«Midlertidige innbyggere» i en ond verden
«Midlertidige innbyggere» i en ond verden
«I tro . . . kunngjorde [alle disse] offentlig at de var fremmede og midlertidige innbyggere i landet.» – HEBR 11:13.
1. Hva sa Jesus om sine etterfølgeres forhold til verden?
«DE ER i verden», sa Jesus om sine disipler. Men han sa også: «De [er ikke] en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» (Joh 17:11, 14) Med dette viste Jesus tydelig hvordan hans sanne etterfølgere skulle forholde seg til ’denne tingenes ordning’, som har Satan til gud. (2. Kor 4:4) Selv om de lever i denne onde verden, er de ingen del av den. De er «utlendinger og midlertidige innbyggere». – 1. Pet 2:11.
De levde som «midlertidige innbyggere»
2, 3. Hvorfor kan vi si at Enok, Noah, Abraham og Sara levde som «fremmede og midlertidige innbyggere»?
2 Helt fra de tidligste tider har trofaste tjenere for Jehova skilt seg ut fra menneskene i denne ugudelige verden. Enok og Noah er to eksempler. Bibelen sier at de «vandret med den sanne Gud». (1. Mos 5:22–24; 6:9) Begge forkynte modig Jehovas dommer over Satans onde verden. (Les 2. Peter 2:5; Judas 14, 15.) Vi leser om Enok at han «behaget Gud», og om Noah at han «viste seg å være uklanderlig blant sine samtidige». – Hebr 11:5; 1. Mos 6:9.
3 Abraham og Sara adlød Gud da han bad dem om å gi avkall på det komfortable livet i Ur i Kaldea og leve som nomader i et fremmed land. (1. Mos 11:27, 28; 12:1) Apostelen Paulus skrev: «Ved tro adlød Abraham, da han ble kalt, idet han drog ut til et sted som han skulle få som en arv; og han drog ut, enda han ikke visste hvor han kom hen. Ved tro bodde han som utlending i løftets land som i et fremmed land og bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var arvinger sammen med ham til nøyaktig det samme løftet.» (Hebr 11:8, 9) Paulus sa videre om slike trofaste tjenere for Jehova: «I tro døde alle disse, enda de ikke hadde fått del i oppfyllelsen av løftene, men de så dem oppfylt langt borte og hilste dem velkommen og kunngjorde offentlig at de var fremmede og midlertidige innbyggere i landet.» – Hebr 11:13.
En advarsel til israelittene
4. Hvilken advarsel fikk israelittene før de bosatte seg i det lovte land?
4 Abrahams etterkommere, israelittene, ble tallrike og ble etter hvert organisert som en nasjon med sin egen lov og sitt eget land. (1. Mos 48:4; 5. Mos 6:1) De måtte aldri glemme at landet egentlig tilhørte Jehova. (3. Mos 25:23) De var som leieboere som måtte respektere huseierens ønsker. De måtte dessuten huske at «mennesket ikke lever av brød alene»; de måtte ikke la materiell velstand få dem til å glemme Jehova. (5. Mos 8:1–3) Før de gikk inn i landet og bosatte seg der, fikk de denne advarselen: «Når Jehova din Gud fører deg inn i det landet som han sverget overfor dine forfedre Abraham, Isak og Jakob at han ville gi deg – til store og vakre byer som du ikke har bygd, og hus fulle av alle slags gode ting som du ikke har fylt dem med, og uthogde cisterner som du ikke har hogd ut, vingårder og oliventrær som du ikke har plantet – og du har spist og er blitt mett, vokt deg da så du ikke glemmer Jehova.» – 5. Mos 6:10–12.
5. Hvorfor forkastet Jehova Israel, og hvilken ny nasjon utvalgte han?
5 Israelittene gjorde nettopp det Jehova hadde advart dem mot. Etter at de hadde inntatt det lovte land og begynt å bo i komfortable hus og hadde fått rikelig med mat og vin, glemte de ham. De «begynte å spise og bli mette og bli fete». De gjorde opprør mot Jehova og drepte til og med de profetene han sendte for å advare dem. Han overlot dem derfor til deres fiender. (Hos 13:6–9) På Nehemjas tid var det en gruppe levitter som følte skam ved tanken på det som hadde skjedd. (Les Nehemja 9:25–27.) Senere, under romernes herredømme, gikk de troløse jødene så langt som til å drepe den lovte Messias! Jehova forkastet dem som sitt folk og utvalgte en ny nasjon, det åndelige Israel. – Matt 21:43; Apg 7:51, 52; Gal 6:16.
’Ikke en del av verden’
6, 7. (a) Forklar det Jesus sa om sine etterfølgeres forhold til verden. (b) Hva skrev Peter om de kristnes forhold til verden etter Jesu død?
6 Som vi har sett tidligere i denne artikkelen, sa Jesus Kristus, Hodet for den kristne menighet, at hans etterfølgere ikke skulle være en del av Satans onde verden. Like før han døde, sa han til disiplene: «Hvis dere var en del av verden, ville verden holde av sitt eget. Men fordi dere ikke er en del av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.» – Joh 15:19.
