Du må ikke glemme Jehova
Du må ikke glemme Jehova
NOEN i gruppen hadde gjort noe lignende før. Men for de aller fleste var dette den første og eneste gangen de kunne gå gjennom vannmasser uten å bli våte. Jehova hadde nettopp sørget for at vannet i Jordan-elven var blitt demmet opp. I en lang, bred prosesjon gikk nå flere millioner israelitter over elvebunnen og inn i det lovte land. I likhet med sine forfedre, som 40 år tidligere hadde krysset Rødehavet, må mange av dem som nå krysset Jordan, ha tenkt at de aldri kom til å glemme det Jehova gjorde her. – Jos 3:13–17.
Men Jehova visste at noen av israelittene ’snart kom til å glemme hans gjerninger’. (Sal 106:13) Han sa derfor til Israels leder, Josva, at han skulle sørge for at det ble tatt opp tolv steiner fra elvebunnen, og at de ble lagt på det første stedet hvor folket skulle slå leir. Josva sa: «Disse steinene skal tjene som et minne for Israels sønner.» (Jos 4:1–8) Steinene skulle minne nasjonen om Jehovas mektige gjerninger og gjøre det klart for dem hvorfor de alltid burde tjene ham lojalt.
Har denne beretningen noen betydning for Guds folk i dag? Ja. Heller ikke vi må glemme Jehova; vi må fortsette å tjene ham lojalt. Israels nasjon fikk også andre advarsler som kan anvendes på Jehovas tjenere i dag. Moses sa for eksempel: «Vokt deg så du ikke glemmer Jehova din Gud og unnlater å rette deg etter hans bud og hans rettslige avgjørelser og hans forskrifter.» (5. Mos 8:11) Dette viser at det å glemme Jehova kan resultere i at en blir ulydig mot ham. Det utgjør en reell fare også i dag. Apostelen Paulus advarer de kristne mot å «falle etter det samme ulydighetsmønster» som israelittene gjorde i ødemarken. – Hebr 4:8–11.
La oss se nærmere på noen hendelser i Israels historie som understreker hvor viktig det er at vi ikke glemmer Gud. Det som skjedde med to lojale israelittiske menn, kan dessuten hjelpe oss til å tjene Jehova med utholdenhet og takknemlighet.
Grunner til ikke å glemme Jehova
Jehova glemte aldri israelittene i alle de årene de var i Egypt. Han «kom i hu sin pakt med Abraham, Isak og Jakob». (2. Mos 2:23, 24) Det han så gjorde for å utfri dem av slaveriet, var virkelig noe som burde ha gjort uutslettelig inntrykk på dem.
Jehova slo først Egypt med ni plager. Faraos magipraktiserende prester kunne ikke gjøre noe for å stoppe dem. Likevel trosset farao Jehova og nektet å la israelittene dra. (2. Mos 7:14 til 10:29) Men virkningene av den tiende plagen tvang den stolte herskeren til å underkaste seg Guds vilje. (2. Mos 11:1–10; 12:12) Nasjonen Israel og en stor blandet flokk, kanskje til sammen tre millioner mennesker, forlot Egypt under Moses’ ledelse. (2. Mos 12:37, 38) Det gikk ikke lang tid før farao ombestemte seg. Han befalte at hans stridsvogner og hestfolk – den mektigste hæren på jorden på den tiden – skulle hente hans tidligere slaver tilbake. I mellomtiden sa Jehova til Moses at han skulle føre israelittene til Pi-Hakirot, et sted som lå mellom Rødehavet og en fjellrygg, og som de tilsynelatende ikke ville kunne flykte fra. – 2. Mos 14:1–9.
Farao trodde at israelittene hadde gått i en felle, og hæren hans var i ferd med å angripe dem. Men Jehova holdt egypterne på avstand ved å sørge for at det var en skystøtte og en ildstøtte mellom dem og israelittene. Så kløvde Gud Rødehavet i to ved å lage en passasje på havbunnen. Vannmassene stod som en mur, som kanskje var hele 15 meter høy, på begge 2. Mos 13:21; 14:10–22.
sider. Israelittene begynte å gå midt gjennom havet på tørt land. Snart stod egypterne på stranden, og de så at israelittene nærmet seg den andre siden. –En mer forstandig leder ville ha gitt opp forfølgelsen – men ikke farao. Selvsikker som han var, lot han stridsvognene og hestfolkene sine sette etter israelittene ned på havbunnen. Egypterne fortsatte jakten. Men før de greide å innhente israelittenes baktropp, tok den vanvittige jakten slutt. Egypternes vogner kunne ikke lenger kjøre; Jehova hadde slått hjulene av dem. – 2. Mos 14:23–25; 15:9.
Mens egypterne kjempet med sine ubrukelige stridsvogner, nådde hele Israel den østlige bredden. Moses rakte nå ut hånden over Rødehavet. Da fikk Jehova det vannet som hadde stått som en mur på begge sider, til å rase sammen. Millioner av tonn med vann skylte over farao og hans krigere, slik at de druknet. Ingen av disse fiendene overlevde. Israelittene var blitt utfridd! – 2. Mos 14:26–28; Sal 136:13–15.
