Livshistorie

Et glederikt liv i arbeidet med å lære andre om Bibelen

FORTALT AV ANNA MATHEAKIS

Den store fergen stod i brann. Hvis den sank, ville jeg bli dratt ned i en våt grav sammen med den. Jeg svømte av alle krefter og kjempet mot digre bølger for å komme meg i sikkerhet. For å holde meg flytende måtte jeg holde meg fast i en redningsvest som en annen kvinne hadde på seg. Jeg bad til Gud om å få styrke og mot. Det var det eneste jeg kunne gjøre.

DETTE hendte i 1971, en gang da jeg var på vei til Italia, det tredje landet hvor jeg virket som misjonær. Under dette forliset mistet jeg nesten alt jeg eide. Men jeg mistet ikke det aller viktigste — livet, tilknytningen til et kjærlig kristent brorskap og det privilegium å tjene Jehova. Denne tjenesten hadde allerede ført meg til tre kontinenter, og forliset var en av mange opplevelser jeg har hatt gjennom et begivenhetsrikt liv.

Jeg ble født i 1922. Familien min bodde da i Ramallah, omkring 16 kilometer nord for Jerusalem. Foreldrene mine var begge fra Kreta, men far hadde vokst opp i Nasaret. Jeg var den yngste i søskenflokken, som bestod av tre gutter og to jenter. Det gikk hardt inn på familien da min nest eldste bror druknet i Jordan under en skoletur. Etter denne tragedien orket ikke mor å bo i Ramallah lenger, og vi flyttet til Aten da jeg var tre år gammel.

Den første i familien som ble kjent med Bibelens sannhet

Like etter at vi kom til Hellas, fikk min eldste bror, Nikos, kontakt med bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen.  Nikos var da 22 år gammel, og han hadde stor glede av å tilegne seg bibelkunnskap og deltok etter hvert med iver i forkynnelsen. Far ble rasende på grunn av dette og kastet Nikos ut av huset. Men når far av og til reiste til Palestina, var mor og søsteren min og jeg med Nikos på kristne møter. Jeg synes fremdeles jeg kan høre mors begeistrede uttalelser om noe hun hadde hørt på disse møtene. Ikke lenge etterpå døde hun dessverre av kreft, bare 42 år gammel. I denne vanskelige tiden tok min søster, Ariadne, hånd om familien. Selv om hun var ung, var hun som en mor for meg i årene som fulgte.

Når far var i Aten, tok han meg alltid med til den ortodokse kirken, og etter at han døde, fortsatte jeg å gå der av og til. Etter hvert sluttet jeg med det fordi jeg ikke kunne se noe som tydet på at kirkegjengerne var hengitt til Gud.

Etter at far døde, ble jeg ansatt i finansdepartementet. Min bror hadde da for lengst viet livet sitt til arbeidet med å forkynne om Riket og hadde først tjent i Hellas i mange år. I 1934 hadde han flyttet til Kypros. På den tiden var det ingen døpte Jehovas vitner på denne øya, og Nikos hadde derfor den glede å være med på å fremme forkynnelsesarbeidet der. Han giftet seg etter en stund, og hans kone, Galatia, var også i heltidstjenesten i mange år. * Nikos sendte oss ofte bøker og blad som var basert på Bibelen, men vi åpnet dem knapt. Han ble på Kypros til han døde.

Jeg begynner å forstå og gå inn for Bibelens sannhet

I 1940 fikk vi besøk av Georgios Douras, en nidkjær forkynner i Aten, som var en venn av Nikos. Han inviterte oss til å bli med i en liten gruppe som studerte Bibelen sammen i hans hjem. Vi tok med glede imot innbydelsen. Snart begynte vi også å fortelle andre om det vi lærte. Det at min søster og jeg tilegnet oss kunnskap fra Bibelen, førte til at vi innviet vårt liv til Jehova. Ariadne ble så døpt i 1942 og jeg i 1943.

Da den annen verdenskrig var over, spurte Nikos om vi ville komme til Kypros, og vi flyttet til Nikosia i 1945. På Kypros ble det ikke lagt hindringer i veien for forkynnelsesarbeidet, slik det ble i Hellas. Vi forkynte ikke bare fra hus til hus, men også på gaten.

