DET er oppmuntrende å se at stadig flere unge vitner for Jehova forenkler livet for å gjøre mer i tjenesten. (Matt 6:22) Hvilke forandringer gjør de? Og hvilke utfordringer møter de? Vi får svar på det når vi nå skal bli kjent med noen som for tiden tjener i Mexico.

Dustin og Jassa fra USA giftet seg i januar 2007. Kort tid senere realiserte de en drøm de lenge hadde hatt – en drøm om å skaffe seg en seilbåt og bo i den året rundt. Båten lå fortøyd i nærheten av Astoria i Oregon i USA, en pittoresk by omgitt av skogkledde åser og snødekte fjell, ikke så langt fra Stillehavet. Dustin sier: «Uansett hvor man snudde seg, var synet så fantastisk at det kunne ta pusten fra en!» Dustin og Jassa mente at de levde et enkelt liv og stolte på Jehova. De tenkte: «Vi bor jo i en 26 fots båt, jobber deltid, går i en fremmedspråklig menighet og er av og til hjelpepionerer.» Men etter en stund kom de til at de egentlig lurte seg selv. «I stedet for å støtte opp om menigheten brukte vi mesteparten av tiden på å fikse på båten», sier Dustin. «Vi visste at hvis vi virkelig ønsket å sette Jehova først i livet, måtte vi gjøre en forandring.»

 Jassa tilføyer: «Før vi giftet oss, bodde jeg i Mexico, hvor jeg gikk i en engelsk menighet. Jeg likte godt tjenesten der, og jeg hadde veldig lyst til å dra tilbake.» For å styrke ønsket om å tjene i utlandet begynte Dustin og Jassa å bruke tid på familiestudiet til å lese livshistorier om brødre og søstre som hadde flyttet til land hvor markene var hvite til innhøstning. (Joh 4:35) «Vi ønsket å oppleve den samme gleden», sier Dustin. Da de fikk høre av noen venner i Mexico at en nyopprettet gruppe trengte hjelp, bestemte de seg. De sa opp jobbene sine, solgte seilbåten og flyttet til Mexico.

Dustin og Jassa bosatte seg i Tecomán – en by som også ligger i nærheten av Stillehavet, men over 400 mil sør for Astoria. Dustin sier: «I stedet for kjølig bris og fjellutsikt har vi nå stekende varme, og sitrontrær så langt øyet rekker.» Til å begynne med fikk de ikke noen jobb. De hadde ikke så mye å rutte med, så de spiste ris og bønner to ganger om dagen, uke etter uke. «Men akkurat da vi nesten ikke orket tanken på denne maten mer, begynte de vi studerte Bibelen med, å gi oss mangoer, bananer, papayaer og selvfølgelig: poser fulle av sitroner!» sier Jassa. Med tiden fikk de jobb hos en nettbasert språkskole som drives fra Taiwan. Så nå tjener de mer enn nok til å dekke sine daglige behov.

Hva synes Dustin og Jassa om sitt nye liv? «Det at vi flyttet, er det beste som noen gang har hendt oss», sier de. «Forholdet til Jehova og til hverandre er sterkere enn vi trodde var mulig. Vi gjør mange ting sammen hver dag – vi går på feltet, snakker om hvordan vi kan hjelpe dem vi studerer med, og forbereder oss til møtene sammen. Og vi er kvitt det presset vi følte før.» De tilføyer: «Nå har vi fått øynene opp for det vi ikke fullt ut forstod tidligere – sannheten i det løftet vi finner i Salme 34:8: ‘Smak og se at Jehova er god.’»

Over 2900 brødre og søstre – både gifte og ugifte, mange i 20- og 30-årene – har flyttet til deler av Mexico hvor det fremdeles er stort behov for forkynnere. Hvorfor har alle disse vitnene gitt seg i kast med dette utfordrende arbeidet? Da noen av dem fikk det spørsmålet, nevnte de tre hovedgrunner. Hvilke grunner var det?

De ville vise sin kjærlighet til Jehova og til sine medmennesker. Leticia ble døpt da hun var 18.  Hun sier: «Da jeg innviet meg til Jehova, forstod jeg at det innebar å tjene ham av hele mitt hjerte og hele min sjel. Så for å vise at jeg elsker Jehova av hele mitt hjerte, ville jeg bruke mer tid og krefter i tjenesten for ham.» (Mark 12:30) Hermilo, som nå er gift med Leticia, flyttet til et sted hvor det var behov for flere forkynnere, da han var i begynnelsen av 20-årene. Han sier: «Jeg forstod at det å hjelpe folk til å få dekket sitt åndelige behov ville være den beste måten å vise nestekjærlighet på.» (Mark 12:31) Så han drog fra den velstående meksikanske byen Monterrey, der han jobbet i en bank og hadde et komfortabelt liv, og flyttet til en liten by.

De ville erfare ekte og varig glede. Kort tid etter at Leticia var blitt døpt, ble hun med en erfaren pionersøster til en avsidesliggende by, der de forkynte i en måned. Leticia forteller: «Jeg syntes det var helt fantastisk. Jeg ble så glad over å se hvor positivt folk reagerte på det budskapet vi forkynte. I slutten av den måneden sa jeg til meg selv: ‘Det er dette jeg vil bruke livet til!’» Essly, en ugift søster som nå er i begynnelsen av 20-årene, ble også motivert til å satse på denne formen for tjeneste fordi hun så hvor stor glede den gav. Da hun gikk på videregående, møtte hun flere ivrige forkynnere som tjente på steder med større behov. Hun sier: «Det at jeg så de glade ansiktene til disse brødrene og søstrene, gjorde at jeg fikk lyst til å ha samme slags liv som dem.» Mange søstre har reagert på samme måte som Essly. I Mexico er det faktisk over 680 ugifte søstre som tjener på steder med stort behov. For et godt eksempel de er for både unge og gamle!

