Livshistorie

Jehova lønner dem som holder seg til hans vei

FORTALT AV ROMUALD STAWSKI

Da den annen verdenskrig brøt ut i september 1939, ble det utkjempet harde kamper i den nordlige delen av Polen. Som en nysgjerrig niåring drog jeg til en slagmark i nærheten av hjemmet mitt for å se på. Det jeg var vitne til, var skremmende — lik lå strødd overalt, og en kvelende røyk fylte luften. Selv om jeg først og fremst var opptatt av hvordan jeg skulle komme meg trygt hjem igjen, tenkte jeg også i mitt stille sinn: «Hvorfor lar Gud slike forferdelige ting skje? Hvilken side står han på?»

MOT slutten av krigen ble unge gutter tvunget til å arbeide for de tyske myndighetene. Hvis noen våget å nekte, ble de hengt opp i et tre eller på en bro med en plakat på brystet. På plakaten stod det «forræder» eller «sabotør». Vår by, Gdynia, lå mellom to stridende parter. Når vi gikk utenfor byen for å hente vann, suste kuler over hodene på oss, og det ble sluppet bomber rundt oss. Min yngre bror Henryk ble dødelig såret. Fordi forholdene var så forferdelige, flyttet mor oss fire barn til en kjeller for at vi skulle være i trygghet. Der døde min to år gamle bror, Eugeniusz, av difteri.

Enda en gang spurte jeg meg selv: «Hvor er Gud? Hvorfor tillater han alle disse grusomhetene?» Selv om jeg var ivrig katolikk og gikk regelmessig i kirken, fant jeg ikke noe svar på spørsmålene mine.

Jeg fant Bibelens sannhet

Jeg fikk svar på spørsmålene mine fra uventet hold. Krigen sluttet i 1945, og tidlig i 1947 kom et av Jehovas vitner hjem til oss i  Gdynia. Det var min mor som snakket med vedkommende, men jeg hørte noe av det som ble sagt. Det virket logisk, og vi tok derfor imot en innbydelse til et kristent møte. Bare en måned senere — før jeg egentlig hadde rukket å bli grunnfestet i Bibelens sannhet — ble jeg med en gruppe av vitnene på stedet og forkynte for andre om en bedre verden hvor det ikke skulle forekomme kriger og grusomheter. Dette gav meg stor glede.

I september 1947 ble jeg døpt på et kretsstevne i Sopot. I mai året etter begynte jeg som alminnelig pioner, det vil si at jeg brukte det meste av tiden min til å forkynne Bibelens budskap for andre. Prestene i distriktet var bitre motstandere av vårt arbeid og fikk i stand voldshandlinger mot oss. En gang ble vi angrepet av en rasende gjeng som kastet steiner på oss og banket oss opp. En annen gang forsøkte stedets nonner og prester å få en hel del mennesker til å angripe oss. Vi søkte tilflukt på en politistasjon, men folkemengden omringet bygningen og truet med å slå oss. Til slutt fikk politiet forsterkninger, og vi ble ført bort under solid eskorte.

På den tiden var det ingen menighet der vi forkynte. Noen ganger overnattet vi i skogen under åpen himmel. Vi gledet oss over å forkynne til tross for at forholdene var vanskelige. I dag er det sterke menigheter i dette området.

Betel-tjeneste og arrestasjon

I 1949 ble jeg innbudt til å tjene ved Betel-hjemmet i Łódź. Det var en stor forrett å få tjene på et slikt sted. Dessverre fikk jeg ikke bli der så lenge. I juni 1950, en måned før arbeidet vårt offisielt ble forbudt, ble jeg og andre brødre på Betel arrestert. Jeg ble ført til et fengsel og utsatt for grusom behandling under et forhør.

Min far arbeidet om bord på et skip som gikk i fast rute til New York, og de som forhørte meg, prøvde å få meg til å si at han spionerte for USA. De var ubarmhjertige i sin framgangsmåte. Dessuten forsøkte fire tjenestemenn samtidig å få meg til å vitne mot bror Wilhelm Scheider, som på den tiden stod i spissen for vår virksomhet i Polen. De slo meg på hælene med tykke kjepper. Da jeg lå der blødende på gulvet og følte at jeg ikke klarte å holde ut lenger, ropte jeg: «Jehova, hjelp meg!» Mine forfølgere ble overrasket og sluttet med å slå meg. Etter noen minutter sovnet de. Jeg følte meg lettet og fikk kreftene tilbake. Dette overbeviste meg om at Jehova i sin kjærlighet støtter sine hengivne tjenere når de roper til ham. Det styrket min tro og lærte meg at jeg kan ha full tillit til Gud.

I sluttrapporten om forhøret var det tatt med et falskt vitneutsagn som jeg angivelig skulle ha avlagt. Da jeg protesterte, sa en betjent til meg: «Du får forklare deg i retten!» En vennlig cellekamerat sa at jeg ikke behøvde å bekymre meg, for den endelige rapporten måtte bekreftes av en militær anklager, som ville gi meg anledning til å tilbakevise det falske vitneutsagnet. Slik gikk det også.

