Etterlign deres tro

Han lærte av sine feil

JONA skulle ønske at han kunne stenge ute de fryktelige lydene. Det var ikke bare den sterke vinden som ulte og hvinte i riggen på skipet, eller de høye bølgene som slo mot skipssidene og fikk det til å knake og brake i skipets treverk. Nei, noe som var langt verre for Jona å høre på, var ropene og brølene fra skipsfolkene – skipsføreren og hans mannskap – mens de kjempet for å holde skipet flytende. Jona var sikker på at de kom til å dø – ene og alene på grunn av ham!

Hvordan var Jona kommet i en slik fortvilet situasjon? Han hadde begått en alvorlig feil overfor sin Gud, Jehova. Hva hadde han gjort? Var det umulig å rette opp det som hadde skjedd? Vi kan lære mye av svarene på disse spørsmålene. Beretningen om Jona hjelper oss for eksempel til å forstå hvordan selv de som viser en oppriktig tro, kan komme på avveier, og hvordan de kan komme på rett kurs igjen.

En profet fra Galilea

Når folk tenker på Jona, fokuserer de ofte på slike negative trekk som at han flere ganger var ulydig, eller at han var sta. Men det er mye mer vi bør vite om denne mannen. Husk at Jona ble utvalgt til å tjene som profet for Jehova Gud. Hvis Jona hadde vært troløs eller urettferdig, ville Jehova aldri ha pålagt ham et så stort ansvar.

I 2. Kongebok 14:25 får vi vite litt om Jonas bakgrunn. Han kom fra Gat-Hefer, som lå bare fire kilometer fra Nasaret, den byen hvor Jesus Kristus ville komme til å vokse opp i, omkring 800 år senere. * Jona tjente som profet da kong Jeroboam II regjerte i tistammeriket Israel. Det var lenge etter at Elia hadde levd, og Elias etterfølger, Elisja, døde mens Jeroboams far regjerte. Jehova hadde riktignok brukt disse mennene til å utrydde Ba’al-dyrkelsen, men israelittene var med overlegg begynt å fare vill igjen. Landet var nå under innflytelse av en konge som «fortsatte å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne». (2. Kongebok 14:24) Jonas tjeneste kan derfor ikke ha vært noen lett oppgave. Likevel utførte han den trofast.

Men en dag tok Jonas liv en dramatisk vending. Han fikk et oppdrag av Jehova som han syntes var ekstremt vanskelig. Hva bad Jehova ham om å gjøre?

«Bryt opp, gå til Ninive»

Jehova sa til Jona: «Bryt opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot henne at deres ondskap er steget opp for mitt ansikt.» (Jona 1:2) Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor dette oppdraget virket avskrekkende. Ninive lå omkring 800 kilometer mot øst, en strekning som sannsynligvis ville ha tatt rundt en måned å tilbakelegge til fots. Men strabasene ved en slik vandring kan ha vært den  enkleste delen av oppdraget. I Ninive skulle Jona overbringe Jehovas domsbudskap til assyrerne, som var beryktet for sin vold, ja sin grusomhet. Hvis Jona hadde fått liten respons blant Guds eget folk, hvilken respons kunne han da håpe på blant disse hedningene? Hvordan skulle det gå med den eneste tjeneren for Jehova i den enorme byen Ninive, som skulle komme til å bli kalt «blodsutgytelsens by»? – Nahum 3:1, 7.

Jona kan godt ha gjort seg slike tanker. Vi vet ikke, men det vi vet, er at han rømte. Jehova hadde gitt ham beskjed om å dra østover, men Jona satte kursen vestover – så langt vest som han kunne komme. Han gikk ned til kysten, til havnebyen Joppe, hvor han fant et skip som skulle til Tarsis, som noen forskere forbinder med Spania. Jona drog i så tilfelle cirka 3500 kilometer bort fra Ninive. En slik reise til den andre siden av Storhavet – som Middelhavet ble kalt den gangen – kan ha tatt et helt år! Jona var virkelig oppsatt på å flykte fra det oppdraget Jehova hadde gitt ham!

Betyr det at vi kan trekke den slutning at Jona var feig? Vi bør ikke være for snar til å dømme ham. Som vi skal se, var han i stand til å vise bemerkelsesverdig stort mot. Men fordi Jona var et ufullkomment menneske i likhet med oss, hadde han også mange feil og mangler. (Salme 51:5) Hvem av oss kan vel si at vi aldri har vært fryktsomme?