Nyheten om denne begivenheten førte til at omkringliggende nasjoner var skrekkslagne i lange tider. (2. Mos 15:14–16) Førti år senere sa Rahab, som bodde i Jeriko, til to israelittiske menn: «Skrekk for dere er falt over oss, . . . For vi har hørt hvordan Jehova tørket ut vannmassene i Rødehavet foran dere da dere drog ut av Egypt.» (Jos 2:9, 10) Ikke engang disse hedenske nasjonene hadde glemt hvordan Jehova utfridde sitt folk. Israelittene hadde helt klart enda flere grunner til ikke å glemme Jehova.
’Han vernet om dem som pupillen i sitt øye’
Etter at israelittene hadde gått gjennom Rødehavet, gikk de inn i Sinai-ørkenen, en ’stor og fryktinngytende ødemark’. Når de vandret gjennom områder med ’tørstende jord hvor det ikke var vann’ – og heller ikke mat til så mange mennesker – var Jehovas hånd ikke for kort. Moses skrev: ’Jehova fant israelittene i et øde land, og i en tom, hylende ørken. Han 5. Mos 8:15; 32:10) Hvordan drog Gud omsorg for dem?
begynte å hegne om dem, å dra omsorg for dem, å verne om dem som pupillen i sitt øye.’ (Jehova gav dem ’brød fra himlene’, manna, som på mirakuløst vis la seg «på ødemarkens overflate». (2. Mos 16:4, 14, 15, 35) Jehova fikk også vann til å «strømme fram . . . av den flintharde klippen». Som følge av Guds velsignelse ble ikke kappene deres utslitt, og føttene deres ble heller ikke hovne i de 40 årene de tilbrakte i ødemarken. (5. Mos 8:4) Hva kunne Jehova med rette forvente av dem til gjengjeld? Moses sa til Israel: «Vokt deg . . . og ta godt vare på din sjel, så du ikke glemmer de ting som dine øyne har sett, og så de ikke viker fra ditt hjerte alle dine levedager.» (5. Mos 4:9) Hvis israelittene var takknemlige og ikke glemte Jehovas frelsesgjerninger, ville de alltid tjene ham og bestrebe seg på å adlyde hans lover. Var de villige til å gjøre det?
Glemsomhet fører til utakknemlighet
Moses sa: «Klippen, som ble din far, begynte du å glemme, og du begynte å la Gud gå deg av minne.» (5. Mos 32:18) Det Jehova hadde utrettet ved Rødehavet, de tiltakene han hadde truffet for å holde nasjonen i live i ødemarken, og alle de andre gode tingene han hadde gjort, ble snart ignorert og glemt. Israelittene ble opprørske.
På et tidspunkt bebreidet israelittene Moses for at de tilsynelatende ikke hadde vann. (4. Mos 20:2–5) Om den mannaen som holdt dem i live, sa de: «Vår sjel har begynt å avsky det foraktelige brødet.» (4. Mos 21:5) De betvilte Guds dømmekraft og forkastet Moses som leder. De sa: «Om vi bare hadde dødd i Egypts land, eller om vi bare hadde dødd i denne ødemarken! . . . La oss utpeke et overhode, og la oss vende tilbake til Egypt!» – 4. Mos 14:2–4.
Hvordan reagerte Jehova på israelittenes ulydighet? En salmist som så tilbake på disse hendelsene, skrev senere: «Hvor ofte gjorde de ikke opprør mot ham i ødemarken, såret ham i ørkenen! Og gang på gang satte de Gud på prøve, ja, Israels Hellige voldte de smerte. De husket ikke hans hånd, den dag da han løskjøpte dem fra motstanderen, hvordan han i Egypt gjorde sine tegn.» (Sal 78:40–43) Ja, israelittenes glemsomhet såret Jehova dypt.
To som ikke glemte
Det var noen israelitter som ikke glemte Jehova. To av dem var Josva og Kaleb. De hadde vært i en gruppe på tolv speidere som var blitt sendt ut fra Kadesj-Barnea for å utspeide det 4. Mos 14:6–10.
lovte land. Ti speidere kom tilbake med en negativ rapport, men Josva og Kaleb sa til folket: «Det landet som vi drog igjennom for å utspeide det, er et svært, svært godt land. Hvis Jehova har funnet behag i oss, da skal han med sikkerhet føre oss inn i dette landet og gi oss det, et land som flyter med melk og honning. Gjør bare ikke opprør mot Jehova.» Da folket hørte disse ordene, snakket de om at de ville steine Josva og Kaleb. Men Josva og Kaleb inntok et fast standpunkt og stolte på Jehova. –Mange år senere sa Kaleb til Josva: «Jehovas tjener Moses sendte meg ut fra Kadesj-Barnea for å utspeide landet, og jeg brakte ham melding tilbake etter det som var i mitt hjerte. Og mine brødre som drog opp sammen med meg, fikk folkets hjerte til å smelte; men jeg for min del fulgte Jehova min Gud helt og fullt.» (Jos 14:6–8) Tillit til Gud hjalp Kaleb og Josva til å utholde forskjellige vanskeligheter. De var fast bestemt på ikke å glemme Jehova så lenge de levde.
