Melito fra Sardes — en forsvarer av Bibelens lære?

HVERT år er de sanne kristne til stede ved feiringen av Herrens aftensmåltid på den datoen som tilsvarer den 14. nisan i den jødiske kalender. De følger dermed Jesu befaling: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» Det var den 14. nisan i år 33 evt. at Jesus, etter å ha feiret påske, innstiftet høytiden til minne om sin offerdød. Han døde før den dagen var til ende. — Lukas 22: 19, 20; 1. Korinter 11: 23—28.

I løpet av det andre århundre evt. begynte noen å forandre tidspunktet for minnehøytiden og også den måten den ble holdt på. I Lilleasia fortsatte man riktignok å feire årsdagen for Jesu død, men som et oppslagsverk opplyser: «I Roma og Alexandria pleide man i stedet å feire Jesu oppstandelse den påfølgende søndagen.» Og rundt omkring i verden tok man etter hvert i bruk slike betegnelser som «påskesøndag», som defineres som «søndag til minne om Jesu oppstandelse». En gruppe som ble kjent som kvartodesimanene (etter et ord som betyr «fjortende»), forsvarte feiringen av høytiden til minne om Jesu død den 14. nisan. Melito fra Sardes delte deres syn på minnehøytiden. Hvem var Melito? I hvilken grad forsvarte han Bibelens lære?

Et ’stort himmellys’

Evsebios fra Cæsarea skriver i sin kirkehistorie (Historia ecclesiastica) at Polykrates, en biskop i Efesos, i slutten av 100-tallet sendte et brev til Roma der han forsvarte det at noen «feiret pascha den 14. dagen i overensstemmelse med evangeliet — de vek ikke av på noen måte, men fulgte troens rettesnor». Ifølge dette brevet hadde Melito — en biskop i Sardes i Lydia — vært blant dem som mente at den 14. nisan var den dagen som skulle feires. Det framgikk av brevet at Melito på Polykrates’ tid ble ansett som et av de ’store himmellys som var sovnet inn’. Melito hadde øyensynlig ikke vært gift, og Polykrates skrev at Melito «levde helt i den hellige ånd og ligger [begravet] i Sardes, der han venter på besøket fra himmelen, da han skal oppstå fra de  døde». Dette kan tyde på at Melito var blant dem som trodde at oppstandelsen ikke skulle finne sted før Kristi gjenkomst. — Åpenbaringen 20: 1—6.

Melito må tydeligvis ha vært en modig og besluttsom mann. Han skrev en apologi, et forsvarsskrift, for kristendommen — en av de første slike apologiene man kjenner til. Den var stilet til den romerske keiseren Marcus Aurelius (Mark Aurel), som hersket fra 161 til 180. Melito var ikke redd for å forsvare kristendommen og å fordømme onde og griske menn som benyttet forskjellige keiserlige bestemmelser som påskudd for å forfølge de kristne og plyndre dem.

Melito skrev modig til keiseren: «Vi ber deg bare om selv å skaffe deg opplysninger om dem som denne striden dreier seg om [de kristne], og selv avsi en rettferdig dom — om de fortjener død og straff eller trygghet og frihet. Men hvis denne forordningen og nye bestemmelsen, som ikke engang burde brukes i forbindelse med barbariske fiender, ikke er fra deg, da ber vi deg enda mer inntrengende om ikke å se gjennom fingrene med den lovløse plyndringen som våre forfølgere utsetter oss for.»

Brukte Skriftene for å forsvare kristendommen

Melito var svært interessert i å studere De hellige skrifter. Han var også forfatter, og tittelen på noen av bøkene hans vitner om hans interesse for bibelske emner. Her er noen av boktitlene, hentet fra en ufullstendig liste: «Om kristen livsførsel og profeter», «Om menneskets tro», «Om skapelsen», «Om dåp og sannhet og tro og Kristi fødsel», «Om gjestfrihet», «Nøkkelen», «Om Djevelen» og «Om Johannes’ åpenbaring».

