«Klart lys» over Bibelen fra Russlands eldste bibliotek
«Klart lys» over Bibelen fra Russlands eldste bibliotek
TO FORSKERE er hver for seg på jakt etter gamle bibelhåndskrifter. De reiser gjennom ørkener og gjennomsøker huler, klostre og gamle bosteder i fjellene. Etter mange år krysses deres veier i Russlands eldste offentlige bibliotek, hvor noen av verdens mest interessante håndskriftfunn havner. Hvem var disse mennene? Hvordan kom de skattene de hadde oppdaget, til å havne i Russland?
Gamle håndskrifter bekrefter Guds Ord
For å bli kjent med den ene av disse to forskerne må vi gå tilbake til begynnelsen av 1800-tallet, da en intellektuell revolusjon gjorde seg gjeldende i Europa. Dette var en tid da mange gjorde seg til talsmenn for en skeptisk holdning til tradisjonelle oppfatninger. De som beskjeftiget seg med historisk-kritisk bibelforskning, søkte å undergrave Bibelens autoritet. Noen forskere gav også uttrykk for at de tvilte på bibeltekstens autentisitet.
Noen oppriktige forsvarere av Bibelen forstod at nye funn — for eksempel gamle bibelhåndskrifter som ennå ikke var blitt oppdaget — utvilsomt ville bekrefte Guds Ords ekthet. De mente at hvis det var mulig å finne håndskrifter som var eldre enn de eksisterende, ville disse tjene som tause vitnesbyrd om bibeltekstens pålitelighet, selv om det lenge hadde vært gjort gjentatte forsøk på å ødelegge eller forvrenge dens budskap. Slike håndskrifter ville også kunne avsløre feilaktige gjengivelser som hadde sneket seg inn i teksten noen få steder.
Noen av de mest intense debattene om Bibelens autentisitet raste i Tyskland. En ung tysk professor, teologen Konstantin von Tischendorf, forlot sin komfortable akademiske tilværelse og la ut på en reise som skulle føre ham til et av de største bibelske funn som noensinne er gjort. Tischendorf forkastet det historisk-kritiske bibelsyn, og det førte til et bemerkelsesverdig forsvar for bibeltekstens autentisitet. Hans første reise til Sinai-ødemarken i 1844 var utrolig vellykket. Da han kastet et tilfeldig blikk i en avfallskurv i et kloster, oppdaget han et gammelt eksemplar av
Septuaginta, en gresk oversettelse av De hebraiske skrifter — det eldste som noen gang var blitt funnet!Tischendorf var overveldet av glede og klarte å få tatt med seg 43 av de bladene han fant. Han var overbevist om at det måtte finnes enda flere, men da han kom tilbake i 1853, fant han bare et fragment. Hvor var resten? Da Tischendorf hadde brukt opp sine midler, søkte han å finne støtte hos en rik sponsor. Han bestemte seg for å forlate sitt hjemland igjen og lete videre etter gamle håndskrifter. Før han la ut på sin reise, henvendte han seg til den russiske tsaren.
Tsaren viser interesse
Tischendorf kan nok ha undret seg på hvordan han, en protestantisk forsker, ville bli mottatt i Russland, et veldig land som var knyttet til den russisk-ortodokse kirke. Heldigvis for ham hadde Russland trådt inn i en tid med forandringer og reformer. Det at det ble lagt større vekt på opplysning og utdanning, hadde ført til at Det keiserlige bibliotek i St. Petersburg var blitt opprettet i 1795 av keiserinne Katarina II (også kalt Katarina den store). Her i Russlands første offentlige bibliotek var en enorm bokskatt blitt gjort tilgjengelig for millioner av mennesker.
Det keiserlige bibliotek ble lovprist som et av Europas fineste biblioteker, men det hadde en mangel. Femti år etter at det ble grunnlagt, fantes det bare seks hebraiske håndskrifter der. Det kunne ikke tilfredsstille russernes tiltagende interesse for studier av Bibelens språk og bibeloversettelser. Katarina II hadde sendt filologer til europeiske universiteter for å la dem studere hebraisk. Da de kom tilbake, ble det arrangert undervisning i hebraisk ved større russisk-ortodokse læresteder, og for første gang begynte russiske språkkyndige å utarbeide en nøyaktig oversettelse av Bibelen fra gammelhebraisk til russisk. De ble imidlertid hemmet av mangel på økonomiske midler og møtte også motstand fra konservative kirkeledere. Sann opplysning lot fremdeles vente på seg for dem som søkte bibelkunnskap.
