1. Mosebok 26: 1—3, 12—16) Deres misunnelse gjorde dem hatske og var nedbrytende. De tålte ikke lenger å se at Isak, som bodde blant dem, var så velstående.

Flere hundre år senere utmerket David seg på slagmarken. Hans bragder ble feiret av kvinnene i Israel. De sang: «Saul har slått sine tusener og David sine titusener.» Selv om Saul også til en viss grad ble lovprist, syntes han at denne sammenligningen var nedverdigende, og han ble misunnelig. Fra da av var han fiendtlig innstilt til David. Snart gjorde han sitt første av mange forsøk på å drepe David. For en stor ondskap som kan ha sitt utspring i misunnelse! — 1. Samuelsbok 18: 6—11.

Hvis vi merker at vi blir misunnelige, eller at vi utvikler konkurranseånd fordi vi sammenligner oss med andre — med deres prestasjoner eller fortrinn — må vi være på vakt. Dette er negative følelser som er uforenelige med Guds måte å tenke på. Men før vi ser på hvordan vi kan motstå slike følelser, skal vi se nærmere på noe annet som kan føre til at vi trekker sammenligninger.

Gransk deg selv og vær tilfreds

«Er jeg intelligent, tiltrekkende, dyktig, i god fysisk form, sympatisk, kan jeg sette meg i respekt? Og i hvilken grad?» Det er sjelden vi står foran speilet og spør oss selv om slikt. Men «i vårt stille sinn stiller vi oss ofte slike spørsmål og gir oss selv svar som er mer eller mindre tilfredsstillende,» sier en forfatter. En person som ikke er sikker på hva han selv kan prestere, funderer kanskje på slikt. Det gjør han ikke fordi han føler trang til å konkurrere eller er misunnelig på noen, men helt enkelt  fordi han prøver å vurdere seg selv. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Men å vurdere seg selv ved å sammenligne seg med andre er ikke den rette måten å gjøre dette på.

Vi har alle forskjellige evner, og de avhenger av en rekke faktorer. Det vil alltid være noen som gjør ting bedre enn oss. Så i stedet for å se på dem med misunnelse bør vi vurdere det vi utretter, i forhold til Guds rettferdige normer, som utgjør en pålitelig veileder for hva som er rett og godt. Jehova er interessert i hva hver enkelt av oss er. Han trenger ikke å sammenligne oss med noen. Apostelen Paulus formaner oss: «La hver enkelt prøve sin egen gjerning, og så skal han ha grunn til å juble i forhold til seg selv alene, og ikke i sammenligning med en annen.» — Galaterne 6: 4.

Hvordan bekjempe misunnelse

Fordi vi alle er ufullkomne, må vi kanskje gjøre oss kraftige og vedvarende anstrengelser for å bekjempe misunnelse. Én ting er å vite at Bibelen sier at vi skal «ta ledelsen i å vise hverandre ære»; noe helt annet er å gjøre det. Paulus var klar over sin egen tilbøyelighet til å synde. For å bekjempe den måtte han «[slå] løs på kroppen . . . og [føre] den som en slave». (Romerne 12: 10; 1. Korinter 9: 27) For oss kan dette innebære å bekjempe konkurranseånd og erstatte den med positive tanker. Vi må be til Jehova om at han må hjelpe oss til ikke å «tenke høyere om [oss] selv enn det er nødvendig å tenke». — Romerne 12: 3.

Bibelstudium og meditasjon er også til hjelp for oss. Tenk for eksempel på det framtidige paradiset som Gud har lovt å innføre. Da kommer alle til å leve i fred, ha god helse, rikelig med mat, komfortable hjem og et tilfredsstillende arbeid. (Salme 46: 8, 9; 72: 7, 8, 16; Jesaja 65: 21—23) Vil det være noen som føler trang til å konkurrere? Nei, selvsagt ikke. Det vil det ikke være noen grunn til. Jehova har riktignok ikke gitt oss alle detaljer om hvordan livet kommer til å bli da, men vi kan med rimelighet gå ut fra at alle vil drive med ting og utvikle ferdigheter som de interesserer seg for. Én kan studere astronomi; en annen kan lage vakre stoffer. Hvorfor skulle de misunne hverandre? Våre medmenneskers aktiviteter kommer til å virke stimulerende på oss og ikke få oss til å nære uvilje mot dem. Slike følelser vil høre fortiden til.