Kaleb og Josva viste også takknemlighet, for de forstod at Jehova hadde oppfylt sitt løfte om å gi sitt folk et fruktbart land. Ja, israelittene kunne takke ham for at de var i live. Josva skrev: «Jehova [gav] Israel hele det landet som han hadde sverget at han skulle gi deres forfedre . . . Ikke ett løfte slo feil av hele det gode løfte Jehova hadde gitt Israels hus; alt gikk i oppfyllelse.» (Jos 21:43, 45) Hvordan kan vi i likhet med Kaleb og Josva vise takknemlighet?
Vær takknemlig
En gudfryktig mann spurte en gang: «Hva skal jeg gi Jehova til gjengjeld for alle hans velgjerninger mot meg?» (Sal 116:12) De materielle gaver Gud gir oss, den åndelige rettledning han gir oss, og det middel til framtidig frelse som han har gitt oss, gjør at vi står i så stor gjeld til ham at evigheten ikke vil være lang nok til at vi kan betale ham tilbake. Selv om vi aldri kan gjengjelde Jehova for alle hans velgjerninger, kan vi alle vise takknemlighet.
Har Jehovas veiledning hjulpet deg til å unngå problemer? Har hans tilgivelse hjulpet deg til å få en ren samvittighet igjen? Virkningene av Guds gjerninger kommer til å vare lenge, og det bør også din takknemlighet mot ham gjøre. En 14 år gammel jente som heter Sandra, fikk alvorlige problemer, men hun Ordspråkene 3:5, 6: ’Sett din lit til Jehova av hele ditt hjerte, og støtt deg ikke til din egen forstand. Gi akt på ham på alle dine veier, og han skal gjøre dine stier rette.’ Jeg er sikker på at Jehova alltid kommer til å hjelpe meg slik han har gjort hittil.»
klarte å overvinne dem med Jehovas hjelp. Hun sier: «Jeg bad til Jehova om hjelp, og den måten han har hjulpet meg på, har gjort inntrykk på meg. Nå vet jeg hvorfor faren min ofte snakket med meg omVis at du ikke glemmer Jehova, ved å være utholdende
Bibelen framhever en annen egenskap som er knyttet til det at vi ikke må glemme Jehova. Den sier: «La utholdenheten øve sitt verk fullstendig, så dere kan være fullstendige og sunne i alle henseender og ikke mangle noe.» (Jak 1:4) Hva innebærer det for oss å være «fullstendige og sunne i alle henseender»? Jo, at vi utvikler de egenskapene som vil hjelpe oss til å møte prøvelser med tillit til Jehova, og til å være fast bestemt på å utholde prøvelsene, til ikke å gi opp. Den slags utholdenhet gir stor tilfredshet når trosprøvene opphører. Og det gjør de alltid. – 1. Kor 10:13.
En bror som har tjent Jehova i en årrekke, har hatt mange alvorlige helseproblemer. Han forteller hva som har hjulpet ham til å holde ut: «Jeg prøver å tenke på det Jehova gjør, ikke på det jeg selv ønsker å gjøre. Å være trofast mot Gud innebærer at man fokuserer på hans hensikter, ikke sine egne ønsker. Når jeg står overfor problemer, sier jeg ikke: ’Hvorfor akkurat meg, Jehova?’ Jeg fortsetter ganske enkelt å tjene ham og holder meg nær til ham også når det oppstår uventede problemer.»
De sanne kristne tilber i dag Jehova «med ånd og sannhet». (Joh 4:23, 24) Som gruppe betraktet vil de aldri glemme Gud, slik Israels nasjon gjorde. Men det å være en del av den kristne menighet er ikke i seg selv en garanti for at vi personlig kommer til å være trofaste mot Gud. I likhet med Kaleb og Josva må hver enkelt av oss vise takknemlighet og holde ut i tjenesten for Jehova. Vi har gode grunner til å gjøre det, for Jehova fortsetter å lede oss og ha omsorg for hver enkelt av oss i denne vanskelige tiden.
Guds frelsesgjerninger opp gjennom historien utgjør i likhet med det minnesmerket av steiner som Josva reiste, en forsikring om at Gud aldri svikter sitt folk. Måtte du derfor føle det på samme måte som salmisten, som skrev: «Jeg skal minnes Jahs handlinger; for jeg vil minnes din underfulle gjerning i fordums tid. Og jeg skal i sannhet meditere over all din virksomhet, og dine gjerninger vil jeg tenke på.» – Sal 77:11, 12.
[Bilde på side 7]
Hele nasjonen måtte vandre gjennom områder med «tørstende jord»
[Rettigheter]
Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.
[Bilde på side 8]
Mens israelittene lå i leir i Kadesj-Barnea, ble det sendt speidere inn i det lovte land
[Rettigheter]
Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.
[Bilde på side 9]
Etter mange år i ødemarken kunne israelittene være takknemlige for det fruktbare lovte land
[Rettigheter]
Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.
[Bilde på side 10]
Det at vi fokuserer på Jehovas hensikter, hjelper oss til å utholde de vanskeligheter vi måtte møte