Forsøk på å utrydde fattigdom

DE RIKE har allerede utryddet fattigdom – for seg selv. Men forsøk på å utrydde fattigdommen for alle mennesker har aldri lyktes. Hvorfor ikke? Fordi de rike som regel ikke vil at noen eller noe skal true deres privilegerte stilling. Kong Salomo i det gamle Israel ble inspirert av Gud til å skrive: «Se, de undertryktes tårer – men de hadde ikke noen som trøstet dem; og på deres undertrykkeres side fantes det makt.» – Forkynneren 4:1.

Kan folk med makt og innflytelse forandre samfunnet slik at fattigdommen i verden blir utryddet? Salomo skrev: «Se, alt var tomhet og jag etter vind. Det som er gjort krokete, kan ikke gjøres rett.» (Forkynneren 1:14, 15) Noe av det som er blitt gjort i nyere tid for å bekjempe fattigdom, illustrerer dette.

Teorier om velstand for alle

På 1800-tallet, da en del nasjoner samlet seg større rikdommer enn noen gang gjennom handel og industri, var det enkelte innflytelsesrike mennesker som prøvde å finne en løsning på fattigdomsproblemet. Kunne jordens ressurser bli mer jevnt fordelt?

Noen framsatte teorier om at sosialismen eller kommunismen kunne skape et internasjonalt, klasseløst samfunn, der velstanden ble rettferdig fordelt. De rike likte naturlig nok ikke disse ideene. Men slagordet «fra enhver etter evne, til enhver etter behov» ble populært. Mange håpet at alle land skulle anta sosialismen, slik at verden kunne komme fram til et idealsamfunn. Noen rike land antok sider ved sosialismen og etablerte velferdsstater som lovte å sørge for alle sine borgere «fra vuggen til graven». Disse hevder at ingen av deres innbyggere er livstruende fattige.

Men sosialismen nådde aldri sitt mål om å skape et uselvisk samfunn. Håpet om at borgerne skulle arbeide til beste for samfunnet istedenfor til beste for seg selv, viste seg å være  en illusjon. Enkelte likte ikke at de måtte sørge for de fattige, for de la merke til at de sjenerøse ordningene for dem gjorde at noen mistet motivasjonen til å arbeide. Bibelens ord har vist seg å være sanne: «Det finnes ikke noe rettferdig menneske på jorden som bestandig gjør godt og ikke synder. . . . den sanne Gud dannet menneskene rettskafne, men de har selv pønsket ut mange planer.» – Forkynneren 7:20, 29.

Noe annet som gav folk håp, var det som ble kalt «den amerikanske drømmen» – drømmen om et sted der hvem som helst som var villig til å arbeide hardt, kunne bli rik. Over hele verden tok mange land etter USA og innførte demokrati, markedsøkonomi og frihandel, faktorer som syntes å ha gjort USA rik. Men det var ikke alle land som kunne kopiere den amerikanske drømmen, for velstanden i Nord-Amerika var ikke et resultat bare av landets politiske system. Enorme naturressurser og enkel adgang til internasjonale handelsruter var viktige momenter. I tillegg skaper verdens konkurransepregede økonomiske system ikke bare vinnere, men også tapere. Kunne de rike landene oppmuntres til å hjelpe de landene som fortsatt var fattige?

Marshall-planen – en måte å bekjempe fattigdom på?

Etter den annen verdenskrig lå Europa nærmest i ruiner, og for mange av innbyggerne var sult en reell trussel. De amerikanske myndighetene var bekymret for kommunismens popularitet i Europa. Så i fire år bidrog USA med enorme pengesummer for å gjenreise industrien og landbruket i de landene som ville godta amerikansk politikk. Dette økonomiske hjelpeprogrammet overfor Europa, kjent som Marshall-planen, ble regnet som en suksess. I Vest-Europa ble amerikansk innflytelse sterkere, og livstruende fattigdom ble en sjeldenhet. Var det slik man skulle klare å bekjempe fattigdommen i verden?

Det at Marshall-planen var så vellykket, fikk de amerikanske myndigheter til å gi midler til fattige land verden over, midler som skulle brukes til å fremme utviklingen innen landbruk, helse, utdanning og samferdsel. Motivet har vært egeninteresse, noe USA åpent innrømmer. Også andre land har prøvd å få større innflytelse ved å tilby internasjonal bistand. Seksti år senere, etter å ha brukt mange ganger det beløpet som ble brukt i forbindelse med Marshall-planen, var man skuffet over resultatene. Noen tidligere fattige land, særlig i Øst-Asia, har riktignok oppnådd betydelig velstand. Men mange andre land er fortsatt ekstremt fattige, selv om bistandsmidler har ført til at færre barn dør, og til at flere barn får utdanning.