Kretstjeneste og ny fengsling

Jeg ble løslatt i januar 1951. En måned senere begynte jeg å tjene som reisende  tilsynsmann. Trass i forbudet arbeidet jeg sammen med andre brødre for å styrke menighetene og hjelpe andre vitner som var spredt på grunn av sikkerhetspolitiets virksomhet. Vi ansporet brødrene til å fortsette i tjenesten. I årene som fulgte, støttet disse brødrene modig opp om de reisende tilsynsmennene, og de arbeidet også under jorden med å trykke og distribuere bibelsk litteratur.

En dag i april 1951, da jeg hadde vært på et kristent møte, ble jeg arrestert på gaten av noen fra sikkerhetspolitiet som hadde overvåket meg. Siden jeg ikke ville svare på deres spørsmål, tok de meg med til et fengsel i Bydgoszcz og begynte samme kveld å forhøre meg. Jeg ble beordret til å stå opp mot en vegg i seks døgn uten mat eller drikke, i tykk tobakksrøyk fra betjentenes sigaretter. Jeg ble slått med en kølle og brent med sigaretter. Når jeg besvimte, helte de vann over meg og gjenopptok forhøret. Jeg bad inntrengende til Jehova om å få styrke til å holde ut, og han holdt meg oppe.

Oppholdet i fengselet i Bydgoszcz hadde sine fordeler. Mens jeg var der, fikk jeg anledning til å forkynne Bibelens sannhet for folk som det ellers var umulig å treffe. Jeg fikk faktisk mange muligheter til å avlegge et vitnesbyrd. Fordi fangene befant seg i en dyster og ofte håpløs situasjon, var de lydhøre for det gode budskap.

To viktige forandringer

Like etter at jeg ble løslatt i 1952, traff jeg Nela, en ivrig pionersøster. Hun hadde forkynt i den sørlige delen av Polen. Senere hadde hun arbeidet i et «bakeri», et hemmelig sted hvor litteraturen vår ble trykt. Dette var et hardt arbeid som krevde våkenhet og selvoppofrelse. Vi giftet oss i 1954 og fortsatte i heltidstjenesten til vår datter, Lidia, ble født. Da bestemte vi oss for at Nela skulle slutte i heltidstjenesten og reise hjem med vår datter og ta seg av henne, slik at jeg kunne få anledning til å fortsette i reisetjenesten.

Samme år traff vi en annen viktig avgjørelse. Jeg ble bedt om å tjene som områdetilsynsmann i et distrikt som omfattet en tredjedel av Polen. Vi overveide saken under bønn. Jeg var klar over hvor viktig det var å styrke våre brødre under forbudet. Mange ble arrestert, og det var derfor stort behov for åndelig oppmuntring. Med Nelas støtte påtok jeg meg oppdraget. Jehova hjalp meg til å fortsette i denne tjenesten i 38 år.

Ansvarlig for «bakeriene»

På den tiden hadde områdetilsynsmannen ansvaret for «bakeriene», som befant seg på hemmelige steder. Politiet var stadig på jakt etter oss og forsøkte å finne og stenge de lokalene hvor vår trykkerivirksomhet foregikk. Noen ganger klarte de det, men vi manglet aldri nødvendig åndelig føde. Det var tydelig at Jehova sørget for oss.

De som skulle utføre den harde og farlige trykkerivirksomheten, måtte være lojale, våkne, selvoppofrende og pliktoppfyllende. Det var disse egenskapene som gjorde det mulig at et «bakeri» kunne fortsette sin virksomhet på en trygg måte. Det var også vanskelig  å finne gode skjulesteder for disse trykkeriene under jorden. Noen lokaliteter kunne passe fint, men brødrene der var ikke forsiktige nok. På andre steder kunne det være omvendt. Brødrene var villige til å bringe store ofre. Jeg hadde stor aktelse for alle de brødrene og søstrene jeg hadde det privilegium å samarbeide med.

Vi forsvarte det gode budskap

I disse vanskelige årene ble vi stadig anklaget for å drive illegal og undergravende virksomhet, og vi ble ofte stilt for retten. Dette var et problem fordi vi ikke hadde advokater til å forsvare oss. Noen advokater var forståelsesfulle, men de fleste var redd for publisitet og ville ikke risikere å mishage myndighetene. Men Jehova var klar over våre behov, og med tiden sørget han for at vi fikk hjelp.

Alojzy Prostak, en reisende tilsynsmann fra Kraków, ble slått så brutalt under forhørene at han måtte legges inn på fengselssykehuset. På grunn av den standhaftighet han viste under psykisk og fysisk tortur, ble han respektert og beundret av de andre fangene på sykehuset. En av dem var en advokat som het Witold Lis-Olszewski. Han snakket med bror Prostak flere ganger og gav ham dette løftet: «Så snart jeg blir løslatt og får tillatelse til å gjenoppta min praksis, skal jeg være villig til å forsvare Jehovas vitner.» Dette løftet holdt han.