7 Etter hvert som kristendommen fikk større utbredelse, fantes det kristne mange steder i Romerriket. Skulle de nå begynne å leve slik folk omkring dem levde, og bli en del av verden? Nei. Uansett hvor de var, skulle de skille seg ut fra Satans verden. Omkring 30 år etter Jesu død skrev apostelen Peter følgende til de kristne som bodde forskjellige steder i den romerske verden: «Dere elskede, jeg formaner dere som utlendinger og midlertidige innbyggere til å fortsette å avholde dere fra de kjødelige begjær, som fører krig mot sjelen. Fortsett å ha en god oppførsel blant nasjonene.» – 1. Pet 1:1; 2:11, 12.
8. Hvordan beskriver en historiker de første kristnes forhold til verden?
8 Historikeren Kenneth Scott Latourette bekrefter at de første kristne oppførte seg som «utlendinger og midlertidige innbyggere» i den romerske verden. Han skriver: «Det er en kjent sak at kristendommen i de tre første århundrene møtte vedvarende og ofte hard forfølgelse . . . Anklagene varierte. På grunn av at de kristne nektet å delta i hedenske seremonier, ble de kalt ateister. Fordi de holdt seg borte fra mye av det som foregikk i samfunnet – de hedenske festene, de offentlige forlystelsene som i deres øyne var fullstendig gjennomsyret av hedenske trosoppfatninger og skikker og av umoralske handlinger – ble de spottet og beskyldt for å hate menneskeslekten.»
Vi bruker ikke verden fullt ut
9. Hvordan viser vi som sanne kristne at vi ikke ’hater menneskeslekten’?
9 Hvordan er situasjonen i dag? Vi har samme holdning som de første kristne til «den nåværende onde tingenes ordning». (Gal 1:4) Som følge av det er det mange som ikke forstår den måten vi lever på. Det er til og med noen som hater oss. Men vi ’hater ikke menneskeslekten’. Av kjærlighet til våre medmennesker går vi fra hus til hus og gjør vårt ytterste for å gjøre alle kjent med «dette gode budskap om riket». (Matt 22:39; 24:14) Vi gjør det fordi vi er overbevist om at Jehovas rike, hans regjering med Kristus som Konge, snart skal fjerne alle ufullkomne, menneskelige styreformer og innføre en rettferdig, ny tingenes ordning. – Dan 2:44; 2. Pet 3:13.
10, 11. (a) Hvordan bruker vi verden i begrenset utstrekning? (b) På hvilke måter bruker ikke årvåkne kristne verden fullt ut?
10 Fordi enden for den nåværende tingenes ordning er så nær, skjønner vi at dette ikke er en tid da vi bør gå inn for å leve et komfortabelt liv i denne døende verden. Vi gir akt på Paulus’ ord: «For øvrig sier jeg dette, brødre: Den tiden som er igjen, er begrenset. Heretter skal . . . de som kjøper, [være] som de som ikke eier noe, og de som gjør bruk av verden, som de som ikke bruker den fullt ut; for denne verdens scene skifter.» (1. Kor 7:29–31) Men hvordan gjør vi som kristne bruk av verden? Vi gjør det ved å bruke moderne teknologi og kommunikasjonsmidler som en hjelp til å utbre Bibelens budskap verden over på mange hundre språk. Vi gjør bruk av verden i begrenset grad for å tjene til livets opphold. Vi kjøper nødvendige varer og tjenester som verden tilbyr. Men vi bruker ikke verden fullt ut, for det vi eier, og det verdslige arbeidet vi har, er ikke det viktigste i vårt liv. – Les 1. Timoteus 6:9, 10.
11 Årvåkne kristne bruker ikke verden fullt ut når det gjelder utdanning. Mange i verden ser på høyere utdanning som et nødvendig springbrett til prestisje og et liv i luksus. Men som midlertidige innbyggere har vi andre målsettinger. Vi har «ikke sinnet rettet mot høye ting». (Rom 12:16; Jer 45:5) Ettersom vi er Jesu etterfølgere, gir vi akt på hans advarsel: «Hold øynene åpne og vokt dere for all slags begjærlighet, for selv om noen har overflod, kommer ikke hans liv av de ting han eier.» (Luk 12:15) Unge kristne blir oppmuntret til å sette seg åndelige mål og bare ta så mye utdanning som de trenger for å dekke sine grunnleggende behov, slik at de kan tjene Jehova ’av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av hele sin styrke og av hele sitt sinn’. (Luk 10:27) Når de gjør det, kan de bli ’rike overfor Gud’. – Luk 12:21; les Matteus 6:19–21.
Bli ikke nedtynget av livets bekymringer
12, 13. Hvordan bidrar det at vi følger Jesu ord i Matteus 6:31–33, til at vi skiller oss ut fra mennesker i verden?