Av og til virker det som om Gud ber oss om å gjøre noe som vi synes er vanskelig, ja kanskje umulig. Det kan være at vi synes det er avskrekkende å forkynne det gode budskap om Guds rike, slik de kristne må gjøre. (Matteus 24:14) Det er bare så altfor lett å glemme den grunnleggende sannhet som Jesus gav uttrykk for: «Alt er mulig for Gud.» (Markus 10:27) Hvis dette er noe vi glemmer fra tid til annen, forstår vi kanskje Jonas problem. Men hva ble følgene av Jonas flukt?

Jehova tukter sin egensindige profet

Vi kan lett forestille oss hvordan Jona rigget seg til på skipet, som sannsynligvis var et fønikisk fraktskip. Han betraktet kanskje skipsføreren og mannskapet som hadde det travelt med å manøvrere skipet ut av havnen. Etter hvert som han så kystlinjen forsvinne i det fjerne, håpet han kanskje at han hadde sluppet unna det han hadde gruet seg for. Men plutselig forandret været seg.

 Sterke vinder pisket opp sjøen og skapte fryktelige brenninger som kunne få selv våre dagers skip til å virke små. I de frådende vannmassene må et treskip som dette ha virket temmelig lite og skrøpelig. Visste Jona på det tidspunktet at «Jehova selv kastet en veldig vind mot havet», som han senere skrev? Det er vanskelig å si. Men han så at skipsfolkene begynte å rope om hjelp, hver til sin gud, og han visste at det ikke ville komme noen hjelp fra den kanten. Beretningen sier: «Skipet holdt på å bli slått til vrak.» (Jona 1:4; 3. Mosebok 19:4) Men hva med Jona – kunne han be til den Gud som han flyktet fra?

Jona følte seg sikkert maktesløs og gikk under dekk for å finne et sted hvor han kunne legge seg ned. Der falt han i dyp søvn. * Skipsføreren fant Jona, vekket ham og bad ham om å be til sin gud, slik alle de andre gjorde. Skipsfolkene var overbevist om at det var noe overnaturlig ved denne stormen, og de begynte å kaste lodd for å få vite hvem som var skyld i vanskelighetene deres. Det falt utvilsomt Jona tungt for brystet å se at loddet utelukket den ene etter den andre. Snart kom sannheten for en dag. Det var Jehova som stod bak stormen, og som sørget for at loddet falt på én mann – Jona! – Jona 1:5–7.

Jona fortalte skipsfolkene alt sammen. Han var en tjener for Den Allmektige Gud, Jehova. Dette var den Gud han flyktet fra og hadde syndet mot, slik at de alle var kommet i denne fryktelige situasjonen. Mennene var skrekkslagne; Jona kunne se redselen i øynene deres. De spurte Jona hva de skulle gjøre med ham for å redde skipet og sitt eget liv. Hva svarte han? Jona kan ha grøsset bare ved tanken på å drukne i det kalde, ville havet. Men hvordan kunne han la alle disse menneskene dø på en slik måte når han visste at han kunne redde dem? Han sa derfor: «Løft meg opp og kast meg i havet, og havet vil bli stille for dere; for jeg vet at det er på grunn av meg denne veldige stormen er kommet over dere.» – Jona 1:12.

Det var ikke en feiging som sa dette, var det vel? Det må ha varmet Jehovas hjerte å se at Jona var så modig og selvoppofrende i dette skjebnesvangre øyeblikket. Her kom virkelig Jonas sterke tro til uttrykk. Vi kan etterligne den i dag ved å sette andres ve og vel foran våre egne interesser. (Johannes 13:34, 35) Gir vi av oss selv for å hjelpe andre som vi ser er i nød i fysisk, følelsesmessig eller åndelig forstand? Da gleder vi Jehova!

Kanskje dette gjorde inntrykk på skipsfolkene også, for til å begynne med nektet de å gjøre som Jona sa. De gjorde i stedet alt de kunne for å arbeide seg gjennom bølgene – men til ingen nytte. Uværet bare tiltok i styrke. Til slutt skjønte de at de ikke hadde noe valg. De begynte å rope til Jonas Gud, Jehova, om å bli vist barmhjertighet, og de løftet Jona opp og kastet ham i havet. – Jona 1:13–15.