Lis-Olszewski hadde sin egen gruppe av advokater som viste et beundringsverdig engasjement. Mens motstanden var på det sterkeste, forsvarte de brødrene i omkring 30 rettssaker hver måned — én hver dag! Fordi Lis-Olszewski trengte å sette seg godt inn i alle sakene, ble jeg bedt om å holde kontakt med ham. Jeg arbeidet sammen med ham i sju år i 1960- og 1970-årene.

I disse årene lærte jeg mye om rettspraksis. Jeg var ofte til stede under rettssakene og merket meg advokatenes uttalelser — både positive og negative — hvilke metoder forsvarerne arbeidet etter, og de vitneutsagnene som tiltalte trosfeller kom med. Dette var til stor nytte når jeg skulle hjelpe våre brødre, og særlig dem som ble innkalt som vitner, til å bli klar over hva de skulle si, og når de skulle avstå fra å si noe i retten.

Når en rettssak pågikk, overnattet Lis-Olszewski ofte hos Jehovas vitner. Dette kom ikke av at han ikke hadde råd til å bo på hotell, men, som han en gang sa: «Før rettssaken ønsker jeg å puste inn noe av deres ånd.» Takket være hans bistand endte mange saker i vår favør. Han forsvarte meg flere ganger, og han krevde aldri noe honorar av meg. Ved en annen anledning avslo han å ta imot betaling for sitt engasjement i 30 saker. Hvorfor? Han sa: «Jeg vil gjerne yte min lille skjerv til deres virksomhet.» Og det var ikke småpenger det dreide seg om i denne forbindelse. Myndighetene kunne ikke unngå å legge merke til hva Lis-Olszewski og hans medarbeidere holdt på med, men dette skremte ham ikke fra å hjelpe oss.

Det er ikke lett å gi et fullstendig bilde av det fine vitnesbyrd våre brødre avla under disse rettssakene. Mange møtte fram ved rettsbygningene for å følge med i sakens gang og støtte de tiltalte brødrene. I den perioden da vi var involvert i flest rettssaker, kunne jeg i løpet av ett år telle hele 30 000 slike støttespillere. Dette var virkelig en stor skare vitner.

Et nytt oppdrag

I 1989 var vårt arbeid ikke lenger forbudt. Tre år senere ble et nytt avdelingskontor bygd og innviet. Jeg ble innbudt til å komme dit og arbeide i sykehusinformasjonstjenesten, en oppgave jeg med glede påtok meg. Jeg kom med i et utvalg på tre som bistod dem av våre brødre som fikk problemer i forbindelse med spørsmålet om blod, og hjalp dem til å forsvare den avgjørelse de hadde truffet på grunnlag av sin kristne samvittighet. — Apostlenes gjerninger 15: 29.

 Min kone og jeg har vært takknemlige for at vi har hatt den ære og glede å tjene Jehova som hans vitner. Nela har alltid støttet og oppmuntret meg. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for at hun aldri beklaget seg over at hun måtte klare seg alene når jeg var opptatt med teokratiske oppdrag eller ble sendt i fengsel. I vanskelige situasjoner trøstet hun andre i stedet for å bryte sammen selv.

For å nevne et eksempel: I 1974 ble jeg arrestert sammen med andre reisende tilsynsmenn. Noen brødre som fikk kjennskap til det, ville fortelle det til min kone på en skånsom måte. Da de traff henne, spurte de: «Søster Nela, er du beredt til å høre det verste?» Hun ble først stiv av skrekk, for hun trodde jeg var død. Da hun fikk vite hvordan det virkelig forholdt seg, sa hun lettet: «Han lever! Dette er ikke første gang han er blitt fengslet.» Brødrene fortalte meg senere at hennes positive holdning hadde gjort dypt inntrykk på dem.

Selv om vi har hatt noen vonde opplevelser i tiden som har gått, har Jehova alltid lønnet oss rikt for at vi har holdt oss til hans vei. Det er også en stor glede for oss at vår datter, Lidia, og hennes mann, Alfred DeRusha, har vist seg å være et eksemplarisk kristent ektepar. De har hjulpet sine sønner, Christopher og Jonathan, til å bli innviede tjenere for Gud, og det er også til stor glede for oss. Min bror, Ryszard, og min søster, Urszula, har også vært trofaste kristne i mange år.

Jehova har aldri forlatt oss, og vi ønsker å fortsette å tjene ham helhjertet. Vi har personlig erfart hvor godt det er å sette sitt håp til Jehova og holde seg til hans vei. I Salme 37: 34 står det: «Sett ditt håp til Jehova og hold deg til hans vei, og han skal opphøye deg til å ta jorden i eie.» Vi ser av hele vårt hjerte fram til den tiden da dette skal skje.

[Bilde på side 17]

Ved et stevne som ble holdt i hagen til en bror i Kraków i 1964

[Bilde på side 18]

Sammen med min kone, Nela, og vår datter, Lidia, i 1968

[Bilde på side 20]

Sammen med en sønn av Jehovas vitner før han ble hjerteoperert uten bruk av blod

[Bilde på side 20]

Sammen med dr. Wites, som er avdelingsoverlege ved kirurgisk avdeling på et sykehus i Katowice som utfører hjerteoperasjoner på barn uten bruk av blod

[Bilde på side 20]

Nela og jeg i 2002