Vær stolt av din kristne identitet!

«Den som roser seg, la ham rose seg i Jehova.» — 1. KORINTER 1: 31.

1. Hvilken tendens er tydelig når det gjelder folks holdning til religion?

«APATEISME», et uttrykk som er laget av ordene «apati» (sløvhet, likegyldighet) og «teisme» (gudstro), ble for ikke så lenge siden brukt av en som skriver om religiøse emner. Han skrev om den holdning mange har til sin tro: «Den mest bemerkelsesverdige tendensen på det religiøse område i vår tid dreier seg overhodet ikke om religion, men om en holdning som best kan betegnes som ’apateisme’.» Han definerte uttrykket som «ulyst til å beskjeftige seg noe særlig med sin egen religion» og skrev at mange «tror på Gud . . . men stiller seg nokså likegyldig til ham».

2. a) Hvorfor er det ikke overraskende at folk er blitt åndelig sløve? b) Hvilken fare utgjør denne tendensen for de sanne kristne?

² Tendensen i retning av sløvhet kommer ikke som noen overraskelse for dem som studerer Bibelen. (Lukas 18: 8) Når det gjelder religion i sin alminnelighet, er det forståelig at mange er uinteressert. Falsk religion har villedet og skuffet menneskeheten gjennom lang tid. (Åpenbaringen 17: 15, 16) For sanne kristne utgjør den likeglade og uengasjerte holdningen som er så utbredt, imidlertid en fare. Vi kan ikke tillate oss å bli åndelig sløve, å miste vår begeistring for Bibelens sannhet og å slutte å engasjere oss i tjenesten for Gud. Jesus advarte mot en slik lunken holdning da han sa til menigheten i Laodikea i det første århundre: «Du . . . er [verken] kald eller varm. Jeg skulle ønske du var kald eller varm. . . . du er lunken.» — Åpenbaringen 3: 15—18.

Vi må ha et klart bilde av hvem vi er

3. Nevn noen trekk ved vår kristne identitet som gir oss grunn til å føle glede og stolthet.

³ For ikke å bli åndelig sløve må vi ha et klart bilde av hvem vi er, og føle glede og stolthet over vår kristne identitet. Som tjenere for Jehova og som disipler av Kristus vet vi hvordan Bibelen beskriver oss. Vi er Jehovas «vitner», «Guds medarbeidere», siden vi aktivt gjør andre kjent med det «gode budskap». (Jesaja 43: 10; 1. Korinter 3: 9; Matteus 24: 14) Vi er mennesker som ’elsker hverandre’. (Johannes 13: 34) Som sanne kristne har hver enkelt av oss ’ved bruk fått våre oppfatningsevner oppøvd til å skjelne mellom rett og urett’. (Hebreerne 5: 14) Vi er «lysspredere i verden». (Filipperne 2: 15) Vi bestreber oss på å fortsette å «ha en god oppførsel blant nasjonene». — 1. Peter 2: 12; 2. Peter 3: 11, 14.

4. Hva vet de som tilber Jehova, at de ikke er, og hvordan kommer dette til uttrykk i den måten de lever på?

⁴ Sanne tilbedere av Jehova vet også hva de ikke er. «De er ikke en del av verden», liksom deres Leder, Jesus Kristus, heller ikke var «en del av verden». (Johannes 17: 16) De holder seg atskilt fra «nasjonene», som «er i mørke  mentalt sett og fremmedgjort for det liv som hører Gud til». (Efeserne 4: 17, 18) Som følge av dette avviser Jesu etterfølgere «ugudelighet og verdslige begjær» og lever «i samsvar med et sunt sinn og rettferdighet og gudhengivenhet midt i den nåværende tingenes ordning». — Titus 2: 12.

5. Hva ligger det i oppfordringen til å «rose seg i Jehova»?

⁵ Det klare bilde vi har av vår identitet, og det forhold vi har til universets suverene Hersker, får oss til å ’rose oss i Jehova’. (1. Korinter 1: 31) Hva slags stolthet er dette et uttrykk for? Som sanne kristne er vi stolte av å ha Jehova som Gud. Vi følger oppfordringen: «La den som roser seg, rose seg av dette: at han har innsikt, og at han har kunnskap om meg, om at jeg er Jehova, den som øver kjærlig godhet, rett og rettferdighet på jorden.» (Jeremia 9: 24) Vi ’roser oss’ av det privilegium det er å kjenne Gud og å bli brukt av ham til å hjelpe andre.

