En i vår tid som minner om «piken fra Israels land»
En i vår tid som minner om «piken fra Israels land»
TO UKER før høytiden til minne om Jesu død laget alle i familien Sales i Praia Grande i Brasil en liste over hvem de skulle innby. Abigayl på seks år fikk en innbydelsesseddel og ble spurt om hvem hun ville gi den til.
«Den mannen som alltid smiler til meg,» sa hun.
«Hvem er han?» spurte foreldrene hennes.
«Han i rullestolen,» svarte hun.
Fire dager senere pekte Abigayl ut mannen for foreldrene. Mannen, som heter Walter, bodde rett i nærheten av Rikets sal. For over 15 år siden, da han var 28, ble han utsatt for en bilulykke som gjorde ham lam fra livet og ned. Han hadde to livvakter, for han var velstående. Etter at Abigayl hadde fått lov til å snakke med Walter, fortalte foreldrene ham at hun gjerne ville gi ham en innbydelse.
Abigayl avsluttet presentasjonen sin med å si: «Alle de andre i vår Rikets sal har mange innbydelsessedler, men jeg har bare én. Så du er den eneste jeg inviterer. Hvis du ikke kommer, har jeg ingen som kommer. Men hvis du kommer, vil jeg bli veldig glad, og Jehova vil bli enda mer glad.»
Den dagen minnehøytiden skulle feires, var det noen fra menigheten, deriblant Abigayl, som gjorde rent i salen, slik at den var klar til kveldens program. Om ettermiddagen kom Walter forbi i bil, og da han så Abigayl, bad han sjåføren stoppe. Et vindu gikk ned, og han spurte Abigayl hva hun holdt på med. Hun fortalte at de gjorde rent i salen, slik at den ble fin til han skulle komme.
Om kvelden var Abigayl veldig spent. Talen begynte, og hun så seg stadig rundt for å se om Walter hadde kommet. Plutselig kom han og livvaktene hans. Abigayl var et eneste stort smil. Etter talen fortalte Walter at han egentlig hadde vært på vei til en annen by, men at han så hadde skiftet mening og hadde kommet på minnehøytiden bare for hennes skyld. Så la han til: «Den talen trengte jeg å høre.» Han bad om å få en bibel og begynte å studere og å komme på møtene.
Etter en tid sa Walters søster at hun gjerne ville møte denne Abigayl som broren hennes så ofte nevnte. Da hun traff henne, ble hun veldig glad da hun så hvilken kjekk liten jente Abigayl er. «Nå vet jeg hvorfor broren min er så fornøyd,» sa hun.
Walter fortsetter å studere og å komme på møtene. Han svarer også på møtene, og han forteller andre om ting han har lært. Lille Abigayl minner oss om «piken fra Israels land» som hjalp Na’aman til å lære den sanne Gud, Jehova, å kjenne. — 2. Kongebok 5: 2—14.