NOEN måneder tidligere, i februar, hadde 122 pionerer dratt til South Lansing i staten New York for å gå i den 17. klassen ved Gilead-skolen. Fire av de framtidige misjonærene var Lowell Turner, William (Bill) Kasten, Richard Kelsey og Ramon Templeton. Lowell og Bill, som begge var fra Michigan, Richard, som var fra Iowa, og Ramon, fra California, ble snart gode venner.

Omkring fem måneder senere var spenningen til å ta og føle på da det ble opplyst at bror Nathan Knorr fra hovedkontoret skulle komme og holde en tale til elevene. De fire brødrene hadde gitt uttrykk for at de gjerne ville tjene sammen i samme land – hvis det var mulig. Skulle de nå få vite hvor de skulle bli sendt som misjonærer? Ja!

Forventningene steg da bror Knorr i sin tale til hele klassen skulle til å opplyse hvor de forskjellige skulle bli sendt. De første som ble kalt opp til podiet, var disse fire unge mennene, som var nervøse, men som ble lettet da de nå skjønte at de skulle få holde sammen! Men hvor skulle de? Til Tyskland – noe som fikk de andre, overraskede elevene til å bryte ut i langvarig applaus.

Jehovas vitner verden over hadde beundret den trofasthet vitnene i Tyskland hadde vist fra 1933 av under Hitlers regime. Mange i Gilead-klassen husket at de hadde vært med på å sende klær og CARE-pakker med nødhjelp til sine europeiske brødre etter den annen verdenskrig. Guds folk i Tyskland hadde vist enestående tro, besluttsomhet, mot og tillit til Jehova. Lowell husker at han tenkte: «Nå vil vi faktisk bli kjent med disse kjære brødrene og søstrene personlig.» Det er ikke rart at alle var så begeistret, og at det ble tatt flere telefoner den kvelden!

Den 27. juli 1951 la SS «Homeland» fra kai i East River i New York, og de fire vennene la ut på sin elleve dagers reise til Tyskland. Bror Albert Schroeder, en av lærerne ved Gilead-skolen som senere ble medlem av det styrende råd, hadde lært dem deres første setninger på tysk. Nå som  det var flere tyske passasjerer om bord, kunne de kanskje lære noe mer. Men passasjerene snakket visst forskjellige dialekter – noe så forvirrende!

Tirsdag morgen 7. august, etter flere runder med sjøsyke, kunne brødrene endelig sette sin fot på tysk jord i Hamburg. Overalt så de spor etter krigen, som hadde endt bare seks år tidligere. Ødeleggelsene de så, gjorde dem bedrøvet. For å komme videre til Wiesbaden, hvor avdelingskontoret lå den gangen, gikk de om bord i et nattog.

Tidlig onsdag morgen traff de for første gang et vitne i Tyskland – en med et typisk tysk navn: Hans. Han kjørte dem fra togstasjonen til Betel, hvor han overlot dem til en nokså bestemt eldre søster som ikke snakket et ord engelsk. Hun trodde tydeligvis at språkbarrierer kunne overvinnes ved bare å snakke høyere. Men enda hun snakket høyere og høyere, ble både hun og de fire brødrene mer og mer frustrerte. Til slutt kom bror Erich Frost, avdelingstjeneren, og ønsket dem hjertelig velkommen på engelsk. Nå gikk det vår vei!

Mot slutten av august var de fire til stede på sitt første tyske stevne. Det hadde temaet «Ren tilbedelse» og ble holdt i Frankfurt am Main. På det meste var det 47 432 til stede, og det at hele 2373 ble døpt, gav brødrene ny iver som misjonærer og fornyet deres ønske om å forkynne. Men bare noen dager senere gav bror Knorr beskjed om at de skulle bli værende på Betel og bli tildelt en oppgave der.

Ramon hadde tidligere fått mulighet til å begynne på Betel i USA, men siden han ønsket å bli misjonær, takket han nei. Og verken Richard eller Bill hadde ofret Betel-tjeneste en tanke. Men de gledene som den nye oppgaven deres gav dem, overbeviste dem om at Jehova alltid vet best. Det er virkelig klokt å stole på hans ledelse framfor å legge vekt på egne ønsker! En som har lært dette, vil være glad for å tjene Jehova hvor som helst og i hvilken som helst oppgave han blir tildelt.

