Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehova hjalp meg til å finne ham

Jehova hjalp meg til å finne ham

Livshistorie

Jehova hjalp meg til å finne ham

FORTALT AV FLORENCE CLARK

Jeg holdt mannen min, som var alvorlig syk, i hånden. Som anglikaner bad jeg til Gud om at han måtte bli frisk. Jeg lovte at hvis han ikke døde, skulle jeg søke etter Gud til jeg fant ham. Da skulle jeg tilhøre Ham.

JEG ble født 18. september 1937 i aboriginsamfunnet Oombulgurri i et avsidesliggende område av Kimberley-platået i Vest-Australia. Jeg fikk navnet Florence Chulung.

Jeg har gode minner fra en bekymringsløs og lykkelig barndom. Jeg lærte noen grunnleggende ting om Gud og Bibelen på misjonsstasjonen, men det var moren min som lærte meg kristne prinsipper. Hun leste regelmessig for meg fra Bibelen, og jeg ble interessert i åndelige ting allerede som ganske liten. Jeg beundret også en av tantene mine, som var misjonær for sin kirke. I hjertet visste jeg at jeg hadde lyst til å følge i hennes fotspor.

Samfunnet vårt, som tidligere var kjent som Forrest River Mission, hadde en skoleordning fra første til femte klassetrinn. Jeg gikk på skolen bare to timer hver formiddag. Det betydde at jeg fikk forholdsvis begrenset skolegang, noe som bekymret far. Han ville at barna hans skulle få bedre utdanning, så han bestemte at familien skulle flytte fra Oombulgurri til byen Wyndham. Den dagen vi reiste, var trist for meg, men i Wyndham kunne jeg gå på skolen på heltid de neste fire årene, fra 1949 til 1952. Jeg er veldig takknemlig for at far sørget for at jeg fikk den skolegangen.

Mor arbeidet for legen på stedet, og da jeg som 15-åring var ferdig med skolen, tilbød denne legen meg jobb som pleier på sykehuset i Wyndham. Glad for tilbudet sa jeg ja takk, for det var vanskelig å finne arbeid på den tiden.

Noen år senere traff jeg Alec, en hvit mann som var fjøsrøkter. Vi giftet oss i 1964 i byen Derby, der jeg regelmessig gikk i den anglikanske kirke. En dag fikk jeg besøk av Jehovas vitner. Jeg sa til dem at jeg overhodet ikke var interessert, og bad dem om ikke å komme igjen. Noe de sa, vakte likevel min nysgjerrighet — at Gud har et personlig navn, Jehova.

«Kan du ikke be selv?»

I 1965 begynte livet å bli svært vanskelig. Mannen min kom ut for tre ganske alvorlige ulykker — to med hesten og én med bilen. Han kom seg heldigvis etter skadene og begynte å jobbe igjen. Men kort tid etter kom han ut for enda en ulykke med hesten. Denne gangen fikk han alvorlige hodeskader. Da jeg kom til sykehuset, sa legen til meg at Alec kom til å dø. Jeg var helt knust. En sykepleier bad presten på stedet om å snakke med meg, men han sa: «Ikke nå. Jeg kommer i morgen!»

Jeg ville så gjerne ha presten ved min side, slik at han kunne be sammen med meg, og jeg nevnte dette for en nonne. Hun sa: «Hva er i veien med deg? Kan du ikke be selv?» Jeg begynte da å be til statuene i kirken om hjelp, men til ingen nytte. Det så ut til at Alec kom til å dø. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg skulle klare meg hvis han gjorde det. Jeg var også bekymret for de tre barna våre — Christine, Nanette og Geoffrey. Hvordan skulle livet bli for dem uten en far? Tre dager senere kom mannen min heldigvis til bevissthet igjen, og han ble utskrevet 6. desember 1966.

Forunderlig nok kom Alec seg i det store og hele ganske bra, men han hadde fått varig hjerneskade. Han husket ikke alt, han hadde nå lett for å ty til vold, og humøret svingte. Han hadde vanskelig for å takle barna og ble veldig sint når de ikke reagerte slik voksne ville ha gjort. Det var vanskelig å ha omsorgen for ham. Jeg måtte gjøre så godt som alt for ham. Jeg lærte ham til og med å lese og skrive igjen. Belastningen ved dette samtidig som jeg måtte ta hånd om alt annet i forbindelse med familien, tok på, og jeg fikk et nervesammenbrudd. Sju år etter ulykken ble Alec og jeg enige om at vi skulle bo hver for oss en stund, slik at jeg kunne få bedre helse.

