Hvorfor du kan stole på evangeliene i Bibelen
«De er blitt en enorm suksess. De har gitt inspirasjon til filmer som har kostet millioner . . . , og til bestselgere . . . Kristne sekter har akseptert dem. De har dannet grunnlaget for religiøse retninger og konspirasjonsteorier.» – SUPER INTERESSANTE, ET BRASILIANSK NYHETSMAGASIN.
HVA var det som hadde vakt så stor begeistring? Nyhetsmagasinet kommenterte den senere tids store interesse for en samling uekte evangelier, epistler og apokalypser som ble funnet på midten av 1900-tallet ved Nag Hammadi og andre steder i Egypt. Disse og andre dokumenter av denne typen er vanligvis blitt omtalt som gnostiske eller apokryfiske skrifter. *
Fant det sted en konspirasjon?
I en tid da mange vanligvis har en kynisk holdning til Bibelen og ortodokse religionssamfunn, ser det ut til at gnostiske eller apokryfiske skrifter har vunnet gjenklang hos folk. Disse skriftene har hatt stor innvirkning på hvordan mange ser på Jesu Kristi lære og på selve kristendommen. I et tidsskrift stod det: «Tomasevangeliet og andre apokryfiske [skrifter] appellerer til en stadig voksende gruppe mennesker i moderne tid: de som higer etter åndelighet, men er skeptiske til religion.» Man har anslått at det bare i Brasil «er minst 30 grupper som baserer sin tro på apokryfene».
Oppdagelsen av disse dokumentene har fått noen til å framsette den teori at den katolske kirke på 300-tallet evt. konspirerte for å skjule sannheten om Jesus – at noen beretninger om hans liv som blir presentert i de apokryfiske skrifter, ble holdt skjult, og at de fire evangeliene som står i moderne bibler, ble forandret. Elaine Pagels, som er professor i religion, har sagt det slik: «I dag begynner vi å ane at det vi kaller kristendommen – og
det vi kjenner som den kristne tradisjon – bare representerer et lite tilfang av kilder som er valgt ut fra dusinvis av andre.»Ifølge forskere som Pagels er ikke Bibelen den eneste kilde til kristen tro. De mener at det også finnes andre kilder, slik som de apokryfiske skrifter. I et BBC-program ble det sagt at de apokryfiske skrifter holder fram Maria Magdalena som «en lærer og åndelig veileder for de andre disiplene. Hun er ikke bare en disippel; hun er apostelen for apostlene». (Bible Mysteries, «The Real Mary Magdalene») Journalisten Juan Arias skriver i den brasilianske avisen O Estado de S. Paulo om Maria Magdalenas antatte rolle: «I dag tyder alt på at den første kristne bevegelse, som ble grunnlagt av Jesus, i høy grad var ’feministisk’, ettersom de første huskirkene var kvinners hus, hvor de tjente som prester og biskoper.»
Mange mener at de apokryfiske kildene er mye viktigere enn de bibelske kildene. Men dette reiser noen viktige spørsmål: Er de apokryfiske skrifter en legitim kilde til den kristne tro? Hvis de er i strid med Bibelens klare lære, hvilken kilde bør vi da tro på – Bibelen eller de apokryfiske bøkene? Fant det virkelig sted en konspirasjon på 300-tallet for å holde disse bøkene skjult og for å forandre de fire evangeliene, slik at viktige opplysninger om Jesus, Maria Magdalena og andre ble utelatt? For å få svar på disse spørsmålene skal vi se på et av de fire evangeliene i Bibelen, Johannesevangeliet.
Vitnesbyrd fra Johannesevangeliet
Et verdifullt fragment av Johannesevangeliet ble funnet i Egypt ved overgangen til 1900-tallet og er nå kjent som Rylands-papyrus 457 (P52). Det inneholder det som tilsvarer Johannes 18:31–33, 37, 38 i dagens bibler, og blir oppbevart i John Rylands-biblioteket i Manchester i England. Det regnes for å være det eldste eksisterende fragmentet av et håndskrift til De kristne greske skrifter. Mange forskere tror det ble skrevet omkring år 125 evt., bare et kvart århundre etter Johannes’ død. Teksten i dette fragmentet er faktisk så å si identisk med teksten i yngre håndskrifter. Det at en avskrift av Johannesevangeliet allerede da var kommet til Egypt, der fragmentet ble oppdaget, støtter den slutning at det gode budskap ifølge Johannes virkelig ble nedskrevet i det første århundre evt. og av Johannes selv, slik Bibelen indikerer. Johannesevangeliet er derfor et øyenvitnes beretning.