Mange i den tyske Betel-familien var glad for å få amerikanere blant seg, for da kunne de få praktisert engelsken sin. Men en dag i spisesalen ble det satt en brå stopper for disse forhåpningene. På sitt vante entusiastiske vis begynte bror Frost å snakke på tysk om noe som tydeligvis var ganske alvorlig. De fleste i familien satt helt stille og stirret ned i tallerkenen. Selv om de fire brødrene ikke forstod det som ble sagt, begynte de etter hvert å skjønne at det hadde noe med dem å gjøre. Så da bror Frost tordnet ut: «VERBOTEN!» («Forbudt!»), og gjentok det med enda høyere stemme for å understreke, følte de seg beklemt. Hva var det de hadde gjort som gjorde at han tok slik på vei?

Da måltidet var over, pilte alle av sted til rommene sine. Senere forklarte en bror: «For at dere skal kunne hjelpe oss, må dere snakke tysk. Det var derfor bror Frost sa at fram til dere har lært språket, er det VERBOTEN å snakke engelsk med dere.»

Betel-familien var rask til å lystre. Det hjalp nykommerne til ikke bare å lære tysk, men lærte dem også at veiledning som blir gitt av en kjærlig bror, ofte er til vårt eget beste, selv om det til å begynne med skulle være vanskelig å følge den. Bror Frosts veiledning gjenspeilte hans omtanke for Jehovas organisasjon og hans kjærlighet til brødrene. * Det er ikke rart at de fire brødrene ble glad i ham!

Vi kan lære verdifulle ting av gudfryktige venner, noe som i sin tur kan hjelpe oss til å bli bedre venner av Jehova. Disse fire lærte mye av mange trofaste tyske brødre og søstre – for mange til at de kan nevnes ved navn – men de lærte også av hverandre. Richard forteller: «Lowell kunne litt tysk og klarte seg bra, men resten av oss strevde. Siden han også var den eldste av oss, ble han automatisk den vi gikk til når vi hadde spørsmål om språket eller trengte noen til å ta ledelsen.» Ramon sier: «Jeg ble utrolig glad da en sveitsisk bror sa at vi kunne låne alpehytta hans i Sveits da vi skulle ta vår første ferie etter et år i Tyskland! To uker for oss selv, uten å slite med tysken! Men jeg hadde ikke tatt Lowell med i beregningen. Han insisterte på at vi skulle lese  og drøfte dagsteksten hver morgen – på tysk! Til min ergrelse lot han seg ikke rikke. Men vi lærte noe verdifullt: La deg lede av dem som har ditt beste i tankene, selv om du noen ganger er uenig. Denne holdningen har vært til hjelp for oss i årenes løp og har gjort det lettere for oss å følge teokratisk veiledning.»

De fire vennene lærte også å sette pris på hverandres sterke sider, og å gjøre som Filipperne 2:3 sier: «Med et ydmykt sinn [anse] de andre for å være høyere enn dere selv.» De tre andre viste ofte at de betraktet Bill på denne måten, ved å overlate oppgaver til ham som de var enige om at han kunne håndtere bedre enn dem. Lowell forteller: «Når vi måtte ta viktige eller ubehagelige skritt for å ordne opp i vanskelige saker, gikk vi til Bill. Han hadde en egen evne til å håndtere ubehagelige situasjoner på den måten som vi alle mente det burde gjøres på, men som vi tre andre av en eller annen grunn ikke hadde mot eller evne til å gjøre det på.»

Én etter én bestemte de seg for at de ville gifte seg. Vennskapet mellom de fire var basert på gjensidig kjærlighet til Jehova og til heltidstjenesten, så de hadde bestemt seg for å finne en ektefelle som var villig til å sette Jehova på førsteplassen. Heltidstjenesten hadde lært dem at det er større lykke ved å gi enn ved å få, og at egne ønsker må prioriteres lavere enn Rikets interesser. De valgte derfor søstre som på eget initiativ allerede hadde begynt i heltidstjenesten. Dette førte til fire sterke og lykkelige ekteskap.