Jeg tok med meg barna og flyttet sørover til byen Perth. Før dette hadde søsteren min begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner i Kununurra, en liten by i Vest-Australia. Hun viste meg et bilde i boken Den sannhet som fører til evig liv, * som forestilte Bibelens løfte om en paradisisk jord. Hun viste meg også ut fra denne boken at Gud har et navn, Jehova, og dette appellerte til meg. Ettersom jeg aldri hadde fått vite om dette i den kirken jeg gikk i, bestemte jeg meg for å ringe til Jehovas vitner så snart jeg hadde kommet i orden i Perth.

Men jeg nølte litt med å kontakte dem. Så en kveld ringte det på døren. Sønnen min gikk for å lukke opp og skyndte seg tilbake til meg og sa: «Mamma, de som du sa du skulle ringe til, er her.» Jeg ble litt overrasket og sa: «Si til dem at jeg ikke er hjemme!» Men han svarte: «Du vet at jeg ikke skal lyve, mamma.» Etter denne korrigeringen gikk jeg til døren. Jeg la merke til at de besøkende så litt forvirret ut da jeg hilste på dem. De hadde nemlig kommet for å besøke en annen leieboer, en som hadde flyttet. Jeg bad dem inn og bombarderte dem med spørsmål, og jeg fikk overbevisende svar fra Bibelen.

Uken etter begynte jeg å studere Bibelen fast sammen med Jehovas vitner ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv. Studiet fikk min åndelige interesse til å blusse opp igjen. To uker senere var jeg til stede ved høytiden til minne om Jesu Kristi død. Jeg begynte å gå på møter hver søndag, og snart gikk jeg på møtene midt i uken også. Jeg begynte også å fortelle andre om det jeg lærte. Jeg merket at det å hjelpe andre til å lære om sannhetene i Bibelen hadde god virkning på min psykiske og følelsesmessige helse. Seks måneder senere ble jeg døpt på et områdestevne i Perth.

Etter hvert som jeg fikk større bibelkunnskap, forstod jeg at Jehova betrakter ekteskapet som hellig. Jeg lærte blant annet om prinsippet i 1. Korinter 7: 13, der det står: «Hvis en kvinne har en ikke-troende mann og han likevel samtykker i å bo sammen med henne, skal hun ikke forlate sin mann.» Dette verset fikk meg til å dra tilbake til Alec.

Tilbake til Derby

Jeg kom tilbake til Derby 21. juni 1979, etter å ha vært borte fra mannen min i over fem år. Jeg hadde naturlig nok blandede følelser og lurte på hvordan han ville reagere på at jeg kom tilbake. Til min overraskelse ble han glad for at jeg kom tilbake til ham, men han gav uttrykk for at han var litt skuffet over at jeg var blitt et av Jehovas vitner. Han foreslo straks at jeg skulle gå i kirken hans, den som jeg hadde gått i før jeg flyttet til Perth. Jeg forklarte at jeg ikke kunne gjøre det. Jeg gikk inn for å respektere hans lederskap og for å være en god, kristen kone. Jeg prøvde å snakke med Alec om Jehova og hans fine løfter for framtiden, men han var ikke interessert.

Med tiden aksepterte Alec likevel min nye levemåte, og han begynte dessuten å hjelpe meg økonomisk, slik at jeg kunne komme på stevner og de ukentlige møtene. Jeg var veldig takknemlig da han kjøpte en bil — et nyttig hjelpemiddel i denne avsidesliggende delen av Australia — som jeg kunne bruke i forkynnelsen. Brødre og søstre, deriblant kretstilsynsmannen, bodde ofte hjemme hos oss flere netter på rad. Slik kunne Alec bli kjent med forskjellige Jehovas vitner, og det så ut til at han likte å være sammen med dem.

Jeg følte meg som Esekiel

Jeg satte stor pris på å få besøk av brødre og søstre, men jeg hadde en utfordring. Jeg var det eneste Jehovas vitne i byen Derby. Den nærmeste menigheten var i Broome, 22 mil unna. Så jeg bestemte meg for å gjøre mitt beste for å utbre det gode budskap. Med Jehovas hjelp klarte jeg å få lagt forholdene til rette, og jeg begynte å forkynne fra dør til dør. Jeg syntes dette var vanskelig, men minnet stadig meg selv om apostelen Paulus’ ord: «Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft.» — Filipperne 4: 13.

Prestene i området likte ikke det jeg holdt på med, særlig ikke at jeg forkynte for andre aboriginer. De prøvde å skremme meg og få meg til å slutte med min forkynnervirksomhet. Motstanden fra dem gjorde meg bare mer bestemt på å fortsette, og jeg bad regelmessig til Jehova om at han måtte hjelpe meg. Jeg tenkte ofte på de oppmuntrende ordene Esekiel fikk: «Se, jeg har gjort ditt ansikt nøyaktig like hardt som deres ansikter, og din panne nøyaktig like hard som deres panner. Som en diamant, hardere enn  flint, har jeg gjort din panne. Du skal ikke være redd dem, og du skal ikke bli skrekkslagen for deres ansikter.» — Esekiel 3: 8, 9.