To år senere måtte Ariadne reise tilbake til Hellas. Der traff hun en trosfelle som senere ble hennes mann, så hun ble boende i Aten. Ikke lenge etterpå ble jeg oppfordret av min svoger og søster til å komme tilbake til Hellas og begynne som heltidsforkynner, pioner, i hovedstaden. Siden det hele tiden hadde vært mitt mål å bli pioner, drog jeg tilbake til Aten, hvor behovet for forkynnere var større enn der jeg befant meg.

Nye dører blir åpnet for meg

Den 1. november 1947 begynte jeg som pioner, noe som innebar at jeg brukte 150 timer hver måned i forkynnelsesarbeidet. Menighetens distrikt var stort, og jeg måtte gå mye. Likevel opplevde jeg mange velsignelser. Men politiet arresterte ofte Jehovas vitner som var opptatt i forkynnelsesarbeidet eller var til stede ved kristne møter, så det varte ikke lenge før jeg ble arrestert.

Jeg ble anklaget for å drive proselyttvirksomhet, noe som ble betraktet som en alvorlig forseelse på den tiden. Jeg ble dømt til å  sitte to måneder i Averof kvinnefengsel i Aten. Der var det allerede en annen kvinne som var et Jehovas vitne, og vi støttet hverandre og hadde det riktig hyggelig sammen selv om vi satt bak lås og slå. Da jeg hadde sonet ferdig, var jeg glad for å kunne fortsette som pioner. Mange av dem jeg studerte Bibelen med på den tiden, er fremdeles til min store glede trofaste tjenere for Jehova.

I 1949 ble jeg innbudt til den 16. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i USA, hvor heltidstjenere blir opplært med tanke på misjonsvirksomhet. Både jeg og de andre i familien var begeistret. Jeg fikk ordnet meg slik at jeg kunne være med på et internasjonalt stevne i New York sommeren 1950 før jeg begynte på skolen.

Etter at jeg kom til USA, hadde jeg den glede å være i noen måneder ved Jehovas vitners hovedkontor i New York, hvor jeg utførte husarbeid. Miljøet der var hyggelig og oppbyggende, og jeg var omgitt av blide brødre og søstre. Jeg blir alltid varm om hjertet når jeg tenker tilbake på de seks månedene jeg var der. Så fulgte Gilead-skolen, som bød på fem måneder med studier og intensiv opplæring, og denne tiden fløy fort. Vi som gikk der, ble enda mer klar over hvilken dyrebar og tiltalende kunnskap Bibelen kan gi oss, og dette økte vår glede og vårt ønske om å gi sannhetens livgivende budskap videre til andre.

Mitt første oppdrag som misjonær

På Gilead-skolen kunne vi velge hvem vi skulle samarbeide med når vi senere ble sendt ut som misjonærer. Ruth Hemmig (nå Bosshard), en helt spesiell søster, ble min partner. Ruth og jeg ble begeistret da vi fikk vite at vi skulle til Istanbul — et knutepunkt mellom Asia og Europa. Vi visste at forkynnelsesarbeidet fremdeles ikke var anerkjent i Tyrkia, men vi stolte helt og fullt på at Jehova ville støtte oss.

Istanbul er en vakker verdensby. Der fant vi basarer med et mylder av mennesker og et mangfold av varer, spisesteder som bød på mange lands fremste kokekunst, interessante museer, hyggelige boligstrøk og trivelige havneområder. Noe som var enda viktigere, var at vi fant oppriktige mennesker som ønsket å lære om Gud. Den lille gruppen Jehovas vitner i Istanbul bestod hovedsakelig av armenere, grekere og jøder. Vi traff også folk av mange andre nasjonaliteter, og det var nyttig å kunne gjøre seg forstått på flere forskjellige språk, deriblant selvfølgelig tyrkisk. Vi satte stor pris på å treffe folk som tørstet etter å lære sannheten å kjenne. Mange av dem fortsetter å tjene Jehova trofast.

