Korint – byen «over to havner»

NÅR du ser på et kart over Hellas, ser du at landet hovedsakelig består av en halvøy og av det som ser ut som en stor øy, i sør. Mellom disse to er det en smal landstripe som er omkring seks kilometer på det smaleste. Denne landstripen, Korinteidet, er det som forbinder halvøya Peloponnes i sør med hoveddelen av landet i nord.

Denne landstripen er viktig også av en annen grunn. Den er blitt kalt havbroen, for på østsiden ligger Saroniabukta, som leder til Egeerhavet og den østlige delen av Middelhavet, og på vestsiden ligger Korintbukta, som fører til Det joniske hav, Adriaterhavet og den vestlige delen av Middelhavet. Her lå Korint, en by som var av betydning i forbindelse med at Paulus oppholdt seg der en stund på sine misjonsreiser, og som i oldtidens verden var kjent for sin velstand, luksus og utsvevende livsstil.

En by med strategisk beliggenhet

Korint lå nær den vestlige ytterkanten av denne viktige landstripen. Byen hadde forbindelse med to havner, en på hver side av det smale eidet – Lekhaion i vest og Kenkreai i øst. Den greske geografen Strabon beskrev derfor Korint som  byen som «rår over to havner». På grunn av sin strategiske beliggenhet ble Korint dominerende som et internasjonalt knutepunkt. Byen hadde kontroll over handelen – både den som foregikk over land mellom nord og sør, og den som foregikk til sjøs mellom øst og vest.

Helt fra oldtiden av kom det skip fra øst (Lilleasia, Syria, Fønikia og Egypt) og fra vest (Italia og Spania). Lasten ble losset i den ene havnen og så fraktet over land de få kilometerne til den andre siden av eidet. Der ble den lastet om bord på andre skip for å bli transportert videre. Mindre båter ble dratt over eidet på en trekkvei som ble kalt diolkos. – Se rammen på side 27.

Hvorfor foretrakk sjøfolk landeveien tvers over eidet? Fordi de på den måten kunne unngå en farefull, 320 kilometer lang ferd i høy sjø rundt Peloponnes’ stormherjede odder i sør. Sjøfolk unngikk spesielt Kapp Malea, som det ble sagt følgende om: «Dra rundt Kapp Malea, og du kan glemme å komme hjem.»

Kenkreai – en sunket havn oppdaget

Havnen i Kenkreai, som lå cirka elleve kilometer øst for Korint, var endepunktet for de asiatiske skipsrutene. På grunn av ødeleggende jordskjelv som inntraff på slutten av 300-tallet evt., ligger den i dag halvveis under vann. Strabon beskrev Kenkreai som en travel og rik havneby, og den romerske filosofen Lucius Apuleius kalte den «en stor og mektig havn som skip fra mange forskjellige nasjoner kommer til».

I romertiden hadde havnen to moloer som stakk ut i sjøen som en hestesko. Dette utgjorde den 150–200 meter brede innseilingen. Havnen kunne ta imot skip som var opptil 40 meter lange. Utgravninger på sørvestsiden har avdekket deler av et tempel som man mener har vært en helligdom for gudinnen Isis. Et bygningskompleks på den andre siden av havnen var sannsynligvis en helligdom for Afrodite. Disse to ble sett på som skytsgudinner for sjøfolk.

Den handelsvirksomheten som foregikk i havnen, kan ha spilt en rolle i forbindelse  med apostelen Paulus’ arbeid som teltmaker i Korint. (Apostlenes gjerninger 18:1–3) Det sies i boken I Paulus’ spor (1947): «Da . . . vinteren nærmet seg, hadde teltmakerne i Korint – som også var seilmakere – som regel mer arbeide enn de kunne overkomme. Begge havnene var fulle av skip som lå i vinteropplag, og de ville gjerne fornye sitt utstyr mens sjøen var ufarbar. Derfor hadde skipshandlerne i Lekeum og Kenkreæ ganske sikkert arbeide for nesten hvem som helst som bare kunne hefte sammen et stykke seilduk.»

Omkring år 52 evt., etter at Paulus hadde vært i Korint i over ett og et halvt år, seilte han fra Kenkreai til Efesos. (Apostlenes gjerninger 18:18, 19) En gang i løpet av de neste fire årene ble det opprettet en kristen menighet i Kenkreai. Bibelen forteller at Paulus bad de kristne i Roma om å hjelpe en kristen kvinne som het Føbe, og som var fra «den menigheten som er i Kenkreai». – Romerne 16:1, 2.

De som besøker Kenkreais bukt i dag, kan svømme i krystallklart vann blant restene av den sunkne havnen. De fleste er ikke klar over at dette for flere hundre år siden var et travelt sted – både med kristen og med kommersiell virksomhet. Slik var det også med Korints andre havn, Lekhaion, som lå på vestsiden av eidet.

Lekhaion – en port mot vest

En brolagt vei, Lekhaionveien, gikk direkte fra agoraen (torget) i Korint til Lekhaion, havnen i vest, to kilometer unna. Ingeniører hadde gravd langs en del av vannlinjen for å bygge havnen. Den utgravde massen var blitt dynget opp slik at det ble dannet en lagune, der fortøyde skip ble skjermet mot kraftige vinder fra bukta. På et tidspunkt var dette en av de største havnene i middelhavsområdet. Arkeologer har gravd fram rester av et fyrtårn, en statue av Poseidon som holder en flamme.

Langs Lekhaionveien, som var beskyttet av doble murer, var det fortauer, offentlige bygninger, templer og søyleganger der det lå butikker. Her må Paulus ha truffet travle kunder, ubeskjeftigede pratmakere, kjøpmenn, slaver, forretningsmenn og andre – tilhørere som kan ha vært interessert i å høre på det han forkynte.