Internasjonal bistand – hvorfor mislykket

Det skulle vise seg å være vanskeligere å hjelpe fattige land ut av fattigdommen enn å hjelpe rike land til å reise seg etter krigen. Europa hadde allerede industri, handel og samferdsel. Økonomien trengte bare å komme på fote igjen. Selv i de fattige landene der internasjonal bistand har sørget for veier, skoler og sykehus, lever folk fremdeles i ekstrem fattigdom fordi det er dårlig med arbeid, naturressurser og adgang til handelsruter.

Fattigdommens onde sirkler er kompliserte og ikke lette å bryte. For eksempel: Sykdom forårsaker fattigdom, og fattigdom forårsaker  sykdom. Underernærte barn kan bli så svake både fysisk og mentalt at de ikke kan ta seg av sine egne barn når de selv blir voksne. Og når rike land sender overskuddslagre av mat til fattige land som «bistand», mister lokale bønder og handelsmenn arbeidet sitt, noe som fører til mer fattigdom. Å sende penger til regjeringene i fattige land kan sette i gang enda en ond sirkel: Det er lett å stjele bistandsmidler, så det kan føre til korrupsjon, og korrupsjon kan i sin tur føre til mer fattigdom. I bunn og grunn slår internasjonal bistand feil fordi den ikke gjør noe med den egentlige årsaken til fattigdom.

Årsaken til fattigdom

Ekstrem fattigdom blir resultatet når land, regjeringer og enkeltpersoner er mest opptatt av å fremme og beskytte sine egne interesser. Det å få utryddet fattigdommen i verden er for eksempel ikke noe regjeringer i rike land prioriterer høyt, for de er demokratisk valgt og må ta hensyn til sine velgere. For å unngå at bønder i rike land mister levebrødet sitt, gjør de det derfor vanskelig for bønder i fattige land å selge produktene sine i rike land. Styresmaktene i rike land gir dessuten sine egne bønder betydelige subsidier for å hjelpe dem til å utkonkurrere bønder i fattige land.

Fattigdommen er tydeligvis menneskeskapt – den kommer av at enkeltpersoner og styresmakter er tilbøyelige til å beskytte sine egne interesser. Bibelskribenten Salomo sa det slik: «Menneske har hersket over menneske til skade for ham.» – Forkynneren 8:9.

Er det på bakgrunn av dette noe håp om at fattigdommen skal bli utryddet? Finnes det noen regjering som kan forandre den menneskelige natur?

[Ramme på side 6]

En lov som kunne forhindre fattigdom

Jehova Gud gav israelittene i gammel tid en lovsamling som i høy grad kunne forhindre fattigdom, så sant den ble fulgt. Ifølge Loven skulle hver slekt, bortsett fra de slektene som tilhørte Levi stamme, prestestammen, få et jordstykke som arv. Denne slektsarven var sikret, for den kunne ikke selges for all framtid. Hvert 50. år skulle alle jordeiendommer gis tilbake til den opprinnelige eieren eller til hans slekt. (3. Mosebok 25:10, 23) Hvis en person hadde vært nødt til å selge jordstykket sitt på grunn av sykdom, ulykke eller latskap, skulle han i jubelåret få det tilbake uten betaling. Ingen familie ville synke ned i fattigdom i generasjoner.

En annen barmhjertig ordning i Guds lov gav en som hadde kommet i økonomiske vanskeligheter, mulighet til å selge seg selv som slave. Han fikk kjøpesummen på forhånd, slik at han kunne betale det han skyldte. Hvis han ikke hadde kjøpt seg selv fri innen det sjuende året, skulle han frigis og sørges for med korn og småfe, som en hjelp til å komme i gang med jordbruk igjen. Og hvis en som var fattig, måtte låne penger, forbød Loven andre israelitter å ta rente av ham. Loven gav også befaling om at folket skulle la kantene av åkrene stå igjen under innhøstningen, slik at de fattige kunne sanke resten. Det var derfor ingen israelitt som trengte å tigge. – 5. Mosebok 15:1–14; 3. Mosebok 23:22.

Historien viser imidlertid at det var noen israelitter som ble fattige. Hvorfor skjedde det? Fordi de ikke adlød Jehovas lov. Som i de fleste andre land var det derfor noen som ble rike jordeiere, og andre som ble jordløse og fattige. Det oppstod fattigdom blant israelittene fordi enkelte ignorerte Guds lov og satte egne interesser foran andres. – Matteus 22:37–40.