Er fattigdom et tegn på Guds mishag?
Er fattigdom et tegn på Guds mishag?
GUD sa til fortidens israelitter: «Ingen bør . . . bli fattig hos deg.» Grunnen til det var at den Loven han gav dem, inneholdt ordninger for å hjelpe de fattige og for å ettergi gjeld. (5. Mosebok 15:1–4, 7–10) Det burde derfor ikke ha vært noen fattige blant israelittene, for Jehova lovte å velsigne dem. Men denne velsignelsen var avhengig av at de adlød Loven, noe de unnlot å gjøre.
Dette betydde likevel ikke at de som eide lite, nødvendigvis hadde pådratt seg Guds mishag, like lite som at de som eide mye, nødvendigvis ble velsignet av Gud. Mange av Guds trofaste tjenere var materielt fattige. Profeten Amos var en beskjeden saueoppdretter og sesongarbeider. (Amos 1:1; 7:14) På profeten Elias tid, da Israel ble rammet av hungersnød, var Elia avhengig av gjestfriheten til en fattig enke, som hadde en sparsom beholdning av mel og olje som mirakuløst ble fornyet under hungersnøden. Verken Elia eller enken ble rike; Jehova dekket bare deres grunnleggende behov. – 1. Kongebok 17:8–16.
Uforutsette hendelser kunne være årsak til plutselig og uventet fattigdom. Ulykkestilfeller og sykdom kunne gjøre noen midlertidig eller permanent arbeidsudyktige. Og på grunn av dødsfall kunne noen bli farløse og enker og dermed uten forsørger. Selv ikke slik motgang er et tegn på Guds mishag. Beretningen om No’omi og Rut er et rørende eksempel på Jehovas kjærlige omsorg for de nødstilte. Selv om No’omi og Rut ble svært fattige da ektemennene deres døde, ble de velsignet av Jehova Gud, som sørget for at de fikk dekket sine behov. – Rut 1:1–6; 2:2–12; 4:13–17.
Fattigdom er tydeligvis ikke et tegn på Guds mishag. De som er trofaste mot Jehova Gud, kan ha tillit til kong Davids ord: «En ung mann har jeg vært, og jeg er også blitt gammel, og likevel har jeg ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød.» – Salme 37:25.
[Bilde på side 8]
Selv om No’omi og Rut var svært fattige, ble de velsignet av Gud, som kjærlig sørget for dem