Lekhaion var ikke bare en handelshavn, men også en viktig flåtebase. Noen mener at trieren, et av oldtidens mest effektive krigsskip, ble oppfunnet ved Lekhaions skipsverft av den korintiske skipsbyggeren Ameinokles  rundt år 700 fvt. Atenerne utnyttet trierens fortrinn i sin avgjørende seier over den persiske flåten ved Salamis i 480 fvt.

Det som en gang var en travel havn, er i dag ikke annet enn en rekke av mørke, sivgrodde laguner. Det er ingenting som tyder på at det som for flere hundre år siden var en av middelhavsområdets største havner, lå her.

Korint – en utfordring for de kristne

I tillegg til at havnene åpnet for handel, slapp de inn påvirkning som i høy grad preget menneskene i Korint. Havnene førte med seg handelsvirksomhet og velstand. Korint samlet seg rikdommer ved å kreve høye havneavgifter og ved å ta betalt for å frakte last og båter langs trekkveien. Byen la også skatt på ferdselen til lands. De inntektene det offentlige fikk inn på grunn av torgavgiftene og havneavgiftene, gjorde det til og med mulig mot slutten av 600-tallet fvt. å avskaffe de skattene som var pålagt hver innbygger.

Korint fikk ytterligere inntekter fra kjøpmenn som oppholdt seg der. Mange av dem hengav seg til overdådig og løssluppen festing. Sjømenn strømmet også til Korint og bidrog til å gjøre byen rik. Som Strabon bemerket, satt pengene løst hos dem. Byens innbyggere tilbød mange tjenester, blant annet skipsreparasjoner.

På Paulus’ tid skal byen ha hatt rundt 400 000 innbyggere, og det var bare Roma, Alexandria og Antiokia i Syria som hadde flere. Det bodde grekere, romere, syrere, egyptere og jøder i Korint. Gjennom havnene var det en jevn strøm av reisende, folk som skulle til idrettslekene, kunstnere, filosofer, forretningsmenn og andre. De tilreisende gav gaver til templene og ofret til gudene. Alt dette gjorde Korint til en blomstrende verdensby, full av liv – men det hadde sin pris.

Boken I Paulus’ spor sier: «Korint som lå mellom to slike havner, fikk et sterkt kosmopolitisk preg og et islett av de laster som fulgte med de fremmede nasjonene som hadde båter liggende i dens havnebyer.» Byen var en smeltedigel der Østens og Vestens laster og negative sider møttes. Som følge av dette ble Korint preget av moralsk forderv og uanstendig luksus – det var den mest umoralske og tøylesløse byen i det gamle Hellas. Uttrykket «å leve korintisk» ble faktisk synonymt med å leve et utsvevende og umoralsk liv.

Dette materialistiske og umoralske klimaet utgjorde en trussel mot de kristnes åndelighet. Jesu etterfølgere i Korint trengte formaninger, slik at de kunne bevare et godt forhold til Gud. Det var derfor på sin plass at Paulus sterkt fordømte griskhet, utpressing og moralsk urenhet i sine brev til korinterne. Når du leser disse brevene, som Paulus ble inspirert av Gud til å skrive, kan du lett oppfatte den fordervende påvirkningen de kristne ble utsatt for. – 1. Korinter 5:9, 10; 6:9–11, 18; 2. Korinter 7:1.

Den internasjonale atmosfæren i Korint hadde likevel sine fordeler. Det kom hele tiden nye tanker og ideer til byen. Innbyggerne var mer tolerante enn folk i andre byer som Paulus besøkte. «Øst møtte vest i denne gamle havnebyen,» sier en bibelkommentator, «noe som eksponerte innbyggerne for enhver tenkelig ny idé, filosofi og religion som verden hadde å by på.» Forskjellige religioner ble derfor tolerert, og det gjorde det tydeligvis lettere for Paulus å forkynne der.

Korints to havner – Kenkreai og Lekhaion – bidrog til byens velstand og anseelse, men gjorde det også til en utfordring for de kristne å leve i Korint. Noe av det samme kan sies om verden i dag. Fordervende innflytelse, for eksempel materialisme og umoral, utgjør en trussel for åndeligheten til dem som frykter Gud. Så vi gjør også klokt i å legge oss på hjertet de inspirerte formaningene som Paulus kom med til de kristne i Korint.

[Ramme/bilde på side 27]

DIOLKOS – TRANSPORTEN OVER LAND

Mot slutten av 600-tallet fvt., da planene om å bygge en kanal hadde mislyktes, konstruerte den korintiske herskeren Periandros et genialt anlegg for transport over eidet. * Det ble kalt diolkos, som betyr «gjennomhaling, tversoversleping». Dette var en trekkvei som var belagt med sandstein, og i steinene var det dype spor med tilpassede treskinner som ble innsatt med fett. Varer fra skip som hadde lagt til kai i den ene havnen, ble losset, plassert i vogner med hjul og så trukket av slaver langs trekkveien over til den andre havnen. Mindre båter, noen ganger med lasten om bord, ble også dratt over.

[Fotnote]

[Kart på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

HELLAS

Korintbukta

Havnen i Lekhaion

Oldtidens Korint

Kenkreai

Korinteidet

Saroniabukta

Peloponnes

DET JONISKE HAV

Kapp Malea

EGEERHAVET

[Bilde på side 25]

Lasteskip som passerer gjennom Korintkanalen i dag

[Bilde på side 26]

Havnen i Lekhaion

[Bilde på side 26]

Havnen i Kenkreai

[Bilderettigheter på side 25]

Todd Bolen/Bible Places.com