Tsar Aleksander II forstod raskt verdien av Tischendorfs ærend og tilbød ham økonomisk støtte til hans ekspedisjon. Til tross for at noen reagerte med misunnelse og fanatisk motstand, vendte Tischendorf tilbake fra sin ekspedisjon i Sinai med resten av avskriften av Septuaginta. * Denne avskriften fikk senere betegnelsen «Codex Sinaiticus», og den er fremdeles et av de eldste bibelhåndskrifter som eksisterer. Da Tischendorf kom tilbake til St. Petersburg, drog han straks til tsarens residens, Vinterpalasset. Han foreslo at tsaren skulle støtte «et av de største foretagender i forbindelse med kritiske studier av Bibelen» — en offentliggjørelse av det håndskriftet som nettopp var funnet, og som senere ble plassert i Det keiserlige bibliotek. Tsaren gikk villig med på dette, og en oppløftet Tischendorf skrev senere: «Forsynet har gitt vår tid . . . den sinaittiske bibel for at den for oss skal kaste et fullt og klart lys over hva som er den egentlige ordlyden i Guds skrevne Ord, og for at den skal hjelpe oss til å forsvare sannheten ved å fastslå tekstens autentiske form.»
Bibelskatter fra Krim
I begynnelsen av denne artikkelen ble det nevnt at det også var en annen forsker som lette etter skatter i form av bibelhåndskrifter. Hvem var det? Noen år før Tischendorf drog tilbake til Russland, hadde Det keiserlige bibliotek fått et tilbud som var så utrolig at det vakte tsarens interesse og førte til at forskere fra hele Europa kom til Russland. De kunne knapt tro sine egne øyne. De fikk se en enorm samling av håndskrifter og annet materiale. Den inneholdt hele 2412 gjenstander, deriblant 975 håndskrifter og skriftruller. Blant disse var det 45 bibelhåndskrifter som var eldre enn fra 900-tallet. Utrolig nok var det en enkelt mann som nesten helt på egen hånd hadde samlet alle disse håndskriftene, nemlig Abraham Firkovitsj, en kareer som da var over 70 år gammel. Hvem var kareerne? *
Dette var et spørsmål tsaren var sterkt interessert i. Russland hadde utvidet sine grenser slik at de nå omsluttet områder som tidligere hadde tilhørt andre stater. Dermed hadde nye etniske grupper kommet innenfor tsarens rike. På den vakre Krimhalvøya i Svartehavet bodde det et folk som lot til å være jødisk, men som fulgte tyrkiske skikker og talte et språk som var beslektet med tatarisk. Det var kareerne, som kunne føre sin herkomst tilbake til jøder som var i landflyktighet i Babylon etter at Jerusalem ble ødelagt i 607 fvt. I motsetning til rabbinske jøder forkastet de Talmud og la vekt på å lese de bibelske skriftene. Kareerne fra Krim ønsket å gjøre tsaren kjent med bevisene for at de skilte seg ut fra rabbinske jøder, slik at de kunne oppnå en annen status enn dem. Ved at kareerne la fram gamle håndskrifter de hadde i sitt eie, håpet de å bevise at de var etterkommere av jøder som hadde immigrert til Krim etter landflyktigheten i Babylon.
Firkovitsj hadde begynt sin leting etter gamle opptegnelser og håndskrifter i klippeboligene i Chufut-Kale på Krim. Flere generasjoner kareere hadde bodd og drevet sin religionsutøvelse i de små husene som var bygd av steiner som var hogd ut av fjellene. Kareerne ødela aldri utslitte avskrifter av Skriftene hvor Guds navn, Jehova, forekom, for de betraktet en slik handling som helligbrøde. Håndskriftene ble omhyggelig anbrakt i et lite lagerrom som ble kalt en geniza. «Geniza» er et hebraisk ord for «skjulested». Fordi kareerne hadde dyp respekt for Guds navn, ble slike pergamenter sjelden rørt.
Firkovitsj gjennomsøkte slike genizaer omhyggelig uten å la seg stanse av flere hundre år gammelt støv. Et sted fant han det berømte håndskriftet fra 916 evt., det som nå blir kalt Petersburg-kodeksen til de senere profeter, en av de eldste avskrifter av De hebraiske skrifter som finnes.
