TO ÅR før dette skjedde, hadde Evelyn Trabert, som var min misjonærpartner, og jeg blitt uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead, som den gangen lå i nærheten av Ithaca i staten New York. Vi hadde gått i den fjerde klassen og blitt sendt som misjonærer til Santa Ana. Men før jeg forteller om mine nesten 29 år i misjonærtjenesten, vil jeg gjerne si litt om hvorfor jeg bestemte meg for å bli misjonær.

I 1923, det året jeg ble født, bodde foreldrene mine, John og Eva Olson, i Spokane i Washington i USA. De var lutheranere, men kunne ikke godta kirkens helveteslære, for de syntes ikke den stemte med troen på en kjærlig Gud. (1. Joh 4:8) Far jobbet på et bakeri, og en kveld forklarte en kollega ham ut fra Bibelen at Gud ikke piner mennesker i et brennende helvete. Kort tid senere begynte foreldrene mine å studere sammen med Jehovas vitner og fikk vite hva Bibelen egentlig lærer om døden.

Jeg var bare ni år den gangen, men jeg husker at jeg hørte foreldrene mine snakke begeistret om de sannhetene de lærte ut fra Bibelen. Da de lærte at den sanne Gud har navnet Jehova, og at den forvirrende treenighetslæren ikke er  sann, ble de enda mer begeistret. Jeg sugde til meg disse fantastiske tingene fra Bibelen som en svamp og erfarte at ‘sannheten frigjør en’. (Joh 8:32) Jeg har aldri syntes at det har vært kjedelig å studere Bibelen; jeg har alltid likt å undersøke Guds Ord. Selv om jeg var sjenert, ble jeg med foreldrene mine ut i forkynnelsesarbeidet. De ble døpt i 1934, og i 1939, da jeg var 16 år, ble også jeg en døpt tjener for Jehova.

Sommeren 1940 solgte foreldrene mine huset sitt, og vi begynte alle tre i heltidstjenesten som pionerer i Coeur d’Alene i Idaho. Vi leide en leilighet over et bilverksted. Hjemmet vårt fungerte også som møtelokale. Den gangen var det få menigheter som hadde en Rikets sal, så de holdt møtene i private hjem eller i leide lokaler.

I 1941 var foreldrene mine og jeg på stevnet i St. Louis i Missouri. Søndagen var «Barnas dag», og de som var mellom 5 og 18 år, ble bedt om å sitte rett foran scenen. I slutten av en tale som bror Joseph F. Rutherford holdt, sa han til oss unge: «Alle dere barn som har . . . besluttet å lyde Gud og hans Konge, reis dere!» Vi reiste oss alle som én. Så utbrøt bror Rutherford: «Se, mer enn 15 000 nye vitner for Riket!» I det øyeblikket bestemte jeg meg for å bruke hele livet mitt i pionertjenesten.

Noen måneder etter stevnet i St. Louis flyttet foreldrene mine og jeg til den sørlige delen av California, for vi hadde fått i oppdrag å opprette en menighet i byen Oxnard. Vi bodde i en liten husvogn med bare én seng, så hver kveld måtte vi re opp en «seng» til meg oppå spisebordet. Det var litt av en forandring fra da jeg hadde mitt eget rom!

Den 7. desember 1941, like før vi kom til California, angrep Japan Pearl Harbor på Hawaii. Dagen etter ble USA med i den andre verdenskrig. Japanske ubåter patruljerte kysten av California, så myndighetene gav oss påbud om å slokke alle lys om kvelden. Mørkleggingen gjorde det vanskelig for ubåtene å treffe mål på land.

Noen måneder senere, i september 1942, var vi på «Den nye verdens teokratiske stevne» i Cleveland i Ohio. Der hørte vi bror Nathan H. Knorr holde talen «Freden – blir den varig?» Han drøftet Åpenbaringen, kapittel 17, som beskriver et villdyr som ‘var, men ikke er og likevel skal til å stige opp av avgrunnen’. (Åp 17:8, 11) Bror Knorr forklarte at «villdyret» var Folkeforbundet, som sluttet å fungere i 1939. Ifølge Bibelen skulle Folkeforbundet erstattes, og det skulle komme en forholdsvis fredelig periode. Og det var det som skjedde. I 1945 sluttet den andre verdenskrig. Etter det dukket «villdyret» opp igjen, nå som FN. Jehovas vitner utvidet sitt verdensomfattende forkynnelsesarbeid, og for en imponerende vekst det har vært siden den gang!