Jona blir vist barmhjertighet og blir utfridd

Jona sank ned i de frådende bølgene. Han kjempet kanskje for å holde seg flytende mens han i et kaos av skum og sjøsprøyt så skipet forsvinne raskt av gårde. Men de veldige bølgene veltet over ham og presset ham ned i dypet. Han sank lenger og lenger ned og tenkte at alt håp var ute.

Jona beskrev senere hvordan han hadde følt det i den situasjonen. Flyktige bilder fór gjennom hodet hans. Han tenkte med sorg på at han aldri skulle få se Jehovas vakre tempel i Jerusalem igjen. Han følte at han sank ned i selve vanndypet, til fjellenes grunnvoller, hvor sjøgress viklet seg rundt ham. Det så  ut til at dette skulle bli hans grav.– Jona 2:2–6.

Men vent nå litt! Det var noe som beveget seg like i nærheten – noe enormt og mørkt, en levende skikkelse. Den kom faretruende nær og stirret på ham. Et stort gap åpnet seg over ham og slukte ham!

Dette måtte være slutten. Men Jona opplevde noe helt spesielt. Han var fortsatt i live! Han var verken knust, fordøyd eller kvalt. Nei, han pustet fortsatt, selv om han var i det som normalt ville ha blitt hans grav. Jona ble sakte, men sikkert fylt av ærefrykt. Det var uten tvil hans Gud, Jehova, som hadde ’sørget for at en stor fisk slukte ham’. * – Jona 1:17.

Minuttene gikk og ble til timer. Der, i det dypeste mørket han noen gang hadde vært i, samlet han tankene sine og bad til Jehova Gud. Hans bønn, som er gjengitt i sin helhet i Jona, kapittel 2, forteller oss mye. Den viser at Jona hadde god kjennskap til Skriftene, for mye av innholdet refererer seg til Salmene. Den er også et uttrykk for en hjertevarmende egenskap: takknemlighet. Jona avsluttet sin bønn slik: «Jeg for min del vil med takksigelses røst ofre til deg. Det jeg har avlagt løfte om, vil jeg innfri. Frelsen tilhører Jehova.» – Jona 2:9.

Jona lærte at frelse er noe Jehova kan gi alle – hvor som helst og når som helst. Selv der, «i fiskens indre», fant Jehova sin ulykkelige tjener og reddet ham. (Jona 1:17) Det var bare Jehova som kunne ha holdt et menneske i live i buken på en stor fisk i tre dager og tre netter. Vi som lever nå, gjør vel i å huske på at Jehova er ’den Gud som har vår pust i sin hånd’. (Daniel 5:23) Vi kan takke ham for hvert åndedrag vi trekker, det at vi i det hele tatt eksisterer. Er vi takknemlige for det? Skylder vi ikke da Jehova å være lydige mot ham?

Hva så med Jona? Lærte han å vise takknemlighet mot Jehova ved å være lydig? Ja, det gjorde han. Etter tre dager og tre netter førte fisken Jona helt inn til stranden og ’spydde ham ut på det tørre land’. (Jona 2:10) Etter alt dette behøvde ikke Jona engang å svømme i land! Han måtte naturligvis finne veien fra stranden, hvor den nå enn var. Men det gikk ikke lang tid før hans takknemlighet ble satt på prøve. Jona 3:1, 2 sier: «Så kom Jehovas ord til Jona for annen gang, og det lød: ’Bryt opp, gå til Ninive, den store byen, og utrop den kunngjøring for henne som jeg taler til deg.’» Hva ville Jona gjøre?

Jona nølte ikke. Vi leser: «Da brøt Jona opp og gikk til Ninive, i samsvar med Jehovas ord.» (Jona 3:3) Ja, han adlød. Han hadde tydeligvis lært av sine feil. Vi kan etterligne Jonas tro også i den forbindelse. Vi synder alle; vi gjør alle feil. (Romerne 3:23) Men gir vi opp, eller lærer vi av våre feil og begynner å følge en kurs i livet som innebærer lydig tjeneste for Gud?

Belønnet Jehova Jona for at han var lydig? Ja, så absolutt. Det ser ut til at Jona med tiden fikk vite at sjøfolkene hadde overlevd. Stormen hadde løyet like etter Jonas selvoppofrende handling, og skipsfolkene var blitt «grepet av stor frykt for Jehova». Istedenfor å ofre til sine falske guder hadde de frambåret et offer for Jehova. – Jona 1:15, 16.