En utfordring

6. Hvorfor kan det være en utfordring for noen å bevare en sterk bevissthet om sin kristne identitet?

⁶ Det må innrømmes at det ikke alltid er lett å bevare en sterk bevissthet om sin kristne identitet. En ung mann som hadde fått en kristen oppdragelse, fortalte at han i en periode hadde vært åndelig svak: «Av og til følte jeg at jeg ikke visste hvorfor jeg var et av Jehovas vitner. Jeg hadde kjent sannheten fra jeg var liten. Noen ganger følte jeg at Jehovas vitner bare var et trossamfunn på linje med mange andre.» Og noen har kanskje latt sin identitet bli påvirket av underholdningsverdenen, massemediene og alminnelig utbredte livsholdninger som er i strid med Guds normer. (Efeserne 2: 2, 3) Noen kristne kan i perioder tvile på seg selv og på sitt valg av mål og verdier.

7. a) Hvordan bør Guds tjenere se på det å granske seg selv? b) Hva må vi være klar over i denne forbindelse?

⁷ Er det galt om man fra tid til annen tenker grundig over hvem man egentlig er? Nei. Som du kanskje husker, skrev apostelen Paulus: «Fortsett å prøve dere selv, om dere er i troen, fortsett å bringe på det rene hva dere selv er.» (2. Korinter 13: 5) Apostelen oppfordret her de kristne til stadig å granske seg selv i den hensikt å avdekke mulige åndelige svakheter og ta de nødvendige skritt for å overvinne dem. Det vil være bra for en kristen å ’prøve seg selv, om han er i troen’, altså å tenke over om det han sier og gjør, stemmer overens med den tro han hevder at han har. Hvis man på den annen side er mest opptatt av å «realisere seg selv» eller å søke svar som ikke har noen forbindelse med ens forhold til Jehova eller den kristne menighet, skal man være klar over at dette ikke hjelper en til å utvikle sin åndelighet, men kan føre til at man mister den. * Vi ønsker så visst ikke å ’lide skipbrudd på vår tro’. — 1. Timoteus 1: 19.

Tvil og usikkerhet kan oppstå hos alle

8, 9. a) Hvordan gav Moses uttrykk for at han tvilte på seg selv? b) Hvordan reagerte Jehova på dette? c) Hvilken virkning har de forsikringene Jehova har gitt, på deg?

⁸ Har kristne som fra tid til annen tviler på seg selv, grunn til å føle seg mislykket? På ingen måte. De kan finne trøst i å vite at noen av Guds trofaste vitner i fortiden strevde med lignende tanker. Tenk for eksempel på Moses. Han hadde en usedvanlig sterk tro, lojalitet og gudhengivenhet, men da han fikk et oppdrag som virket overveldende, spurte han usikkert: «Hvem er jeg?» (2. Mosebok 3: 11) I tankene besvarte han sannsynligvis selv spørsmålet omtrent slik: «Jeg er ikke noe!», eller: «Dette klarer jeg ikke.» Det var mange trekk ved Moses’ bakgrunn som kan ha fått ham til å føle seg utilstrekkelig og lite verd. Han tilhørte en nasjon av slaver. Han var blitt  avvist av israelittene. Han var ingen veltalende mann. (2. Mosebok 1: 13, 14; 2: 11—14; 4: 10) Han var gjeter og hadde dermed et yrke som egypterne nærte avsky for. (1. Mosebok 46: 34) Det er ikke rart at han følte seg uskikket til å bli den som skulle utfri Guds folk av trelldommen.

⁹ Jehova styrket Moses ved å gi ham to vektige løfter: «Jeg skal vise meg å være med deg; og dette er det tegn du skal ha på at det er jeg som har sendt deg: Etter at du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene den sanne Gud på dette fjellet.» (2. Mosebok 3: 12) Jehova fortalte sin tjener, som var usikker og nølende, at Han ville være med ham hele tiden. Av det Jehova sa, framgikk det dessuten at han med sikkerhet ville utfri sitt folk. Opp gjennom århundrene har Jehova gitt flere lignende løfter om støtte. Før israelittene skulle gå inn i det lovte land, sa han gjennom Moses: «Vær modige og sterke. . . . det er Jehova din Gud som går med deg. Han kommer ikke til å svikte deg eller forlate deg.» (5. Mosebok 31: 6) Senere fikk Josva denne forsikringen av Jehova: «Ingen skal holde stand mot deg i alle ditt livs dager. . . . jeg [skal] vise meg å være med deg. Jeg skal ikke svikte deg eller forlate deg.» (Josva 1: 5) Og til de kristne har Jehova gitt dette løftet: «Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.» (Hebreerne 13: 5) Vi som får støtte og hjelp fra så mektig hold, kan med rette være stolte av å være kristne!

