DETTE var i 1949, for over 60 år siden, men min historie begynner mange år tidligere. Min far, Hendrik, arbeidet som skomaker og gartner i Donderen, en liten landsby i den nordlige delen av provinsen Drenthe i Nederland. Jeg ble født der i 1927, som den fjerde i en søskenflokk på sju. Huset vårt lå ved en landevei. De fleste av naboene våre var bønder, og jeg likte livet på landet. I 1947, da jeg var 19 år, kom jeg i kontakt med sannheten gjennom en av naboene våre, Theunis Been. Jeg kan huske at jeg ikke likte Theunis første gang jeg traff ham, men kort tid etter den andre verdenskrig ble han et av Jehovas vitner, og jeg merket at han var mye vennligere enn han hadde vært før. Denne forandringen i personligheten hans gjorde meg nysgjerrig, så jeg hørte etter når han fortalte meg om Guds løfte om en paradisisk jord. Jeg tok raskt imot sannheten, og vi ble venner for livet. *

Jeg begynte å forkynne i mai 1948, og allerede måneden etter, den 20. juni, ble jeg døpt på et stevne i Utrecht. Den 1. januar 1949 begynte jeg som pioner og fikk i oppdrag å tjene i Borculo, øst i Nederland, hvor det var en liten menighet. Jeg måtte reise cirka 13 mil for å komme dit, så jeg bestemte meg for å sykle. Jeg trodde det kom til å ta rundt 6 timer, men på grunn av kraftig regnvær og sterk motvind tok det 12 timer, enda  jeg tok toget de siste 9 milene! Sent på kvelden kom jeg endelig fram dit jeg skulle, til en familie av Jehovas vitner som jeg ble boende hos mens jeg var pioner i det området.

I disse etterkrigsårene eide folk lite. Alt jeg hadde, var en dress og en bukse – men dressen var for stor og buksen for kort! Som jeg nevnte i begynnelsen, var den første måneden i Borculo vanskelig, men Jehova velsignet meg med flere bibelstudier. Etter ni måneder ble jeg sendt til Amsterdam.

Jeg som hadde vokst opp på landet, befant meg nå i Amsterdam, den største byen i Nederland. Tjenesten gav gode resultater. I løpet av den første måneden leverte jeg mer litteratur enn jeg hadde gjort de ni foregående månedene. Snart ledet jeg så mange som åtte bibelstudier. Etter å ha blitt utnevnt til menighetstjener (nå kalt koordinator for eldsterådet) fikk jeg i oppdrag å holde mitt første offentlige foredrag. Det syntes jeg virket veldig skremmende, så jeg trakk et stort lettelsens sukk da jeg ble flyttet til en annen menighet rett før jeg skulle holde foredraget. Lite visste jeg da at jeg i årenes løp skulle komme til å holde mer enn 5000 taler!

I mai 1950 ble jeg sendt til Haarlem. Så ble jeg spurt om jeg ville begynne i kretstjenesten. Jeg fikk nesten ikke sove på tre dager. Jeg fortalte Robert Winkler, en av brødrene på avdelingskontoret, at jeg ikke følte meg kvalifisert, men han sa: «Bare fyll ut papirene. Du lærer etter hvert.» Kort tid etter det fikk jeg en måneds opplæring, og så begynte jeg å tjene som områdetjener (kretstilsynsmann). Mens jeg besøkte en av menighetene, traff jeg Janny Taatgen, en livlig ung pioner med dyp kjærlighet til Jehova og en selvoppofrende innstilling. Vi giftet oss i 1955. Men før jeg fortsetter med min historie, vil Janny fortelle hvordan hun ble pioner.

Janny: Moren min ble et Jehovas vitne i 1945, da jeg var elleve år. Hun forstod med én gang hvor viktig det var å studere Bibelen med de tre barna sine, men siden faren min var motstander av sannheten, underviste hun oss når han ikke var hjemme.

Det første møtet jeg var på, var et stevne i Haag i 1950. En uke senere var jeg på mitt første møte i den lokale Rikets sal i Assen (Drenthe). Faren min ble rasende og kastet meg ut hjemmefra. Moren min sa: «Du vet hvor du kan bo.» Jeg skjønte at det var mine åndelige brødre og søstre hun hadde i tankene. Først flyttet jeg inn hos en familie i sannheten som bodde i nærheten, men faren min gjorde fortsatt livet vanskelig for meg, så jeg flyttet til menigheten i Deventer (Overijssel),  nesten ti mil unna. Men siden jeg var mindreårig, fikk faren min problemer med myndighetene for å ha kastet meg ut av huset. Som følge av det sa han at jeg kunne flytte hjem igjen. Selv om han aldri tok imot sannheten, lot han meg etter hvert gå på alle møtene og gå ut og forkynne.