Ruth fikk dessverre ikke fornyet oppholdstillatelsen sin og ble nødt til å forlate landet. Hun er nå i Sveits, hvor hun fortsatt er opptatt i heltidstjenesten. Etter alle disse årene savner jeg fremdeles hennes trivelige og givende selskap.

Videre til en annen verdensdel

I 1963 fikk heller ikke jeg fornyet min tillatelse til å oppholde meg i Tyrkia. Det var vanskelig å reise fra trosfeller som jeg hadde sett kjempe for å overvinne mange vanskeligheter og vokse seg sterke åndelig sett. Slektningene mine ønsket å muntre meg opp og spanderte en reise på meg til New York, slik at jeg kunne være med på et stevne der. Jeg  hadde ennå ikke fått beskjed om hvor jeg deretter skulle virke.

Etter stevnet ble jeg bedt om å reise til Lima i Peru. Jeg reiste direkte fra New York til Lima sammen med en ung søster som skulle være min misjonærpartner. Jeg lærte spansk og bodde i det misjonærhjemmet som lå i tilknytning til Jehovas vitners avdelingskontor. Det var hyggelig å forkynne der og bli kjent med de lokale brødrene og søstrene.

Enda et nytt misjonsfelt og et nytt språk

Mine slektninger i Hellas ble etter hvert merket av alderen. Helsen begynte å svikte. De oppfordret meg aldri til å slutte i heltidstjenesten og begynne å leve et såkalt normalt liv for å kunne hjelpe dem, men etter å ha tenkt grundig over saken og bedt mye, kom jeg til at det ville være best at jeg befant meg nærmere familien min. Brødrene ved avdelingskontoret var forståelsesfulle og sørget for at jeg kunne flytte til Italia, og slektningene mine tilbød seg å betale utgiftene i forbindelse med flyttingen. Det viste seg at det også var et stort behov for forkynnere i Italia.

Enda en gang måtte jeg lære et nytt språk — italiensk. Det første stedet jeg ble sendt til, var Foggia. Senere ble jeg sendt til Napoli, hvor behovet var større. Jeg skulle forkynne i Posilipo, en av de vakreste bydelene i Napoli. Dette var et stort område, og det var bare én Rikets forkynner der fra før. Jeg hadde stor glede av å arbeide der, og Jehova hjalp meg til å opprette mange bibelstudier. Etter hvert ble det en stor menighet i dette området.

Noen av de første jeg studerte Bibelen med i Posilipo, var en mor og hennes fire barn. Hun og de to døtrene hennes er fremdeles Jehovas vitner. Jeg studerte også med et ektepar som hadde en liten jente. Hele familien gjorde framskritt i sannheten og innviet seg og ble døpt. Datteren er nå gift med en trofast tjener for Jehova, og de samarbeider med iver i tjenesten. I forbindelse med at jeg studerte Bibelen med en stor familie, skjedde det noe som viser hvilken makt Guds Ord har. Da vi hadde lest flere skriftsteder som viser at Gud ikke godkjenner bruk av religiøse bilder eller figurer i tilbedelsen, reagerte moren øyeblikkelig. Hun ventet ikke engang til studiet var avsluttet, men reiste seg straks og fjernet alt som fantes av slike gjenstander i huset.

I farer på havet

Når jeg pendlet mellom Italia og Hellas, reiste jeg alltid med båt. Sjøturen var vanligvis en behagelig opplevelse, men det gjaldt ikke den som fant sted sommeren 1971. Jeg var da på vei tilbake til Italia med fergen «Heleanna». Tidlig om morgenen den 28. august brøt det ut brann i byssa. Ilden spredte seg, og det gjorde også panikken blant passasjerene. Kvinner besvimte, barn gråt, og menn diskuterte og kom med trusler. Folk løp til livbåtene på begge sider av dekket. Det viste seg at det var for få redningsvester, og heiseanordningene som ble brukt til å låre livbåtene med, virket ikke som de skulle. Jeg hadde ingen redningsvest, men flammene ble stadig høyere, så det eneste fornuftige var å komme seg ned i sjøen.