Hvis det er et slikt liv vi ønsker oss, bør vi ikke da bestrebe oss på å innta den samme holdningen nå? Vi kan allerede nå glede oss over å være i et åndelig paradis, uten mange av de problemer som finnes i verden rundt oss. Det vil ikke herske noen konkurranseånd i Guds nye verden, så det er virkelig grunn til å bekjempe en slik ånd nå.

Er det da galt å sammenligne seg med andre? Eller kan det være tilfeller da det er på sin plass å gjøre det?

Passende sammenligninger

Det har mange ganger skapt bitre eller nedslående reaksjoner når noen har sammenlignet seg med andre, men det behøver ikke alltid å være slik. Legg i den forbindelse merke til apostelen Paulus’ råd: «[Vær] etterlignere av dem som ved tro og tålmodighet arver løftene.» (Hebreerne 6: 12) Det kan være givende å gå inn for å utvikle de samme egenskaper som Jehovas trofaste tjenere i fortiden  hadde. Vi må kanskje da foreta noen sammenligninger, men det kan hjelpe oss til å se eksempler som vi kan måle oss med, og til å se hvilke områder vi trenger å gjøre forbedringer på.

Tenk på Jonatan. Han hadde for så vidt grunn til å være misunnelig. Som kong Sauls eldste sønn kan Jonatan ha regnet med at han en gang skulle bli konge i Israel. Men Jehova valgte en mann som var omkring 30 år yngre, den unge David. Jonatan bar ikke nag til David, men utmerket seg som hans uselviske venn og støttet ham som Jehovas framtidige konge. Han var et virkelig åndelig menneske. (1. Samuelsbok 19: 1—4) I motsetning til sin far, som betraktet David som en rival, så Jonatan at det var Jehova som ledet tingene, og han rettet seg etter Hans vilje; han sammenlignet ikke seg selv med David ved å spørre: «Hvorfor David og ikke meg?»

Vi bør aldri føle oss truet når vi er blant trosfeller, som om de skulle prøve å overgå oss eller ta vår plass. Rivalisering er upassende. Noe som preger modne kristne, er at de samarbeider, er forent og viser hverandre kjærlighet — ikke at de konkurrerer med hverandre. «Kjærlighet er misunnelsens fremste fiende,» sier sosiologen Francesco Alberoni. «Når vi elsker noen, vil vi ham vel, og vi blir lykkelige når han har framgang og er lykkelig.» Så hvis noen andre i den kristne menighet får et bestemt privilegium, vil det være kjærlig av oss å være glad for det. Det var slik Jonatan var. Vi blir på lignende måte velsignet hvis vi støtter dem som trofast tjener i ansvarsfulle stillinger i Jehovas organisasjon.

Vi kan vise passende beundring for det enestående eksempel som våre trosfeller foregår med. Det at vi sammenligner oss med dem på en likevektig måte, kan anspore oss til å etterligne deres tro. (Hebreerne 13: 7) Men hvis vi ikke er forsiktige, kan våre bestrebelser på å etterligne dem, utvikle seg til konkurranse. Hvis vi føler at vi blir overgått av noen som vi beundrer, og vi prøver å nedvurdere eller kritisere dem, kan våre forsøk på å etterligne dem gå over i misunnelse.

Et ufullkomment menneske kan aldri utgjøre et perfekt eksempel. Bibelen sier derfor: «Bli . . . etterlignere av Gud, som elskede barn.» Den sier også: «Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge nøye i hans fotspor.» (Efeserne 5: 1, 2; 1. Peter 2: 21) Det er Jehovas og Jesu egenskaper — kjærlighet, varme, empati og ydmykhet — vi bør bestrebe oss på å etterligne. Vi bør ta oss tid til å finne ut hvor vi står sammenlignet med deres egenskaper, hensikter og måte å gjøre ting på. En slik sammenligning kan berike livet vårt, gi oss pålitelig veiledning, gjøre oss likevektige og trygge og hjelpe oss å bli modne kristne menn og kvinner. (Efeserne 4: 13) Hvis vi konsentrerer oss om å gjøre vårt beste for å etterligne deres fullkomne eksempel, vil vi være mindre tilbøyelige til å sammenligne oss selv med våre medmennesker.

[Bilde på side 28]

Kong Saul ble misunnelig på David

[Bilde på side 31]

Jonatan betraktet aldri David, som var yngre, som en rival