Kort tid etter at jeg flyttet hjem igjen, ble moren min alvorlig syk, og jeg måtte gjøre alt husarbeidet. Til tross for det fortsatte jeg å gjøre åndelige framskritt, og jeg ble døpt i 1951, 17 år gammel. I 1952, etter at moren min hadde blitt frisk, tjente jeg som feriepioner (hjelpepioner) i to måneder sammen med tre pionersøstre. Vi bodde i en husbåt og forkynte i to byer i Drenthe. I 1953 ble jeg alminnelig pioner. Et år senere kom en ung kretstilsynsmann på besøk til menigheten vår. Det var Markus. Vi følte at vi kunne tjene Jehova bedre som ektepar, så i mai 1955 giftet vi oss. – Fork 4:9–12.

Markus: Etter bryllupet ble vi først sendt som pionerer til Veendam (Groningen). Der bodde vi på et knøttlite rom på rundt to ganger tre meter. Janny klarte likevel å gjøre rommet fint og koselig. Hver kveld måtte vi flytte unna bordet og de to små stolene for å få plass til å slå ned skapsengen.

Etter seks måneder ble vi spurt om å reise i kretstjenesten i Belgia. I 1955 var det bare rundt 4000 forkynnere der i landet. Nå er det seks ganger så mange! Nord i Belgia, i Flandern, snakker folk det samme språket som i Nederland. Men den belgiske uttalen er veldig annerledes, så til å begynne med måtte vi overvinne en språkbarriere.

Janny: Man må virkelig være selvoppofrende for å være i reisetjenesten. Når vi skulle fra den ene menigheten til den neste, syklet vi, og vi bodde hos brødrene og søstrene. Siden vi ikke hadde et eget hjem å dra til når vi var ferdig med å besøke en menighet, ble vi værende helt til tirsdag formiddag før vi drog videre til neste menighet. Men vi så alltid på tjenesten vår som en velsignelse fra Jehova.

Markus: I begynnelsen kjente vi ingen av brødrene og søstrene i menighetene, men de var veldig vennlige og gjestfrie. (Hebr 13:2, fotn.) I årenes løp besøkte vi alle de nederlandsktalende menighetene i Belgia flere ganger. Dette gav oss mange gleder. Vi fikk for eksempel bli kjent med nesten alle brødrene og søstrene i det nederlandske distriktet, og vi har blitt veldig glad i dem. Vi har sett hundrevis av unge vokse opp og bli åndelig modne, innvie seg til Jehova og sette Rikets interesser på førsteplassen i sitt liv. Det er virkelig oppmuntrende å se at mange av dem tjener Jehova trofast i heltidstjenesten. (3. Joh 4) En slik «utveksling av oppmuntring»  har gjort det lett for oss å fortsette å tjene Jehova helhjertet som heltidstjenere. – Rom 1:12.

Markus: Helt fra vi giftet oss, ønsket vi å gjennomgå Gilead-skolen. Hver dag studerte vi engelsk i minst en time. Men det var ikke lett å lære engelsk bare ved å lese bøker, så vi bestemte oss for å ta ferien vår i England, slik at vi kunne få praktisert språket i forkynnelsen. Og så, i 1963, kom det endelig en konvolutt fra hovedkontoret i Brooklyn. Den inneholdt to brev, et til meg og et til Janny. Mitt brev inneholdt en invitasjon til et spesielt timåneders Gilead-kurs. Kurset ville først og fremst ha fokus på undervisning av brødre og gi dem opplæring i organisasjonsmessige spørsmål. Så 82 av de 100 elevene som var innbudt, var brødre.

Janny: I det brevet jeg fikk den dagen, ble jeg bedt om å vurdere under bønn om jeg var villig til å bli i Belgia mens Markus var på Gilead. Jeg må innrømme at jeg først ble skuffet. Det virket som om de anstrengelsene jeg hadde gjort meg for å bli misjonær, ikke ble velsignet av Jehova. Men jeg minnet meg selv om hva som var hensikten med Gilead-skolen – å hjelpe dem som gjennomgikk den, til å utføre det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet. Så jeg sa meg villig til å bli igjen og fikk i oppdrag å tjene som spesialpioner i den belgiske byen Gent sammen med Anna og Maria Colpaert, to erfarne spesialpionerer.