12 De som tjener Jehova, skiller seg ut fra mennesker i verden ved sin holdning til materielle ting. Jesus sa til sine etterfølgere: «Vær . . . aldri bekymret og si: ’Hva skal vi spise?’, eller: ’Hva skal vi drikke?’, eller: ’Hva skal vi kle oss med?’ For det er alt dette nasjonene ivrig jager etter. Deres himmelske Far vet jo at dere trenger alt dette. Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» (Matt 6:31–33) Mange av våre trosfeller har erfart at vår himmelske Far gir dem det de trenger.
13 «Gudfryktighet med tilfredshet er en stor vinning.» (1. Tim 6:6, New International Version) De fleste i verden ser ikke slik på det. Når to unge mennesker gifter seg, forventer de i mange tilfeller at de skal ha alt med én gang – et hus eller en leilighet som er velutstyrt og fullt møblert, en fin bil og det aller siste av elektroniske innretninger. Men kristne som lever som midlertidige innbyggere, ønsker seg ikke ting som det er ufornuftig å skaffe seg, eller som de ikke har råd til. Det er virkelig rosverdig at mange gir avkall på visse bekvemmeligheter for å bruke mer av sin tid og sine krefter i tjenesten for Jehova. Noen tjener som pionerer, på Betel eller som misjonærer eller er i reisetjenesten. Vi setter stor pris på den helhjertete tjenesten våre trosfeller utfører!
14. Hva kan vi lære av Jesu lignelse om såmannen?
14 I lignelsen om såmannen sa Jesus at «den bekymring som hører denne tingenes ordning til, og rikdommens bedragerske makt» kan kvele Guds ord i vårt hjerte, slik at vi blir «uten frukt». (Matt 13:22) Det at vi er tilfreds med å leve som midlertidige innbyggere i denne tingenes ordning, hjelper oss til ikke å bli fanget i denne snaren. Det får oss til å holde vårt øye «klart», eller «skarpt fokusert», og ha blikket «rettet i én retning», mot Guds rike, og sette dets interesser på førsteplassen i vårt liv. – Matt 6:22; fotn.
«Verden forsvinner»
15. Hva sa Johannes om denne verden?
15 En viktig grunn til at vi som sanne kristne regner oss som «utlendinger og midlertidige innbyggere» i denne verden, er at vi er overbevist om at den har kort tid igjen. (1. Pet 2:11; 2. Pet 3:7) Dette påvirker våre valg, våre ønsker og våre mål. Apostelen Johannes rådet sine trosfeller til ikke å elske verden eller de ting som er i den, fordi «verden forsvinner, og det gjør også dens begjær, men den som gjør Guds vilje, blir for evig». – 1. Joh 2:15–17.
16. Hvordan kan vi vise at vi tilhører det folk som Jehova har skilt ut fra verden?
16 Jehova sa til israelittene at hvis de var lydige mot ham, skulle de bli hans «spesielle eiendom blant alle andre folk». (2. Mos 19:5) Så lenge de var trofaste, skilte de seg ut fra alle andre nasjoner når det gjaldt tilbedelse og levesett. Også i dag har Jehova et folk som skiller seg tydelig ut fra Satans verden. Vi leser: «[Avvis] ugudelighet og verdslige begjær og . . . [lev] i samsvar med et sunt sinn og rettferdighet og gudhengivenhet midt i den nåværende tingenes ordning, mens vi venter på det lykkelige håp og den herlige tilkjennegivelse av den store Gud og av vår Frelser, Kristus Jesus, som gav seg selv for oss, for at han kunne utfri oss av all slags lovløshet og rense for seg selv et folk som er helt hans eget, nidkjært til gode gjerninger.» (Tit 2:11–14) Dette folket består av de salvede kristne og millioner av Jesu «andre sauer», som hjelper og støtter dem. – Joh 10:16.
17. Hvorfor kommer de salvede og deres medarbeidere aldri til å angre på at de har levd som midlertidige innbyggere i denne onde verden?
17 De salvede har «det lykkelige håp» at de skal regjere sammen med Kristus i himmelen. (Åp 5:10) De andre sauer har håp om evig liv på jorden. Når dette håpet blir virkeliggjort, vil de ikke lenger være midlertidige innbyggere i en ond verden. De vil få vakre hjem å bo i og ha rikelig å spise og drikke. (Sal 37:10, 11; Jes 25:6; 65:21, 22) I motsetning til israelittene kommer de aldri til å glemme at alt dette er gaver fra Jehova, «hele jordens Gud». (Jes 54:5) Verken de salvede eller de andre sauer kommer til å angre på at de har levd som midlertidige innbyggere i denne onde verden.
Hva svarer du?
• På hvilken måte levde fortidens trofaste som midlertidige innbyggere?
• Hvilken holdning hadde de første kristne til verden?
• Hvorfor begrenser de sanne kristne sin bruk av verden?
• Hvorfor kommer vi aldri til å angre på at vi har levd som midlertidige innbyggere i denne onde verden?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 18]
De første kristne tok avstand fra voldspreget og umoralsk underholdning