Denne profetien hjalp meg til å forstå at det var mye arbeid som skulle gjøres. Da det i 1942 ble opplyst at Gilead-skolen skulle bli opprettet året etter, fikk jeg et ønske om å bli misjonær. I 1943 fikk jeg i oppdrag å tjene som pioner i Portland i Oregon. Den gangen brukte vi en grammofon i arbeidet fra hus til hus for å spille av bibelske taler for folk ved dørene, og etterpå  tilbød vi dem bibelsk litteratur om Guds rike. Hele det året gikk jeg og tenkte på at jeg ville bli misjonær.

I 1944 ble min gode venninne Evelyn Trabert og jeg innbudt til Gilead. Jeg ble overlykkelig! I fem måneder viste lærerne oss hvordan vi kunne finne glede i å studere Bibelen. Deres ydmykhet gjorde inntrykk på oss. Noen ganger var de for eksempel servitører for oss under måltidene. Vi ble uteksaminert den 22. januar 1945.

Evelyn og jeg kom til El Salvador i juni 1946 sammen med Leo og Esther Mahan, som også ble sendt dit som misjonærer. Vi oppdaget at ‘markene var hvite til innhøstning’. (Joh 4:35) Den hendelsen jeg fortalte om i begynnelsen av denne historien, viser hvor rasende prestene var. Bare en uke før hadde vi hatt vårt første kretsstevne i Santa Ana. Vi annonserte det offentlige foredraget vidt og bredt og ble veldig glade da det kom nesten 500. Vi lot ikke motstanden skremme oss ut av byen, men ble tvert imot enda mer bestemt på å bli værende og hjelpe oppriktige mennesker. Prestene advarte folk mot å lese Bibelen, og det var få som hadde råd til å skaffe seg en bibel, men det var mange som hungret etter sannheten. De var glad for at vi anstrengte oss for å lære spansk, slik at vi kunne fortelle dem om den sanne Gud, Jehova, og om hans fantastiske løfte om at jorden skal bli et paradis.

En av de første jeg studerte Bibelen med, var Rosa Ascencio. Etter at hun hadde begynt å studere, flyttet hun fra samboeren sin. Så begynte også han å studere. De giftet seg og ble så døpt, og de ble ivrige vitner for Jehova. Rosa var den første fra Santa Ana som ble pioner. *

Rosa eide en liten dagligvarebutikk. Når hun skulle på feltet, stengte hun butikken og stolte på at Jehova ville sørge for at hun klarte seg. Når hun åpnet butikken igjen etter noen timer, strømmet kundene til. Hun erfarte at det som står i Matteus 6:33, virkelig er sant, og hun var trofast helt til sin død.

Den lokale presten oppsøkte en gang den mannen som leide ut et hus til seks av oss misjonærene, og advarte ham om at hvis han fortsatte å leie ut til oss, kom han og hans kone til å bli ekskommunisert. Huseieren, en framstående forretningsmann, følte fra før av avsky for den måten prestene oppførte seg på, så han gav ikke etter for presset. Han sa til og med til presten at det ikke gjorde ham noe å bli utelukket fra kirken. Han forsikret oss om at vi gjerne måtte bli boende i huset så lenge vi ville.

I hovedstaden, San Salvador, studerte en annen misjonær med kona til en ingeniør som het Baltasar Perla. Denne godhjertete mannen  hadde mistet troen på Gud etter å ha sett de religiøse ledernes hykleri. Da tiden var inne til at vi skulle bygge et avdelingskontor, tilbød Baltasar seg å tegne og oppføre bygningen uten å ta betalt for det, enda han ikke var kommet i sannheten på det tidspunktet.