10, 11. Hvordan ble levitten Asaf hjulpet til å bevare den rette verdsettelse av tjenesten for Jehova?

¹⁰ Omkring 500 år etter Moses’ tid skrev en trofast levitt som het Asaf, åpent om sine tvil når det gjaldt verdien av å leve et rettskaffent liv. Mens Asaf opplevde vanskeligheter i tjenesten for Gud og ble utsatt for prøvelser og fristelser, så han at noen som spottet Gud, ble mektige og velstående. Hvilken virkning hadde dette på Asaf? «Mine føtter hadde nesten veket av,» innrømmet han. «Mine skritt var nesten blitt brakt til å gli. For jeg ble misunnelig på skrythalsene, da jeg stadig så de ondes fred.» Han begynte å tvile på om han hadde noe igjen for å tjene Jehova. «Sannelig, det er forgjeves at jeg har renset mitt hjerte, og at jeg i uskyld vasker mine hender,» tenkte Asaf, og han fortalte at han «ble plaget dagen lang». — Salme 73: 2, 3, 13, 14.

¹¹ Hva gjorde Asaf med disse plagsomme tankene? Nektet han for at han hadde dem? Nei. Han gav uttrykk for dem i bønn til Gud, slik det framgår av Salme 73. Et besøk i tempelhelligdommen ble et vendepunkt for Asaf. Mens han var der, ble det klart for ham at det å tjene Jehova trofast er den beste måten å leve på. Etter at Asaf hadde fått fornyet sin verdsettelse av tjenesten for Jehova, forstod han at Jehova hater det som er ondt, og at de onde vil få sin straff når tiden er inne. (Salme 73: 17—19) Asaf fikk dessuten en sterkere bevissthet om sin identitet; han så klarere hvilket privilegium det er å være en tjener for Jehova. Han sa til Jehova: «Jeg er bestandig hos deg; du har grepet min høyre hånd. Med ditt råd  skal du lede meg, og deretter skal du føre meg endog til herlighet.» (Salme 73: 23, 24) Asaf følte igjen glede og stolthet over sitt forhold til Jehova. — Salme 34: 2.

De hadde sin identitet klart for seg

12, 13. Nevn eksempler på bibelske personer som var stolte av sitt forhold til Gud.

¹² Én ting vi kan gjøre for å få en sterkere bevissthet om vår kristne identitet, er å studere og etterligne den tro som er blitt vist av lojale tjenere for Gud som til tross for motgang har følt glede og stolthet over sitt forhold til ham. Tenk for eksempel på Josef, Jakobs sønn. I ung alder ble han solgt som slave og ført til Egypt, som lå hundrevis av kilometer fra hans gudfryktige far, og hvor forholdene minnet lite om den kjærlige og hyggelige atmosfæren i hjemmet hans. I Egypt var det ingen mennesker Josef kunne vende seg til for å få veiledning basert på Jehovas prinsipper, og han kom opp i situasjoner som satte hans moral og hans tillit til Jehova på prøve. Men det er tydelig at han samvittighetsfullt bestrebet seg på alltid å ha klart for seg at han var en tjener for Jehova, og han forble trofast mot det han visste var rett. Selv om noen rundt ham utsatte ham for vanskeligheter, var han stolt av å være en tilbeder av Jehova, og han nølte ikke med å gi uttrykk for hvordan han så på tingene. — 1. Mosebok 39: 7—10.

¹³ Tenk også på en israelittisk jente som levde 800 år senere, og som var blitt tatt til fange av syrerne og var blitt slave hos hærføreren Na’aman. Hun glemte ikke at hun var en tilbeder av Jehova; da anledningen bød seg, vitnet hun frimodig om ham ved å gjøre oppmerksom på at Elisja var profet for den sanne  Gud. (2. Kongebok 5: 1—19) Den unge kong Josjia, som levde senere, vokste opp i et fordervet miljø; ikke desto mindre gjennomførte han varige religiøse reformer, fikk templet satt i stand og hjalp sitt folk til å komme i et godt forhold til Jehova igjen. Josjia var stolt av sin tro på Jehova. (2. Krønikebok, kapitlene 34 og 35) Tenk også på Daniel og hans tre venner. Selv under det press og de fristelser som disse jødene ble utsatt for i Babylon, glemte de aldri at de var tjenere for Jehova, men forble trofaste og ulastelige. Det er tydelig at de var stolte av å være tjenere for Jehova. — Daniel 1: 8—20.

