Ebla — en oldtidsby kommer fram fra glemselen

Sommeren 1962 drog Paolo Matthiae, en ung italiensk arkeolog, på befaring til slettene i Nordvest-Syria uten å vite om det var noe å finne der. Det indre av Syria ble arkeologisk sett regnet som et fattig område. Men utgravningene som begynte to år senere ved Tell Mardikh (Tall Mardikh), fem—seks mil sør for Aleppo, skulle avdekke det mange betrakter som ’det 20. århundres viktigste arkeologiske funn’.

GAMLE innskrifter viste at det hadde eksistert en by som het Ebla. Men det var ingen som visste hvilken av de mange tellene, eller ruinhaugene, som ligger spredt omkring i Midtøsten, byen kunne befinne seg under. I én tekst ble det fortalt om Sargons, kongen av Akkads, seier over «Mari, Jarmuti og Ebla». I en annen innskrift nevnte den sumeriske kong Gudea det verdifulle tømmeret han mottok fra «Iblas [Eblas] fjell». Navnet Ebla dukket også opp i Karnak i Egypt på en liste over oldtidsbyer som farao Thutmosis III hadde erobret. Man kan forstå hvorfor arkeologer hadde forsøkt å finne Ebla.

Videre utgravninger skulle gi gode resultater. I 1968 fant man en del av en statue av Ibbit-Lim, en hersker over Ebla. Statuen hadde en votivinnskrift på akkadisk som viste at den var blitt viet til gudinnen Isjtar, som «strålte i Ebla». Ja, de arkeologiske funnene begynte å avdekke «et nytt språk, en ny historie og en ny sivilisasjon».

At Tell Mardikh virkelig var oldtidens Ebla, ble bekreftet i 1974/75 med funn av kileskrifttavler som gjentatte ganger inneholdt dette gamle navnet. Utgravningene viste også at byen hadde eksistert i minst to perioder. Etter at Ebla hadde hatt en første innflytelsesrik periode, var byen blitt ødelagt. Den var deretter blitt gjenoppbygd, bare for så å bli ødelagt igjen og gå i glemmeboken i mange hundre år.

En by med en interessant fortid

De fleste oldtidsbyer ble bygd på elvesletter, slik som sletten mellom elvene Tigris og Eufrat, hvor man kunne drive intensivt jordbruk. De første byene som blir nevnt i Bibelen, lå i Mesopotamia. (1. Mosebok 10: 10) Ebla lå mellom dette mesopotamiske slettelandet og middelhavskysten. Det ser ut til at navnet Ebla betyr «hvit klippe» og henspiller på den kalksteinsgrunnen byen lå på. Beliggenheten var antageligvis valgt fordi kalksteinslaget sikret byen naturlig vannforsyning, noe som var viktig i et område som lå langt unna større elver.

Den knappe nedbøren i Ebla-området gjorde at man ikke drev jordbruk i stor skala her, men man dyrket korn, druer og oliven. Området var også egnet til husdyrhold, spesielt sauehold. Eblas strategiske beliggenhet mellom Mesopotamia og Middelhavet gjorde byen til et godt sted for handel med tømmer, smykkesteiner og metaller. Byen hadde kontroll over et område med omkring  200 000 innbyggere, hvorav nesten ti prosent bodde i hovedstaden.

Ruinene av et stort palass vitner om hvor storslått denne fasen av den eblaittiske sivilisasjonen var. Atkomsten til palasset gikk gjennom en 12—15 meter høy portal. Palasset var i årenes løp blitt utvidet for å dekke det økende behovet til en stadig mektigere administrasjon. Tjenestemennene arbeidet under et komplisert hierarki — kongen og hans gemalinne ble assistert av «herrer» og «eldste».

Det er blitt funnet over 17 000 leirtavler og deler av leirtavler. Opprinnelig var det antageligvis over 4000 hele tavler, som var systematisk plassert på hyller av tre. Disse dokumentene vitner om Eblas vidstrakte handel. Byen drev for eksempel handel med Egypt, noe som framgår av to faraoers kongelige symboler. Leirtavlene var hovedsakelig skrevet med sumerisk kileskrift. Men noen var skrevet på eblaittisk, et svært gammelt semittisk språk som man har kunnet tyde takket være disse dokumentene. Orientalistene ble overrasket over å oppdage et så gammelt semittisk språk. Det er interessant at noen tavler inneholdt tospråklige ordlister, på sumerisk og eblaittisk. I en bok om Ebla omtales de som «de eldste ordbøkene vi kjenner til». — Ebla—Alle origini della civiltà urbana.

Ebla var tydeligvis en militærmakt, for man har funnet utskårne arbeider som viser eblaittiske krigere som henretter sine fiender eller viser fram avhogde hoder. Men Eblas glansdager tok slutt da Assyrias og Babylons makt økte. Det er vanskelig å si nøyaktig hva som hendte, men det ser ut til at Sargon I (ikke den Sargon som er omtalt i Jesaja 20: 1) og deretter hans barnebarn Naram-Sin gikk til angrep på Ebla. De arkeologiske funnene viser at sammenstøtene var voldsomme og toktene grusomme.