Markus: Siden jeg måtte bli bedre i engelsk, ble jeg invitert til å komme til Brooklyn fem måneder før skolen skulle begynne. Der jobbet jeg i ekspedisjonsavdelingen og tjenesteavdelingen. Det at jeg tjente på hovedkontoret og hjalp til med å gjøre klar litteraturforsendelser til Asia, Europa og Sør-Amerika, gjorde at jeg ble mer bevisst på at vi er et internasjonalt brorskap. En bror jeg husker spesielt godt, er A.H. Macmillan, som hadde vært i pilegrimstjenesten (reisetjenesten) da bror Russell levde. Han var blitt gammel og nesten døv, men han gikk likevel trofast på alle menighetsmøtene. Dette gjorde dypt inntrykk på meg og lærte meg at vi aldri må ta vårt kristne fellesskap for gitt. – Hebr 10:24, 25.

Janny: Markus og jeg brevvekslet flere ganger i uken. Vi savnet hverandre veldig! Likevel gledet Markus seg over den opplæringen han fikk på Gilead, og jeg fant stor glede i forkynnelsen. Da Markus kom tilbake fra USA, ledet jeg 17 bibelstudier! Det var virkelig en utfordring å være fra hverandre i 15 måneder, men jeg så at Jehova velsignet oss for de ofrene vi brakte. Den dagen Markus kom hjem, var flyet hans flere timer forsinket, så da han endelig kom, falt vi hverandre om halsen og gråt. Siden da har vi vært uatskillelige.

Markus: Da jeg kom tilbake fra Gilead i desember 1964, fikk vi i oppdrag å tjene på Betel. Vi visste ikke da at dette oppdraget var midlertidig. Etter bare tre måneder ble vi sendt ut i  områdetjenesten i Flandern. Da Aalzen og Els Wiegersma senere ble sendt til Belgia som misjonærer, begynte de i områdetjenesten, og vi begynte igjen på Betel, hvor jeg arbeidet i tjenesteavdelingen. Fra 1968 til 1980 vekslet vi flere ganger mellom Betel-tjeneste og reisetjeneste. Til slutt, fra 1980 til 2005, tjente jeg igjen som områdetilsynsmann.

Selv om vi stadig fikk nye oppdrag, glemte vi aldri at vi hadde innviet vårt liv til Jehova for å tjene ham helhjertet. Vi gledet oss virkelig over hvert oppdrag, for vi var overbevist om at disse forandringene ble gjort for å fremme Rikets interesser.

Janny: Jeg var spesielt glad for å få det spennende privilegium å bli med Markus til Brooklyn i 1977 og til Patterson i 1997, da han fikk ekstra opplæring som medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

Markus: I 1982 gjennomgikk Janny en operasjon og kom seg bra etter den. Tre år senere var menigheten i Louvain så vennlig å tilby oss en leilighet over sin Rikets sal. For første gang på 30 år hadde vi et eget lite sted å bo. På tirsdager, når vi pakket for å reise på besøk til en menighet, måtte jeg gå opp og ned alle de 54 trappetrinnene flere ganger for å få båret ned bagasjen. Men heldigvis, i 2002, ble det ordnet slik at vi fikk en leilighet på bakkeplan. Da jeg var 78 år gammel, ble vi utnevnt til spesialpionerer i byen Lokeren. Vi er veldig glad for at vi kan tjene på denne måten, og for at vi fortsatt kan gå ut i tjenesten hver dag.

Janny: Til sammen har vi brukt over 120 år i heltidstjenesten! Vi har erfart at Jehova har holdt sitt løfte om at ‘han slett ikke vil forlate oss’, og at vi ‘ikke vil mangle noe’ hvis vi tjener ham trofast. – Hebr 13:5; 5. Mos 2:7.

Markus: Da vi var unge, innviet vi oss til Jehova. Vi har aldri søkt store ting for oss selv. Vi har villig tatt imot alle oppdragene vi har fått, for vi er helt overbevist om at det viktigste ikke er hvor vi tjener, eller hvilken oppgave vi har, men hvem vi tjener.