Bibelen forandrer folks liv

HVORFOR oppgav en populær sanger sin karriere for å bli heltidsforkynner? Og hva gjorde det mulig for en forbryter, som en dommer betegnet som uforbederlig, å bli en nyttig samfunnsborger? Du finner svarene i disse beretningene.

«Ingen kan være slave for to herrer.» – ANTOLINA ORDEN CASTILLO

FØDT: 1962

HJEMLAND: SPANIA

BAKGRUNN: SKUESPILLER OG ZARZUELASANGER

MIN FORTID: Jeg ble født i Tresjuncos, en liten landsby i området La Mancha. Familien min drev jordbruk. Mor var katolikk, og far var protestant. Far lærte meg å vise respekt for Bibelen; jeg så at han stadig leste i den. Men mor oppdrog meg som katolikk og tok meg med til messe hver søndag.

Da jeg var 15 år, drog jeg fra landsbyen og reiste til Madrid for å bo der sammen med storesøsteren min. Jeg savnet foreldrene mine veldig, men til slutt vente jeg meg til bylivet. Da jeg var 17 år, fikk jeg i noen måneder muligheten til å være med på en oppsetning av en zarzuela – en tradisjonell spansk operette. Jeg likte det livet så godt at jeg bestemte meg for å bli skuespiller. Jeg avbrøt det sekretærkurset jeg tok, og begynte å opptre sammen med forskjellige zarzuelatrupper. Omtrent på den tiden ble jeg kjæreste med broren til en av venninnene mine. Jeg syntes jeg var heldig som hadde en god jobb, penger og kjærlighet.

Jeg begynte å dra på turné med forskjellige zarzuelatrupper rundt om i Spania og også i andre land, deriblant Colombia, Costa Rica, Ecuador og Venezuela. Dessuten sang jeg sammen med forskjellige grupper som tilhørte en populær kulturell bevegelse i Madrid som var kjent som «La movida madrileña». En av de gruppene jeg var hovedvokalist i, gjorde det veldig bra.

Jeg likte arbeidet, men ikke den umoralske atmosfæren. Jeg ble dessuten ekstremt opptatt av mitt utseende og av å ta vare på mitt image. Jeg fulgte en svært streng diett og begynte å slite med anoreksi og bulimi.

Mitt viktigste mål var fortsatt å bli skuespiller. Til slutt kom jeg inn på teaterhøyskolen i Madrid. Vi lærte at en skuespiller må kunne trenge helt inn i karakterens følelser og også inn i sine egne følelser. Når jeg fulgte dette rådet, oppdaget jeg at jeg følte meg tom innvendig. Jeg var blitt overfladisk og egoistisk.

 HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV: Jeg forstod at jeg måtte arbeide hardt for å kunne utvikle gode egenskaper. Men jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne. Jeg bestemte meg for å oppsøke en evangelisk kirke i Madrid som jeg en gang hadde vært i sammen med foreldrene mine. Jeg bad til Gud og brukte hans navn, Jehova.

Kort tid senere fikk jeg besøk av to av Jehovas vitner. Jeg snakket ivrig med dem om Bibelen, men kom også med mange innvendinger mot det de lærte. Et av vitnene, Esther, startet et regelmessig bibelstudium med meg. Hun var veldig tålmodig, og hun og familien hennes viste meg stor kjærlighet. Jeg begynte å gå på Jehovas vitners møter og forstod snart at jeg hadde funnet den sannheten jeg hadde lett etter.

Da jeg ble ferdig med studiene ved teaterhøyskolen, fikk jeg straks mange tilbud som gav meg mulighet til å gjøre karriere. Jeg fikk en rolle i en forestilling som skulle settes opp på et berømt teater i Madrid. Men jeg innså også at for å lykkes som skuespiller, måtte jeg gå helt og fullt inn for kunsten. Til slutt bestemte jeg meg for å prøve å finne et annet arbeid, et som ville gjøre det mulig for meg å konsentrere meg om å tjene Gud. Jeg la meg Jesu ord på hjerte: «Ingen kan være slave for to herrer; for enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke være slaver for både Gud og Rikdom.» (Matteus 6:24) Kjæresten min gjennom åtte år delte ikke min overbevisning, og jeg bestemte meg for å avslutte forholdet. Det var ikke lett å gjøre noen av disse forandringene.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ: Nå har jeg deltidsarbeid – jeg aktiviserer og underholder eldre mennesker. Det gjør at jeg kan bruke det meste av tiden til å gi arabisktalende i mitt distrikt bibelsk undervisning. Det krever store anstrengelser å lære seg arabisk, men jeg stortrives med å gjøre mennesker som er så gjestfrie og interessert i åndelige spørsmål, kjent med alle de gode tingene jeg selv har lært.

Den tomhetsfølelsen jeg hadde da jeg studerte ved teaterhøyskolen, er nå blitt erstattet av en følelse av å ha en mening med livet. Jeg føler at Jehova har hjulpet meg til å bli et bedre og lykkeligere menneske.