Melito reiste selv til de bibelske land for å få rede på det nøyaktige tallet på bøker i De hebraiske skrifter («Det gamle testamente»). Om dette skrev han til en trosfelle: «Da jeg drog til Østen og var på det stedet hvor dette ble forkynt og gjort, ble jeg nøye kjent med bøkene i  Det gamle testamente og laget en fortegnelse over dem, som jeg hermed sender deg.» I denne listen nevner Melito ikke Nehemjas bok og Esters bok. Uansett er dette den eldste eksisterende fortegnelsen over De hebraiske skrifters kanoniske bøker som er laget av en som bekjenner seg til kristendommen.

I forbindelse med sitt studium av De hebraiske skrifter laget Melito en sammenstilling av skriftsteder som inneholdt profetier om Jesus. I sin bok med tittelen «Utdragene» viser Melito at Jesus var den lenge ventede Messias (Kristus), og at Moseloven og profetene pekte fram til ham.

Forsvarte verdien av gjenløsningen

I de større byene i Lilleasia var det mange jøder. I Sardes, der Melito bodde, feiret jødene påske den 14. nisan. Melito skrev en preken med tittelen «Om påsken» som viste hvorfor jødene med rette hadde feiret påske mens de var underlagt Moseloven, og som forsvarte den kristne feiringen av Herrens aftensmåltid den 14. nisan.

Etter at Melito hadde kommentert 2. Mosebok, kapittel 12, og vist at påsken pekte fram til Kristi offer, forklarte han hvorfor de kristne ikke hadde grunn til å feire påske: Gud hadde avskaffet Moseloven. Melito viste så hvorfor Kristi offer var nødvendig: Gud hadde satt Adam, det første menneske, i et paradis, slik at han kunne leve et lykkelig liv, men Adam var ulydig mot påbudet om ikke å spise av treet til kunnskap om godt og ondt, og dermed fikk Adams etterkommere behov for en gjenløsning.

Melito framholdt at Jesus ble sendt til jorden og døde på en pæl for å løskjøpe troende mennesker fra synd og død. Interessant nok brukte Melito det greske ordet ksỵlon, som betyr «tre», da han skrev om den pælen som Jesus døde på. — Apostlenes gjerninger 5: 30; 10: 39; 13: 29.

Melito var en kjent person også utenfor Lilleasia. Tertullian, Origenes og Clemens av Alexandria kjente bøkene hans. Men som historikeren Raniero Cantalamessa skriver: «Melitos anseelse sank og stadig flere av skriftene hans forsvant etter at skikken med å feire påskesøndag vant fram og førte til at kvartodesimanene begynte å bli betraktet som kjettere.» Etter hvert gikk Melitos skrifter nesten helt tapt.

Ført på avveier?

Etter apostlenes død oppstod det, som forutsagt, et frafall fra den sanne kristne tro. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Det er tydelig at Melito var påvirket av dette. Hans sofistikerte formuleringer synes å gjenspeile stilen i skriftene fra de greske filosofene og den romerske verden. Denne påvirkningen var kanskje også årsaken til at han omtalte kristendommen som «vår filosofi». Og det at den såkalte kristendommen hadde vunnet innpass i Romerriket, betraktet han som «det største bevis på» at den var «til beste for» dette riket.

Melito gav åpenbart ikke akt på apostelen Paulus’ råd: «Pass på: Det vil kanskje være noen som vil føre dere bort som sitt bytte ved den filosofi og det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon, i samsvar med verdens elementære ting og ikke i samsvar med Kristus.» Selv om Melito til en viss grad forsvarte Bibelens lære, var det mange områder der han unnlot å følge den. — Kolosserne 2: 8.

[Bilde på side 18]

Jesus innstiftet Herrens aftensmåltid den 14. nisan