Etter at Baltasar hadde arbeidet sammen med Jehovas vitner under byggingen av avdelingskontoret, ble han overbevist om at han hadde funnet den sanne religion. Han ble døpt den 22. juli 1955, og hans kone, Paulina, ble døpt kort tid senere. Begge barna deres tjener Jehova trofast. Sønnen, som også heter Baltasar, har tjent på Betel i Brooklyn i 49 år. Der er han med på å fremme det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet og tjener nå som medlem av utvalget ved avdelingskontoret i USA. *

Da vi begynte å holde stevner i San Salvador, hjalp bror Perla oss slik at vi fikk bruke en stor idrettshall. I begynnelsen brukte vi bare en liten del av den, men med Jehovas velsignelse økte vi i antall fra år til år, til vi fylte hele hallen og til og med ikke lenger fikk plass i den! Ved disse gledelige anledningene fikk jeg treffe dem jeg tidligere hadde studert Bibelen med. Forestill deg hvordan jeg følte det når de presenterte meg for mine «barnebarn» – nydøpte som de hadde studert med!

På et stevne kom en bror bort til meg og sa at han hadde en bekjennelse å komme med. Jeg kjente ham ikke igjen og ble nysgjerrig. Han sa: «Jeg var en av de guttene som kastet stein på dere i Santa Ana.» Nå tjente han Jehova, akkurat som meg. Jeg ble så glad! Den samtalen bekreftet for meg at heltidstjenesten er den mest givende livsgjerning en kan velge.

Jeg var misjonær i El Salvador i nesten 29 år, først i Santa Ana, så i Sonsonate, deretter i Santa Tecla og til slutt i San Salvador. I 1975, etter at jeg hadde tenkt grundig igjennom saken og bedt  mange bønner, bestemte jeg meg for å slutte som misjonær og dra tilbake til Spokane. Mine aldrende, trofaste foreldre trengte min hjelp.

Etter at far døde i 1979, fortsatte jeg å ta meg av mor, som ble stadig mer skrøpelig og hjelpetrengende. Hun levde i 8 år til og døde da hun var 94 år gammel. I denne vanskelige tiden ble jeg fysisk og følelsesmessig utmattet. Påkjenningen førte til at jeg fikk helvetesild, noe som var veldig smertefullt. Men det at jeg bad til Jehova og følte at han holdt sine kjærlige armer rundt meg, holdt meg oppe og gjorde at jeg klarte denne utholdenhetsprøven. Jehova har innfridd sitt løfte: «Til dere har fått grått hår, [skal jeg] holde oppe og bringe redning.» – Jes 46:4.

I 1990 flyttet jeg til Omak i staten Washington. Der følte jeg igjen at jeg gjorde nytte for meg i et spansktalende distrikt, og flere av dem jeg studerte med, ble døpt. I november 2007 klarte jeg ikke lenger å ta meg av huset mitt i Omak, så jeg flyttet til en leilighet i en by i nærheten som heter Chelan. Den spanske menigheten her har tatt seg godt av meg, noe jeg er veldig takknemlig for. Siden jeg er det eneste eldre vitnet her, har brødrene og søstrene kjærlig «adoptert» meg som sin «bestemor».

Jeg valgte å ikke gifte meg og få barn for å kunne gjøre mer i tjenesten ‘uten å la meg distrahere’, men jeg har mange åndelige barn. (1. Kor 7:34, 35) Jeg tenkte som så at i dette livet kan jeg ikke få alt. Så jeg bestemte meg for å fokusere på det som er viktigst – å tjene Jehova helhjertet. I den nye verden vil jeg få mer enn nok tid til å gjøre alt jeg har lyst til. Favorittskriftstedet mitt er Salme 145:16, som forsikrer oss om at Jehova skal ‘mette alt levende med hva det ønsker’.

Nå er jeg 91 år, og jeg har fortsatt forholdsvis god helse, så jeg er fremdeles pioner. Pionertjenesten gjør at jeg holder meg ung til sinns, og gir meg en mening med livet. Da jeg kom til El Salvador i sin tid, hadde forkynnelsesarbeidet så vidt startet opp der. Til tross for Satans innbitte motstand er det nå over 39 000 forkynnere der i landet. Dette har virkelig styrket min tro. Det er ingen tvil om at Jehova støtter sitt folk med sin hellige ånd!