Men som nevnt reiste byen seg igjen etter en tid, og den oppnådde også en viktig posisjon i området. Den nye byen ble bygd etter en nøyaktig plan som framhevet dens storhet. I nedre del av byen var et hellig område viet til gudinnen Isjtar.  Også babylonerne betraktet Isjtar som en fruktbarhetsgudinne, og du har kanskje hørt om den kjente Isjtar-porten som ble avdekket i ruinene av Babylon. En spesielt imponerende bygning i Ebla ser ut til å ha vært brukt til å huse løver som ble betraktet som gudinnen Isjtars hellige løver. Dette leder oss videre til Eblas religion.

Religionen i Ebla

I likhet med andre steder i det gamle Østen hadde Ebla en rekke guder. Noen av gudene var Ba’al, Hadad (et navn som inngår i navnet på noen syriske konger) og Dagan. (1. Kongebok 11: 23; 15: 18; 2. Kongebok 17: 16) Eblaittene dyrket dem alle. De æret også andre folks guder. Arkeologiske funn tyder på at de, særlig i det andre årtusen fvt., også tilbad kongelige forfedre.

Eblaittene stolte ikke helt og fullt på gudene sine. Den gjenoppbygde byen var også omgitt av imponerende doble murer som kunne gjøre inntrykk på enhver fiende. De ytre murene hadde en omkrets på omkring tre kilometer. De kan fortsatt ses tydelig.

Men også det gjenoppbygde Ebla fikk sin ende. Det er mulig at hetittene omkring 1600 fvt. påførte den tidligere stormakten det endelige nederlaget. Ifølge et gammelt dikt ble Ebla «knust som en keramikkvase». Byen begynte snart å gå i glemmeboken. Et dokument som ble skrevet av korsfarere som gikk mot Jerusalem i 1098, nevner det stedet der Ebla en gang lå, og omtaler det som Mardikh, et avsidesliggende sted på landet. Ebla var så godt som glemt og ble først gjenoppdaget etter mange hundre år.

[Ramme på side 14]

EBLA OG BIBELEN

En artikkel som stod i bladet Biblical Archeologist i 1976, vakte nysgjerrighet blant bibelforskere. Han som tydet skriften på Ebla-tavlene, åpnet for muligheten for at tavlene blant annet inneholdt navnene på personer og steder som ble nevnt i Bibelen flere hundre år senere. Noen som kanskje gikk lenger enn det som faktisk stod i artikkelen, begynte å skrive at det i Ebla fantes arkeologiske beviser for at beretningen i 1. Mosebok er pålitelig. * Jesuitten Mitchell Dahood hevdet at «leirtavlene [fra Ebla] belyser uklarhetene i Bibelen». Han mente for eksempel at de kunne kaste lys over «problemet omkring hvor gammelt Israels Guds navn var».

Disse tekstene blir nå studert mer objektivt. Ettersom både hebraisk og eblaittisk er semittiske språk, kan det ikke utelukkes at noen bynavn eller personnavn kan ligne på eller være identiske med navn som står i Bibelen. Men det beviser ikke at navnene brukes om de samme stedene eller personene. I hvilken grad funnene i Ebla vil ha innvirkning på studier av Bibelen, gjenstår å se. Når det gjelder Guds navn, har skribenten av artikkelen i Biblical Archeologist nektet for noen gang å ha sagt at «Jahve» ble nevnt i Ebla-tekstene. Noen forskere sier at det kileskrifttegnet som tydes som ja, bare betegner en av de mange guddommene i den eblaittiske gudeverden, mens mange andre forskere bare forklarer det som et grammatisk tegn. Ingen av disse forklaringene går ut på at tegnet refererer til den eneste sanne Gud, Jehova. — 5. Mosebok 4: 35; Jesaja 45: 5.

[Fotnote]

[Kart/bilde på side 12]

(Se den trykte publikasjonen)

STORHAVET

KANAAN

SYRIA

Aleppo

Ebla (Tell Mardikh)

Eufrat

[Rettigheter]

Arkeolog: Missione Archeologica Italiana a Ebla - Università degli Studi di Roma ‘La Sapienza’

[Bilde på sidene 12 og 13]

Et halssmykke av gull som daterer seg fra omkring 1750 fvt.

[Bilde på side 13]

Ruiner av et stort palass

[Bilde på side 13]

En kunstners framstilling av leirtavler oppbevart i arkivrommet

[Bilde på side 13]

Kileskrifttavle

[Bilde på side 13]

Egyptisk kongelig klubbe 1750—1700 fvt.

[Bilde på side 13]

Eblaittisk kriger med hoder av fiender

[Bilde på side 14]

En stele som var viet til gudinnen Isjtar

[Rettigheter]

Missione Archeologica Italiana a Ebla - Università degli Studi di Roma ‘La Sapienza’

[Bilderettigheter på side 13]

Alle bilder (unntatt palassruinene): Missione Archeologica Italiana a Ebla - Università degli Studi di Roma ‘La Sapienza’