En enda større belønning kom mye senere. Jesus brukte den tiden Jona var i den store fisken, som et profetisk bilde på den tiden han selv var i graven, eller Sjeol. (Matteus 12:38–40) Hvor glad må ikke Jona bli over å høre dette når han blir oppreist til liv på jorden! (Johannes 5:28, 29) Jehova ønsker å belønne deg også. Lærer du i likhet med Jona av dine feil, og viser du at du har en lydig og uselvisk holdning?

[Fotnoter]

 [Ramme/bilde på side 29]

Jonas bok holder stand mot kritikerne

▪ Skjedde det som er nedskrevet i den bibelske boken Jona, i virkeligheten? Boken har fra gammel tid av alltid vært gjenstand for kritikk. De som i vår moderne tid har et historisk-kritisk bibelsyn, avfeier ofte denne boken – enten som en fabel, et sagn, en myte eller en oppdiktet fortelling. En forfatter på 1800-tallet fortalte hvordan en prest omtalte beretningen om Jona og den store fisken som en merkelig lignelse: Jona bodde på et hotell i Joppe som ble kalt Hvalens tegn. Da han ikke kunne betale regningen, kastet verten ham ut. På den måten ble Jona «slukt» av og senere «spydd ut» av en hval! Ja, det ser ut til at bibelkritikere er mer oppsatt på å «oppsluke» Jona enn den store fisken var!

Hvorfor blir denne bibelske boken møtt med så stor skepsis? Den beskriver mirakler. Mange bibelkritikere ser ut til å ha den innstilling at mirakler er en umulighet. Men er en slik innstilling virkelig fornuftig? Spør deg selv: Tror jeg på den første setningen i Bibelen? Den lyder: «I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden.» (1. Mosebok 1:1) Millioner av fornuftige mennesker verden over godtar med rette denne enkle sannhet. Men det som ligger i denne uttalelsen, innebærer noe langt mer enn et hvilket som helst av de miraklene som er beskrevet senere i Bibelen.

Tenk over dette: Hvilke elementer i Jonas bok ville være umulig for Ham som har skapt den enorme stjernehimmelen og alle livets kompliserte undere på jorden? Ville det være umulig for Ham å forårsake en storm? Å få en stor fisk til å sluke et menneske? Eller å få den samme fisken til å spy dette mennesket ut igjen? For en som er i besittelse av ubegrenset makt, vil ikke dette være vanskelig i det hele tatt. – Jesaja 40:26.

Selv uten Guds inngripen skjer det noen ganger helt utrolige ting. Det er for eksempel blitt fortalt om en sjømann som i 1758 falt over bord i Middelhavet og ble slukt av en hai. Men så ble det avfyrt en kanon mot haien. Den ble truffet og spydde ut sjømannen, som kom fra det hele med livet i behold og bare så vidt ble skadet. Hvis historien er sann, vil vi nok si at den er bemerkelsesverdig, ja kanskje helt utrolig – men vi vil ikke kalle den et mirakel. Kan ikke Gud bruke sin makt til å utrette langt mer?

Skeptikere hevder også at det ikke er noe menneske som kan overleve inni en fisk i tre dager uten å bli kvalt. Men menneskene har vært kloke nok til å finne ut hvordan de kan fylle tanker med trykkluft, slik at det er mulig å puste under vann i lengre perioder. Skulle ikke da Gud kunne bruke sin makt og sin visdom, som er så uendelig mye større, til å holde Jona i live og gjøre det mulig for ham å puste i tre dager? Som en av Guds engler en gang sa til Maria, Jesu mor, er det «ingen erklæring [som] vil være umulig for Gud». – Lukas 1:37.

Hva annet viser at Jonas bok er en historisk nøyaktig beretning? Jonas beskrivelse av skipet og dets mannskap er detaljert og realistisk. I Jona 1:5 leser vi at skipsfolkene kastet ting fra skipet for å lette det. Historieskrivere i gammel tid og til og med rabbinsk lov viser at dette var vanlig praksis i dårlig vær. Jonas senere beskrivelse av Ninive passer også med historiske og arkeologiske vitnesbyrd. Men framfor alt henviste Jesus Kristus til Jonas tre dager lange opphold i den store fisken som et profetisk forbilde på de tre dagene han selv var i graven. (Matteus 12:38–40) Jesu vitnesbyrd bekrefter at Jonas beretning er sann.

«Ingen erklæring vil være umulig for Gud.» – LUKAS 1:37

[Bilde på side 26]

På Jonas oppfordring løftet skipsfolkene ham opp og kastet ham i havet