Firkovitsj klarte å samle et stort antall håndskrifter, og i 1859 besluttet han seg for å tilby Det keiserlige bibliotek sin veldige samling. I 1862 bidrog Aleksander II til at denne samlingen ble innkjøpt til biblioteket for den enorme sum av 125 000 rubler. Bibliotekets samlede årsbudsjett på den tiden var ikke på
mer enn 10 000 rubler! Denne anskaffelsen omfattet også den kjente Leningrad-kodeksen (nr. B 19A). Den er fra 1008 og er verdens eldste fullstendige tekst til De hebraiske skrifter. Ifølge en forsker er den «sannsynligvis det viktigste bibelhåndskrift som finnes, for den er grunnlaget for de nyeste tekstkritiske utgaver av den hebraiske bibel». (Se rammen.) Samme år, i 1862, ble Tischendorfs Codex Sinaiticus offentliggjort, noe som vakte stor begeistring over hele verden.Åndelig opplysning i nyere tid
Det biblioteket som nå blir kalt Russlands nasjonalbibliotek, huser en av verdens største samlinger av gamle håndskrifter. * Bibliotekets navn er blitt forandret sju ganger i løpet av to hundre år, i takt med historiens gang i Russland. Et av navnene var Saltykov-Sjtsjedrin-biblioteket, det offentlige statsbiblioteket. Biblioteket kom ikke uskadd gjennom urolighetene i det 20. århundre, men håndskriftene ble bevart gjennom begge verdenskrigene og beleiringen av Leningrad. Hvilken nytte har vi av disse håndskriftene?
Gamle håndskrifter er det pålitelige tekstgrunnlaget for mange nyere bibeloversettelser. De gjør det mulig for oppriktige sannhetssøkere å kunne glede seg over en nøyaktig oversettelse av De hellige skrifter. Både Codex Sinaiticus og Leningrad-kodeksen har vært av stor verdi ved utarbeidelsen av New World Translation of the Holy Scriptures, som er utgitt av Jehovas vitner, og som ble fullført i 1961. Både Biblia Hebraica Stuttgartensia og Kittels Biblia Hebraica, som ble benyttet av New World Bible Translation Committee, er basert på Leningrad-kodeksen og inneholder tetragrammet, Guds navn, 6828 ganger.
Relativt få av dem som leser Bibelen, er klar over hvor mye de skylder det tilbaketrukne biblioteket i St. Petersburg og dets håndskrifter, hvorav noen har fått navn etter det tidligere navnet på byen, Leningrad. Vi står likevel først og fremst i gjeld til Bibelens Forfatter, Jehova, opphavet til åndelig lys. En av salmistene rettet derfor denne bønnen til ham: «Send ut ditt lys og din sannhet. Måtte disse lede meg.» — Salme 43: 3.
[Fotnoter]
^ avsn. 11 Han hadde også med seg et komplett eksemplar av De kristne greske skrifter — en avskrift fra 300-tallet evt.
^ avsn. 13 Du kan finne flere opplysninger om kareerne i artikkelen «Kareerne og deres søken etter sannheten» i Vakttårnet for 15. juli 1995.
^ avsn. 19 Størstedelen av Codex Sinaiticus ble solgt til British Museum. Bare noen fragmenter befinner seg fremdeles i Russlands nasjonalbibliotek.
[Ramme på side 13]
Guds navn kjent og benyttet
I sin visdom har Jehova sørget for at hans Ord, Bibelen, er blitt bevart fram til vår tid. Opp gjennom tidene har avskrivere ved sitt flittige arbeid bidratt til å bevare det. De mest samvittighetsfulle av disse var massoretene, profesjonelle hebraiske avskrivere som var i virksomhet fra 500-tallet til 900-tallet evt. Gammelhebraisk ble skrevet uten vokaltegn. I tidens løp, etter hvert som arameisk fortrengte hebraisk som talemål, økte dette faren for at den riktige uttalen skulle gå i glemmeboken. Massoretene utviklet et system av vokalpunkter som ble satt inn i bibelteksten for å angi den korrekte uttalen av hebraiske ord.
I Leningrad-kodeksen har tetragrammet — de fire hebraiske bokstavene som står for Guds navn — massoretiske vokalpunkter som gir formene Jehwạh, Jehwịh og Jehowạh. Den uttalen av navnet som nå er best kjent, er «Jehova». Guds navn var en levende betegnelse som bibelskribentene og andre i fortiden var fullt fortrolige med. I vår tid er Guds navn kjent og i bruk blant millioner av mennesker som erkjenner at ’Jehova alene er Den Høyeste over hele jorden’. — Salme 83: 18.
[Bilde på side 10]
Håndskriftsalen i Nasjonalbiblioteket
[Bilde på side 11]
Keiserinne Katarina II
[Bilder på side 11]
Konstantin von Tischendorf (i midten) og tsar Aleksander II
[Bilder på side 11]
Abraham Firkovitsj
[Bilderettigheter på side 10]
Begge bildene: Nasjonalbiblioteket, St. Petersburg
[Bilderettigheter på side 11]
Katarina II: Nasjonalbiblioteket, St. Petersburg; Aleksander II: Fra boken Spamers Illustrierte Weltgeschichte, Leipzig, 1898