Hvis et vennskap eller et ekteskap skal være virkelig sterkt, må Jehova være med i forholdet. (Fork 4:12) Selv om Bill og Ramon senere mistet ektefellene sine i døden, opplevde de begge den glede og støtte en trofast kone kan gi. Både Lowell og Richard erfarer fortsatt denne støtten, og Bill, som giftet seg på nytt, valgte klokelig en ektefelle som gjorde at han kunne fortsette i heltidstjenesten.

Senere fikk de nye oppgaver som førte dem til forskjellige steder – hovedsakelig i Tyskland, Østerrike, Luxembourg, Canada og USA. Det førte til at de fire vennene ikke kunne være så mye sammen som de ønsket. Men selv om de var langt fra hverandre, holdt de alltid kontakten og delte hverandres sorger og gleder. (Rom 12:15) Slike venner er noe man bør sette pris på og aldri ta for gitt. De er verdifulle gaver fra Jehova. (Ordsp 17:17) Ekte venner vokser ikke på trær i våre dager! Men alle sanne kristne kan ha en mengde slike venner. Som Jehovas vitner har vi venner blant våre trosfeller verden over, og framfor alt: Vi er venner av Jehova Gud og Jesus Kristus.

I likhet med alle oss andre har også disse fire vennene erfart at livet kan være tungt iblant  – det være seg på grunn av den smerte det er å miste sin ektefelle, den belastning det er å kjempe med en alvorlig sykdom, de bekymringer som er knyttet til det å ta seg av gamle foreldre, de vanskeligheter som følger med det å oppdra et barn mens man er i heltidstjenesten, den engstelse man kan føle når man får et nytt teokratisk oppdrag, eller alderdommens plager, som nå gjør seg mer og mer gjeldende i deres tilfelle. Men de vet også av erfaring at venner – både de som er i nærheten, og de som er langt unna – hjelper dem som elsker Jehova, til å takle en hvilken som helst utfordring på en god måte.

Så fint det var at Lowell, Ramon, Bill og Richard innviet seg til Jehova da de var henholdsvis 18, 12, 11 og 10 år gamle, og at de alle begynte i heltidstjenesten da de var mellom 17 og 21 år! De gjorde det som Forkynneren 12:1 oppmuntret dem til å gjøre: «Tenk på din Store Skaper i din unge manndoms dager.»

Hvis du er en ung bror, ta da om mulig imot oppfordringen fra Jehova til å begynne i heltidstjenesten. Takket være hans ufortjente godhet kan det være at du da, i likhet med disse fire vennene, vil få oppleve de gledene det gir å tjene som krets-, område- eller sonetilsynsmann, å tjene på Betel, deriblant i utvalget ved avdelingskontoret, å være lærer på Rikets tjenesteskole og pionerskolen og å holde taler på store og små stevner. Det gav disse fire stor glede å vite at titusener nøt godt av det arbeidet de gjorde. Og alt dette ble mulig rett og slett fordi de i ungdommen tok imot Jehovas kjærlige oppfordring til å tjene ham av hele sin sjel. – Kol 3:23.

I dag tjener Lowell, Richard og Ramon sammen igjen på det tyske avdelingskontoret, som nå ligger i Selters. Det er leit å måtte fortelle at Bill døde i 2010. Han bodde da i USA og var spesialpioner. Et veldig spesielt, nesten 60 år langt, fireveis vennskap rammet av døden! Men vår Gud, Jehova, glemmer aldri sine venner. Vi kan være sikre på at alle kristne vennskap som midlertidig er blitt oppløst av døden, vil bli gjenopprettet under Rikets styre.

Kort tid før Bill døde, skrev han: «Jeg har ikke et eneste vondt minne fra vårt 60 år lange vennskap. Vennskapet vårt har alltid betydd noe svært spesielt for meg.» Og de tre vennene hans, som tydelig ser for seg at vennskapet deres vil fortsette i den nye verden, er raske med å tilføye: «Og dette er bare begynnelsen!»