Guds kjærlighet åpenbart i morskjærligheten

«Kan en hustru glemme sitt diebarn, så hun ikke skulle ha medlidenhet med sitt morslivs sønn? Selv disse kvinnene kan glemme, men jeg — jeg skal ikke glemme deg.» — JESAJA 49: 15.

ET NYFØDT barn ligger trygt og godt i morens armer mens hun ammer det. Situasjonen er preget av ømhet og kjærlighet. En mor som heter Pam, sier: «Da jeg første gang holdt det nyfødte barnet mitt i armene mine, kjente jeg en overveldende følelse av kjærlighet og ansvar.»

Forskningen har bekreftet noe som kan virke opplagt, nemlig at den kjærlighet moren viser, har stor betydning for barnets utvikling. Et dokument utgitt av Verdens helseorganisasjon (World Health Organization Programme on Mental Health) sier: «Undersøkelser har vist at spedbarn som blir forlatt og atskilt fra sin mor, blir ulykkelige og nedtrykte og at det kan gå så langt at de får panikk.» Det samme dokumentet viser til en undersøkelse som indikerer at barn som blir vist kjærlighet og oppmerksomhet fra de er små, sannsynligvis får vesentlig høyere IQ enn barn som blir forsømt.

Alan Schore, som er professor i psykiatri ved det medisinske fakultet ved California universitet i Los Angeles (UCLA) i USA, sier følgende om betydningen av den kjærlighet moren viser barnet: «Den første relasjonen barnet opplever, forholdet til moren, tjener som et mønster som for bestandig former individets evne til å gå inn i alle senere følelsesmessige relasjoner.»

Dessverre er det slik at depresjon, sykdom eller andre vanskelige omstendigheter kan få en mor til å forsømme barnet  sitt eller til og med «glemme sitt diebarn». (Jesaja 49: 15) Men dette er unntaket, ikke regelen. Det ser faktisk ut til at mødre er programmert til å vise barna sine kjærlighet. Forskere har funnet ut at kvinner i forbindelse med en fødsel har forhøyde nivåer av hormonet oksytocin, som framkaller sammentrekninger av livmormuskulaturen og senere spiller en rolle i forbindelse med melkeproduksjonen. Man mener at det samme hormonet, som dannes hos både menn og kvinner, spiller en rolle når vi mennesker føler oss drevet til å handle på en kjærlig, uegennyttig måte.

Hva er opprinnelsen til kjærligheten?

De som fremmer troen på evolusjon, framholder at uselvisk kjærlighet, som den vi ser mellom en mor og barnet hennes, oppstod ved en tilfeldighet og ble bevart ved naturlig utvalg fordi dette var en fordel for arten. Nett-tidsskriftet Mothering Magazine hevder for eksempel: «Den første delen av vår hjerne som utviklet seg i tillegg til det som allerede var arvet fra krypdyrstadiet, er det limbiske system, som er setet for følelsene. Det er denne delen av hjernen som gjør det mulig for mødre og barna deres å knytte et følelsesmessig bånd seg imellom.»

Forskningen har riktignok vist at det limbiske system spiller en rolle i forbindelse med våre følelser. Men synes du det lyder rimelig at den kjærlighet en mor viser barnet sitt, skyldes en tilfeldig utvekst på en krypdyrhjerne?

Tenk over alternativet. Bibelen sier at menneskene ble skapt i Guds bilde, det vil si med evnen til å gjenspeile Guds egenskaper. (1. Mosebok 1: 27) Guds mest fremtredende egenskap er kjærlighet. Apostelen Johannes skriver: «Den som ikke elsker, har ikke lært Gud å kjenne.» Hvorfor ikke? Johannes fortsetter: «For Gud er kjærlighet.» (1. Johannes 4: 8) Legg merke til at dette bibelverset ikke sier at Gud har kjærlighet. Det sier at Gud er kjærlighet. Han er Opphavet til kjærligheten.

Bibelen beskriver denne egenskapen slik: «Kjærligheten er langmodig og vennlig. Kjærligheten er ikke skinnsyk, den skryter ikke, blir ikke oppblåst, oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sine egne interesser, blir ikke opphisset. Den holder ikke regnskap med krenkelsen. Den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten faller aldri bort.» (1. Korinter 13: 4—8) Synes du det er rimelig å tro at denne egenskapen, den edleste av alle egenskaper, har oppstått ved en blind tilfeldighet?

Hvordan virker dette på deg?

Da du leste beskrivelsen av kjærligheten i det forrige avsnittet, følte du da en lengsel etter at noen skulle vise deg en slik kjærlighet? Det er helt naturlig å føle det slik. Hvorfor? Fordi vi er «Guds avkom». (Apostlenes gjerninger 17: 29) Vi er skapt med tanke på å motta og vise en slik kjærlighet. Og vi kan være sikker på at Gud har en inderlig kjærlighet til oss. (Johannes 3: 16; 1. Peter 5: 6, 7) Det skriftstedet som er sitert i begynnelsen av denne artikkelen, forteller at Guds kjærlighet til oss er enda sterkere og enda mer varig og stabil enn den kjærlighet en mor har til sitt barn!

Men du tenker kanskje: Hvis Gud er vis, mektig og kjærlig, hvorfor gjør han ikke da slutt på alle lidelsene på jorden? Hvorfor tillater han at barn dør, at folk blir undertrykt og holdt nede, og at jorden blir skadet av vanstyre og griskhet? Dette er gode spørsmål som krever fornuftige svar.

Trass i det agnostikerne sier, er det mulig å finne tilfredsstillende svar på disse spørsmålene. Millioner av mennesker i alle deler av verden har funnet disse svarene ved å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Utgiverne av dette bladet vil gjerne oppfordre deg til å gjøre det samme. Når du studerer både Guds Ord og Guds skaperverk og erfarer at din kunnskap om Gud vokser, vil du finne ut at han ikke er en fjern skikkelse som det er umulig å lære å kjenne. Vi tror at du heller vil bli overbevist om at han «ikke er langt borte fra en eneste av oss». — Apostlenes gjerninger 17: 27.

[Uthevet tekst på side 8]

Guds kjærlighet til oss er mer varig og stabil enn den kjærlighet en mor har til sitt barn