Etter at jeg hadde havnet i vannet, så jeg en kvinne med redningsvest like ved meg. Hun kunne tydeligvis ikke svømme, så jeg grep henne i armen for å dra henne vekk fra det  synkende skipet. Sjøen ble grovere, og jeg begynte å bli utmattet av kampen for å holde meg flytende. Situasjonen virket håpløs, men jeg fortsatte å be Jehova om mot, og det styrket meg. Jeg kunne ikke unngå å tenke på det forliset apostelen Paulus i sin tid opplevde. — Apostlenes gjerninger, kapittel 27.

Jeg holdt fast i min medpassasjers redningsvest og kjempet mot bølgene i fire timer. Jeg svømte når jeg orket, og bad Jehova om hjelp. Til slutt fikk jeg øye på en motorbåt som nærmet seg. Vi ble halt om bord, men den andre kvinnen var dessverre død. Da vi kom inn til Bari i Italia, ble jeg kjørt til et sykehus, hvor jeg fikk førstehjelp. Jeg måtte være på sykehuset i noen dager, og mange av mine trosfeller besøkte meg og var snille og skaffet meg det jeg trengte. Den måten de viste kristen kjærlighet på, gjorde et dypt inntrykk på mine medpasienter. *

Da jeg hadde kommet meg helt etter denne hendelsen, ble jeg bedt om å arbeide i Roma, i forretningsdistriktet i byens sentrum. Dette holdt jeg på med i fem år, med Jehovas hjelp. Alt i alt virket jeg i Italia i 20 år, og jeg gledet meg over å tjene der og ble glad i italienerne.

Tilbake til utgangspunktet

Etter hvert ble Ariadne og hennes mann skrøpeligere. Jeg skjønte at hvis jeg bodde nærmere dem, kunne jeg til en viss grad gi dem noe tilbake for alt de i sin kjærlighet hadde gjort for meg. Jeg må innrømme at det var med sorg i hjertet jeg reiste fra Italia, men de ansvarlige brødrene sa at det var i orden. Siden sommeren 1985 har jeg vært pioner i Aten, hvor jeg begynte i heltidstjenesten i 1947.

Jeg forkynte i det distriktet som var tildelt min egen menighet, og jeg spurte brødrene ved avdelingskontoret om jeg også kunne forkynne i forretningsdistriktet i sentrum. Dette gjorde jeg så i tre år sammen med en annen pionersøster. Vi klarte å få avlagt et grundig vitnesbyrd for mennesker som sjelden var å treffe der de bodde.

Etter hvert som tiden går, er mitt ønske om å delta i tjenesten som før, men det er ikke min fysiske styrke. Nå har min svoger sovnet inn i døden. Ariadne, som har vært som en mor for meg, har mistet synet. Jeg har alltid hatt god helse, men for en stund siden falt jeg ned en marmortrapp og brakk høyre arm. Deretter falt jeg og brakk bekkenbenet. Jeg måtte opereres og lå til sengs ganske lenge. Nå kan jeg ikke lenger farte omkring på egen hånd. Jeg bruker stokk og kan bare gå ut når jeg er i følge med noen. Men jeg gjør så godt jeg kan, og håper at jeg blir i bedre form etter hvert. Min viktigste kilde til glede og tilfredshet er fremdeles det at jeg kan være med på å lære andre om Bibelen, selv om det nå er begrenset hva jeg kan gjøre.

Når jeg tenker tilbake på de glederike årene jeg har brukt i heltidstjenesten, er hjertet mitt fylt av takknemlighet overfor Jehova. Han og den jordiske delen av hans organisasjon har stadig gitt pålitelig veiledning og verdifull hjelp og gjort det mulig for meg å gjøre best mulig bruk av mine evner og krefter i tjenesten for ham. Jeg ønsker inderlig at Jehova vil styrke meg til å fortsette i hans tjeneste. Jeg gleder meg over min lille andel i det verdensomfattende bibelske undervisningsarbeidet som han leder. — Malaki 3: 10.

[Fotnoter]

[Bilde på side 9]

Sammen med Ariadne og Michalis, min søster og svoger, da jeg skulle reise til Gilead

[Bilde på side 10]

Ruth Hemmig og jeg fikk i oppdrag å tjene i Istanbul

[Bilde på side 11]

I Italia i begynnelsen av 1970-årene

[Bilde på side 12]

Ariadne og jeg i dag