Vær stolt av å være et vitne for Jehova

14, 15. Hva innebærer det å være stolt av sin kristne identitet?

¹⁴ De ovennevnte personene utmerket seg som tjenere for Gud fordi de framelsket en sunn stolthet over sitt forhold til ham. Hvordan er det med oss som lever nå? Hva innebærer det å være stolt av sin kristne identitet?

¹⁵ Det innebærer først og fremst at en har dyp verdsettelse av det å være en del av det folk som bærer Jehovas navn og har hans velsignelse og godkjennelse. Jehova er ikke i tvil om hvem som hører ham til. Apostelen Paulus, som levde i en tid da det rådde stor forvirring på det religiøse område, skrev: «Jehova kjenner dem som hører ham til.» (2. Timoteus 2: 19; 4. Mosebok 16: 5) Og de «som hører ham til», betyr mye for Jehova. Han sier: «Den som rører dere, rører ved min øyesten.» (Sakarja 2: 8) Det er tydelig at Jehova elsker oss. Vårt forhold til ham bør likeledes være bygd på dyp kjærlighet til ham. Paulus skrev: «Hvis noen elsker Gud, da er han kjent av ham.» — 1. Korinter 8: 3.

16, 17. Hvilken holdning bør både unge og eldre vitner for Jehova ha til sin åndelige arv?

¹⁶ Ungdommer som har foreldre som er Jehovas vitner, bør tenke grundig over om de selv har et nært forhold til Jehova som gjør at deres kristne identitet blir stadig sterkere. De kan ikke gå ut fra at det er nok at foreldrene deres viser tro. Paulus skrev om den enkelte tjener for Jehova: «For sin egen herre står eller faller han. . . . hver enkelt av oss [skal] avlegge regnskap for seg selv overfor Gud.» (Romerne 14: 4, 12) Det sier seg selv at en halvhjertet holdning til ens åndelige arv ikke er nok til at en får et nært og varig forhold til Jehova.

¹⁷ Opp gjennom historien har Jehova hatt en lang rekke vitner. Rekken begynner med den trofaste Abel — som levde for omkring 6000 år siden — og omfatter nåtidens ’store skare’ av vitner. Med tiden vil enda flere tilbedere av Jehova få oppleve en endeløs framtid. (Åpenbaringen 7: 9; Hebreerne 11: 4) Vi er de foreløpig siste i denne lange rekken av trofaste tilbedere. Vi har virkelig grunn til å føle glede og stolthet over den herlige åndelige arv vi har!

18. Hvordan gjør våre livsverdier og normer at vi skiller oss ut fra verden rundt oss?

¹⁸ Vår kristne identitet innbefatter de egenskaper, livsverdier, normer og kjennetegn som viser at vi er sanne kristne. Den representerer «Veien», den beste levemåte som finnes, den eneste levemåte som behager Gud. (Apostlenes gjerninger 9: 2; Efeserne 4: 22—24) Sanne kristne ’forvisser seg om alle ting og holder fast ved det som er godt’. (1. Tessaloniker 5: 21) Vi har en klar forståelse av den enorme forskjellen mellom kristendommen og den verden som er fremmedgjort for Gud. Han har  latt skillet mellom sann og falsk tilbedelse bli tydelig. Gjennom sin profet Malaki sa han: «Dere skal igjen se forskjell på en rettferdig og en ond, på en som tjener Gud, og en som ikke har tjent ham.» — Malaki 3: 18.

19. Hva vil sanne kristne aldri gjøre?

¹⁹ Å «rose seg i Jehova» er spesielt viktig nå som verden er preget av forvirring og usikkerhet. Hva kan hjelpe deg til å bevare en sunn stolthet over ditt forhold til Jehova og en sterk bevissthet om din kristne identitet? Den neste artikkelen inneholder noen verdifulle forslag, som du bør tenke over. Og husk at sanne kristne aldri vil gå i «apateismens» snare!

[Fotnote]

Husker du dette?

• Hvordan kan de kristne «rose seg i Jehova»?

• Hva har du lært av Moses’ og Asafs eksempel?

• Kan du nevne noen bibelske personer som var stolte av å tjene Gud?

• Hva innebærer det å være stolt av sin kristne identitet?

[Studiespørsmål]

[Bilde på side 14]

I en periode tvilte Moses på seg selv

[Bilder på side 15]

Mange i fortiden var stolte av å være tjenere for Jehova