To menn fra et kirkesamfunn kom flere ganger bort til meg når jeg var i butikken. Høyrøstet og støyende gjorde de narr av meg og prøvde å tiltrekke seg de andre kundenes oppmerksomhet. Jeg ignorerte dem. En gang jeg var på gjenbesøk hos en som var interessert, kom presten fra stedets kirke og beskyldte meg for ikke å tro på Jesus. Han snappet Bibelen ut av hånden på meg, ristet den foran ansiktet mitt og dyttet den tilbake i hånden min. Jeg så ham rett inn i øynene og siterte mildt, men bestemt Johannes 3: 16 og forsikret ham om at jeg tror på Jesus. Han ble overrumplet over mitt rolige svar og gikk sin vei uten å si et ord.

Jeg likte å forkynne for aboriginene i Derby-området. En prest prøvde å hindre meg i å nå dem som bodde et bestemt sted, men den presten ble flyttet. Jeg kunne dermed gjøre folk der kjent med Bibelens budskap. Jeg hadde alltid hatt lyst til å bli misjonær, slik som tanten min, og nå utførte jeg misjonærarbeid ved å hjelpe andre til å lære om Guds Ord. Mange aboriginer reagerte positivt på det jeg forkynte for dem, og jeg startet flere bibelstudier.

Oppmerksom på mitt åndelige behov

I fem år var jeg det eneste vitnet for Jehova i Derby. Jeg syntes det var vanskelig å holde meg åndelig sterk uten den oppmuntringen det gir å komme regelmessig sammen med trosfeller på møtene. En gang jeg følte meg ekstra nedfor, kjørte jeg meg en tur. Da jeg kom hjem sent den ettermiddagen, var en søster og hennes sju barn der og ventet på meg. De hadde tatt med seg masse litteratur til meg fra menigheten i Broome, mange mil unna. Fra da av ordnet denne søsteren, Betty Butterfield, seg slik at hun kom til Derby en gang i måneden og var hos meg en helg. Vi samarbeidet i forkynnelsen, og så studerte vi Vakttårnet sammen hjemme hos meg. Jeg på min side reiste til Broome en gang i måneden.

Brødrene i Broome var veldig hjelpsomme, og av og til reiste de den lange veien til Derby for å hjelpe meg i felttjenesten. De oppmuntret brødre og søstre i andre byer til å besøke meg og samarbeide med meg i felttjenesten hvis de skulle passere Derby på gjennomreise. Disse hadde med seg kassetter med offentlige foredrag, og noen studerte Vakttårnet sammen med meg. Disse korte besøkene var veldig oppmuntrende.

Mer hjelp på vei

I noen år fikk jeg ytterligere støtte da Arthur og Mary Willis, et pensjonert ektepar fra den sørlige delen av Vest-Australia, kom og hjalp meg tre måneder om gangen i den kjølige årstiden. Bror Willis ledet de fleste av møtene og gikk foran i felttjenesten. Sammen reiste vi til de mer avsidesliggende delene av Kimberley-platået, til kvegfarmer i disse isolerte områdene. Hver gang bror og søster Willis drog igjen, følte jeg et stort tomrom i livet.

Mot slutten av 1983 fikk jeg gode nyheter. Endelig skulle en familie — Danny og Denise Sturgeon og deres fire sønner — flytte til Derby. Etter at de kom, kunne vi ha regelmessige møter hver uke, og vi samarbeidet i felttjenesten. I 2001 ble det opprettet en menighet. I dag er det en sterk menighet i Derby som består av 24 forkynnere, med to eldste og én menighetstjener som sørger godt for oss åndelig sett. Det hender at vi er nesten 30 på møtene.

Når jeg ser tilbake på de årene som har gått, varmer det mitt hjerte å tenke på hvordan Jehova har hjulpet meg til å tjene ham. Mannen min har ennå ikke sluttet seg til samme tro som meg, men han støtter meg fortsatt på andre måter. Fem medlemmer av min nærmeste familie er døpte Jehovas vitner — de to døtrene våre, to barnebarn og en niese. Flere andre av slektningene mine studerer dessuten Bibelen sammen med Jehovas folk.

Jeg er virkelig takknemlig for at Jehova hjalp meg til å finne ham. Jeg er fast bestemt på at jeg skal tilhøre ham for bestandig. — Salme 65: 2.

[Fotnote]

^ avsn. 14 Utgitt av Jehovas vitner, men ikke lenger på lager.

[Kart/bilder på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

AUSTRALIA

Wyndham

Kimberley-platået

Derby

Broome

Perth

[Rettigheter]

Kenguru og lyrehale: Lydekker; koala: Meyers

[Bilde på side 14]

1953, da jeg arbeidet på sykehuset i Wyndham

[Bilde på side 15]

Derby menighet, 2005