De ville ha et meningsfylt og godt liv. På den tiden da Essly var ferdig med videregående, ble hun tilbudt et universitetsstipend. Andre på hennes alder sa at hun burde ta imot det og leve et «normalt liv» – få en universitetsgrad, gjøre karriere, kjøpe seg bil og bruke tid på å reise. Men hun fulgte ikke rådet deres. Essly sier: «Flere av vennene mine i sannheten gikk inn for disse tingene, og jeg la merke til at de ikke prioriterte åndelige mål lenger. Jeg så også at de endte opp med å bli frustrerte på grunn av de problemene de fikk etter hvert som de ble mer og mer involvert i denne verden. Jeg ville bruke ungdomstiden min til å tjene Jehova helt og fullt.»

Essly tok noen kurs, slik at hun kunne få seg en jobb og forsørge seg selv som pioner, og så flyttet hun til et område hvor det var spesielt stort behov  for forkynnere. Hun tok til og med imot utfordringen å lære de indianske språkene som snakkes av otomi-folket og tlapaneco-folket. Nå som hun ser tilbake på de tre årene hun har forkynt i avsidesliggende områder, sier hun: «Det å tjene der behovet er større, har gitt meg et virkelig meningsfylt og godt liv. Og framfor alt har jeg fått et nærere forhold til Jehova.» Phillip og Racquel, et par fra USA i begynnelsen av 30-årene, sier noe lignende: «Siden verden forandrer seg så raskt, er det mange som føler at livet deres er ustabilt. Men det at vi tjener på et sted hvor vi fremdeles finner så mange som vil lytte til Bibelens budskap, gjør at vi føler at livet vårt virkelig har mening. Det er veldig givende!»

Det å tjene på steder der det er stort behov for forkynnere av Riket, byr selvfølgelig på utfordringer. Én slik utfordring kan være hvordan en skal forsørge seg selv. For å klare seg økonomisk må en være villig til å tilpasse seg de lokale forholdene. Verónica, som er en erfaren pioner, sier: «Ett sted jeg tjente, laget og solgte jeg rimelig hurtigmat. Et annet sted solgte jeg klær og var frisør. Nå for tiden gjør jeg rent i et hus og holder et kurs for nybakte foreldre, der jeg lærer dem å kommunisere med barna sine.»

Det å tilpasse seg en annen kultur og nye skikker kan være spesielt utfordrende når man bor blant en urbefolkning i et avsidesliggende område. Det erfarte Phillip og Racquel da de tjente i et område hvor folk snakker nahuatl. «Kulturforskjellene var enorme», sier Phillip. Hva var det som hjalp dem til å tilpasse seg? «Vi fokuserte på de positive tingene vi så hos nahuatl-folket – de sammensveiste familiene, oppriktigheten dem imellom og gavmildheten deres.» Racquel tilføyer: «Vi lærte mye av å bo der og av å tjene sammen med våre brødre og søstre blant dette urfolket.»

Hvis du kunne tenke deg å tjene i et avsidesliggende område hvor det trengs hjelp, hva kan du da gjøre nå for å forberede deg? Brødre og søstre som har erfaring med denne typen tjeneste, sier: Før du flytter, bør du forenkle livsstilen og lære deg å være tilfreds. (Fil 4:11, 12) Hva annet kan du gjøre? Leticia forteller: «Jeg tok ikke på meg arbeid som gjorde at jeg bandt meg til å bli værende på ett sted i lang tid. Jeg ville ha muligheten til å flytte når som helst – uansett når eller hvor det ble behov.» Hermilo sier: «Jeg lærte meg å lage mat, vaske klær og stryke.» Verónica forteller: «Da jeg bodde hjemme sammen med foreldrene og søsknene mine, hjalp jeg til med å gjøre rent, og jeg lærte hvordan jeg kunne lage billige, men sunne måltider. Jeg lærte også å spare.»

Levi og Amelia fra USA, som har vært gift i åtte år, forteller hvordan konkrete bønner hjalp dem til å forberede seg på å tjene i Mexico. Levi sier: «Vi beregnet hvor mye penger vi trengte for å være i utlandet i et år, og så bad vi Jehova om å hjelpe oss til å tjene akkurat det beløpet.» Etter noen måneder hadde de spart opp det beløpet de hadde nevnt i bønnen, og da flyttet de uten å nøle. Levi sier: «Jehova hadde besvart den konkrete bønnen vår, så nå måtte vi gjøre vårt.» Amelia legger til: «Vi trodde at vi bare kunne bli værende i ett år, men nå har vi vært her i sju år, og vi har ingen planer om å dra! Når vi bor her, får vi erfare Jehovas hjelp på en veldig direkte måte. Hver dag ser vi beviser på hans godhet.»

Bønn spilte også en viktig rolle for Adam og Jennifer, et par fra USA som tjener i det engelske distriktet i Mexico. De kommer med denne anbefalingen: «Ikke vent til forholdene blir optimale. Nevn i bønnene dine at du ønsker å tjene i utlandet, og gå inn for å handle i samsvar med det du ber om. Gjør det du kan for å forenkle livet, skriv til avdelingskontoret i det landet du ønsker å flytte til, og beregn omkostningene. Når du har gjort dette, så flytt!» * Hvis du gjør det, har du et spennende og åndelig rikt liv foran deg.