På den annen side daterer de apokryfiske skriftene seg fra 100-tallet av – 100 år eller mer etter at de begivenhetene de beskriver, fant sted. Noen eksperter prøver å argumentere med at de apokryfiske skrifter er basert på tidligere skrifter eller overleveringer, men det finnes det ingen beviser for. Da er det naturlig å spørre: Hva ville du hatt størst tiltro til – utsagn fra øyenvitner eller fra folk som levde 100 år etter at noe skjedde? Svaret er opplagt. *
Rylands-papyrus 457 (P52), et fragment av Johannesevangeliet som daterer seg fra 100-tallet evt., ble skrevet bare noen få tiår etter originalen
Hva med den påstand at evangeliene i Bibelen ble forandret for å holde visse beretninger om Jesu liv skjult? Er det noe som viser at man på 300-tallet forandret for eksempel Johannesevangeliet for å forvrenge fakta? For å kunne svare på det må vi huske at en av de viktigste kildene til dagens bibler er bibelhåndskriftet Codex Vaticanus (ms. 1209) fra 300-tallet. Hvis dagens bibler inneholder forandringer som ble gjort på 300-tallet, vil dette håndskriftet gjenspeile disse forandringene. Heldigvis finnes det et annet håndskrift som inneholder det meste av Lukasevangeliet og Johannesevangeliet. Det er kjent som Papyrus Bodmer 14, 15 (P75) og daterer seg fra mellom 175 og 225 evt. Ifølge eksperter ligger det tekstmessig svært nær opp til Codex Vaticanus (ms. 1209). Det ble med andre ord ikke gjort betydelige forandringer i Bibelens evangelier, og vi har Codex Vaticanus som kan bevise det.
Det finnes ingen dokumentariske eller andre vitnesbyrd om at Johannesevangeliet, eller de andre evangeliene, ble forandret på 300-tallet. Etter at dr.philos. Peter M. Head ved Cambridge universitet hadde undersøkt en samling håndskriftfragmenter som ble funnet i Oxyrhynkhos i Egypt, skrev han: «Generelt sett bekrefter disse håndskriftene teksten i de store uncialhåndskriftene [håndskrifter skrevet med store bokstaver som daterer seg fra 300-tallet av], som danner grunnlaget for de moderne tekstkritiske utgavene. Det er ikke noe her som krever en radikalt ny forståelse av den tidligste overleveringen av teksten i NT [Det nye testamente].»
Hvilken slutning kan vi trekke?
De fire kanoniske evangeliene – som ble skrevet av Matteus, Markus, Lukas og Johannes – var allment akseptert blant de kristne i hvert fall så tidlig som på midten av 100-tallet. Tatians verk Diatessaron (et gresk uttrykk som betyr «gjennom [de] fire»), som ble utarbeidet mellom 160 og 175 evt. og fikk stor utbredelse, var basert på bare de fire kanoniske evangeliene og ingen av de gnostiske «evangeliene». (Se rammen «Et tidlig forsvar av evangeliene».) Det er også verdt å merke seg en iakttagelse som Irenaeus kom med i siste halvdel av 100-tallet. Han hevdet at det måtte være fire evangelier, akkurat som jorden kan deles i fire deler og det finnes fire hovedvindretninger. De sammenligningene han brukte, var nok så som så, men poenget hans støtter tanken om at det bare fantes fire kanoniske evangelier den gangen.
Hva viser alt dette? Jo, at De kristne greske skrifter – deriblant de fire evangeliene – slik vi har dem i dag, stort sett har vært uforandret siden 100-tallet. Det er ingen tungtveiende grunn til å tro at det på 300-tallet fant sted en konspirasjon for å forandre eller skjule noen del av de skrifter som er inspirert av Gud. Tvert imot, som bibelkommentatoren Bruce Metzger skriver: «På slutten av det andre århundre . . . rådet det stor enighet om størstedelen av Det
nye testamente blant de svært forskjellige og spredte menigheter av troende, ikke bare i middelhavslandene, men også i et område som strakte seg fra Britannia til Mesopotamia.»Apostlene Paulus og Peter var forkjempere for Guds Ords sannhet. Begge advarte sine medkristne sterkt mot å godta eller å tro noe annet enn det de var blitt undervist i. Paulus skrev for eksempel til Timoteus: «Vokt det som er deg betrodd, og vend deg bort fra det tomme snakket som krenker det som er hellig, og fra motsigelsene i den ’kunnskap’ som falskelig kalles så. Fordi noen har briljert med en slik kunnskap, har de veket bort fra troen.» Og Peter skrev: «Det var jo ikke ved å følge listig uttenkte usanne historier at vi gjorde dere kjent med vår Herre Jesu Kristi makt og nærvær, men det var ved å ha blitt øyenvitner til hans storhet.» – 1. Timoteus 6:20, 21; 2. Peter 1:16.
For mange hundre år siden sa profeten Jesaja under inspirasjon: «Det grønne gress har tørket bort, blomsten har visnet; men vår Guds ord vil bestå til uavgrenset tid.» (Jesaja 40:8) Vi kan ha like stor tillit til at Han som inspirerte nedskrivningen av Bibelen, også har bevart den opp gjennom tidene for at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». – 1. Timoteus 2:4.
^ avsn. 3 «Gnostisk» og «apokryfisk» kommer fra greske ord som kan sikte til henholdsvis «skjult kunnskap» og «omhyggelig skjult». Disse uttrykkene blir brukt for å betegne uekte, eller ikke-kanoniske, skrifter som er et forsøk på å etterligne evangeliene, Apostlenes gjerninger, brevene og åpenbaringene i De kristne greske skrifters kanoniske bøker.
^ avsn. 11 Noe annet som er vanskelig når det gjelder de apokryfiske skrifter, er at det finnes svært få avskrifter av dem. Mariaevangeliet, som det siktes til på foregående side, finnes bare i to små fragmenter og i ett lengre fragment, hvor sannsynligvis halvparten av den opprinnelige teksten mangler. Dessuten er det betydelige forskjeller mellom de avskriftene som finnes.