’Jeg har bevist at dommeren tok feil.’– PAUL KEVIN RUBERY

FØDT: 1954

HJEMLAND: ENGLAND

BAKGRUNN: VOLDSFORBRYTER

MIN FORTID: Jeg ble født i Dudley, en stor industriby i den vestlige delen av Midt-England. Far fikk meg til å bli glad i å lese helt fra jeg var liten. Han hjalp meg også til å sette pris på naturens undere, selv om han mente at alt sammen var et resultat av en utvikling. Han lærte meg at Gud ikke finnes. Foreldrene mine sendte meg likevel til metodistenes søndagsskole.

Da jeg var åtte år, så jeg at noen gutter i nabolaget satte  fyr på en båt på kanalen. Politiet kom, men jeg våget ikke å fortelle dem hva jeg hadde sett. Guttene hadde truet meg. Jeg ble med urette anklaget for det de hadde gjort, og ble bitter. Jeg reagerte ved å gjøre hærverk på skoler, kirker og fabrikker i området, og skadene beløp seg til tusenvis av pund. Da jeg var ti år, hadde jeg begynt å gjøre innbrudd i hus og butikker. Jeg ble fascinert av ild og stod bak mange ildspåsettelser. På skolen sa lærerne at jeg var umulig å holde styr på.

Da jeg var tolv år, kom jeg over en bok om det okkulte og laget mitt eget ouijabrett. Siden foreldrene mine ikke trodde på Gud, mente de at min interesse for spiritisme bare var harmløs moro, og at det ville få meg til å unngå trøbbel. Men da jeg gikk ut av skolen, hadde jeg måttet møte for ungdomsdomstolen mange ganger. Jeg hadde slått meg sammen med en voldelig gruppe som ble kalt skinheads. Jeg hadde alltid med meg en barberkniv og et sykkelkjede som våpen. Jeg fikk meg en jobb, men den mistet jeg snart fordi jeg måtte sitte i fengsel en kort periode. Etter at jeg ble løslatt, begynte jeg igjen å gjøre hærverk og ble arrestert og dømt til to års fengsel. Dommeren beskrev meg som uforbederlig og som en fare for samfunnet.

Etter at jeg ble løslatt, traff jeg igjen min tidligere kjæreste, Anita. Vi giftet oss, og en tid holdt jeg opp med å stjele og lage bråk. Men etter noen år begynte jeg igjen å leve et kriminelt liv. Jeg gjorde innbrudd i forretninger og tømte safene. Jeg begynte å bruke narkotika, drikke tett og bære våpen. Igjen ble jeg arrestert og fengslet.

Min livsstil var en stor påkjenning for Anita. Legen hennes gav henne resept på beroligende midler, men sa at det hun egentlig burde gjøre, var å skille seg. Heldigvis for meg fulgte hun ikke legens råd.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV: Da vi var nygift, studerte Anita i en kort periode Bibelen sammen med Jehovas vitner. Mens jeg sonet det som skulle bli min siste fengselsstraff, ble hun igjen kontaktet av vitnene. Interessant nok bad jeg samme dag til Gud: «Hvis du virkelig finnes, så vis meg det.»

Da jeg ble løslatt noen måneder senere, kontaktet jeg sognepresten og bad ham om å studere Bibelen med meg og Anita. Han sa at han bare kunne lære oss kirkens trosbekjennelser og en bønn.

Til slutt begynte jeg å lese i Bibelen. Jeg ble overrasket over å se at den fordømmer utøvelse av spiritisme. (5. Mosebok 18:10–12) Senere fant jeg et eksemplar av Vakttårnet som vitnene hadde gitt Anita den dagen jeg hadde bedt til Gud om hjelp. Det jeg leste, fikk meg til å kontakte Jehovas vitner.

Familiene våre, vennene våre og mine kriminelle kamerater var ikke glad for å høre at vi studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Noen sa at jeg ble hjernevasket. Når sant skal sies, trengte hjernen min en vask. Jeg hadde mange svakheter og en forherdet samvittighet, og i tillegg til at jeg hadde andre laster, røykte jeg opptil 60 sigaretter om dagen. De vitnene som hjalp oss til å lære om Bibelen, og våre nye venner i den lokale menigheten var svært tålmodige og vennlige. Til slutt klarte jeg å kvitte meg med de dårlige vanene mine. – 2. Korinter 7:1.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ: Anita og jeg har nå vært gift i 35 år. Datteren vår og to av barnebarna våre tjener Jehova sammen med oss. I de senere år har Anita og jeg kunnet bruke mye av vår tid til å hjelpe andre til å lære om Bibelen.

Det at vi kan tjene Jehova Gud, gjør at livet nå virkelig har mål og mening. I 1970 sa en dommer i retten at jeg var uforbederlig. Men med hjelp fra Gud og veiledning fra Bibelen har jeg bevist at dommeren tok feil.