Jeg drømte om et liv på hjul

Fortalt av Zoja Dimitrova

Som lykkelig 15-åring hadde jeg nådd drømmen min – jeg reiste rundt og opptrådte på sirkus. Så, den 4. september 1970, ble jeg utsatt for en alvorlig ulykke. I det ene øyeblikket svevde jeg grasiøst gjennom luften. I det neste øyeblikket falt jeg i bakken.

JEG ble født 16. desember 1952 og bodde i Sofia i Bulgaria sammen med foreldrene mine og en søster. På den tiden var Bulgaria kommunistisk. Religion ble tolerert, men ikke sett på med blide øyne. De fleste trodde rett og slett ikke på Gud, og mange av dem som gjorde det, valgte å holde sin tro hemmelig. Familien min tilhørte den ortodokse kirke, men jeg fikk ingen religiøs oppdragelse og ofret ikke Gud en tanke.

Helt fra jeg var ganske liten, var det tydelig at min store interesse var sport, særlig turn. Da jeg var 13 år, kom det en mann til skolen for å speide etter en jente som kunne trenes opp til å bli sirkusartist. Turninstruktøren min anbefalte meg. Jeg syntes det var stas å bli kjørt rundt til intervjuer og opptaksprøver av en gruppe instruktører i direktørens amerikanske bil. Til min store glede ble jeg tatt ut. Dette var starten på et opplæringsprogram med hard trening og tøffe øvelser. Da jeg var 15 år, var jeg ferdig med opplæringen, som hadde vart i over to år, og jeg begynte mitt liv på hjul – et liv på turné med sirkuset. Først reiste jeg over hele Bulgaria og så til land i det tidligere Sovjetunionen og dessuten til Algerie, Ungarn og det tidligere Jugoslavia.

I tre lykkelige år levde jeg det livet jeg hadde drømt om. Men så, under en forestilling i Titov Veles i Makedonia, skjedde den ulykken som jeg fortalte om i innledningen. Jeg utførte en akrobatisk øvelse over publikum, høyt oppe i luften. Partneren min, som hang opp ned, skulle svinge meg opp i luften og så ta imot meg idet jeg var på vei ned. Jeg fikk ikke tak i hendene hans, og da sikkerhetslinen min røk, falt jeg seks meter rett ned. Jeg ble i all hast sendt til sykehuset, der det ble konstatert at jeg hadde brukket en arm og flere ribben og hadde brudd i ryggraden. Jeg var i sjokk i flere dager og kunne ikke huske hva som hadde skjedd. Da jeg ble litt bedre, forstod jeg at jeg var blitt lam fra livet og ned. Men jeg var ung, så jeg var optimistisk og tenkte at jeg med behandling eller en operasjon ville kunne gå igjen og kanskje til og med opptre på sirkus igjen.

De neste to og et halvt årene fikk jeg behandling på flere rekonvalesenthjem, og jeg klamret meg fortsatt til håpet om å bli bra. Til slutt måtte jeg innse at det livet jeg hadde drømt om, var over. Nå måtte jeg venne meg til et liv i rullestol – ironisk nok et helt annet «liv på hjul» enn det jeg hadde drømt om.

 Starten på et nytt liv

Etter å ha levd et så aktivt liv trodde jeg at jeg aldri ville klare å venne meg til den nye livssituasjonen. Nå som jeg hadde mistet alt håp, ble jeg svært deprimert. I 1977 kom det så en ung mann, Stojan, på døren min. Da jeg fikk vite at han var broren til en tidligere kollega av meg, bad jeg ham straks inn. I samtalens løp spurte han meg om det fortsatt var håp om at jeg kunne bli bra. Desillusjonert og skuffet over livet svarte jeg at alt håp var ute. Da han sa at det bare var Gud som kunne hjelpe meg, svarte jeg bittert: «Hvis det finnes en Gud, hvorfor har jeg da havnet i denne situasjonen?»

Slik kom Stojan på en vennlig måte inn på Bibelens fantastiske løfter for framtiden. Han var nettopp blitt et av Jehovas vitner, noe som hadde skjedd mens han jobbet som sirkusartist i USA. Jeg ble veldig begeistret da jeg fikk høre at jorden skal bli et paradis. Løftet om at «døden . . . ikke [skal] være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte», gikk rett til hjertet på meg. (Åpenbaringen 21:4) Som jeg lengtet etter å bli frisk og sterk igjen! Da jeg fikk tilbud om et regelmessig bibelstudium, sa jeg ja med én gang. Dette var starten på et nytt liv for meg. Endelig hadde jeg funnet grunnlaget for et virkelig håp!

Jeg gledet meg til bibelstudiet hver uke. Først var det Stojan som studerte med meg, og så overtok Totka, et veldig hyggelig Jehovas vitne. Med hennes hjelp fikk jeg raskt større kunnskap om Bibelens sannhet, og jeg innviet mitt liv til Jehova Gud. På den tiden var det ingen i Sofia som var kvalifisert til å døpe meg, så jeg måtte vente med dåpen helt til det kom en bror fra Makedonia på besøk. Den 11. september 1978, cirka et år etter at jeg hadde begynt å studere Bibelen, ble jeg døpt i badekaret hjemme i leiligheten min. Det at jeg ble døpt som et av Jehovas vitner, gav meg inderlig glede, og livet mitt fikk virkelig mening.

Den sannheten fra Bibelen som jeg hadde lært, brant som en ild i meg. Jeg var ivrig etter å fortelle alle som kom på besøk, om det håpet jeg nå hadde fått. Det var dessverre ingen som så ut til å ta meg på alvor – kanskje de tenkte at jeg som følge av ulykken ikke var ved mine fulle fem.

Et alvorlig feiltrinn

På den tiden var Jehovas vitners virksomhet forbudt i Bulgaria, og det var bare noen få vitner i hele landet. Det var ingen menighetsmøter jeg kunne gå på, og min omgang med andre som hadde samme tro som meg, var svært begrenset. Dessuten forstod jeg ikke hvor farlig det er å være mye sammen med slike som ikke lever etter Bibelens normer, og alt dette førte til at jeg begikk et alvorlig feiltrinn.

 Samvittigheten min plaget meg voldsomt, og jeg opplevde den uutholdelige smerten ved å ha kommet bort fra Jehova Gud. Sønderknust og skamfull utøste jeg mitt hjerte for Jehova i bønn og bad ham inderlig om tilgivelse. Kjærlige kristne eldste hjalp meg til å få et nært og godt forhold til Jehova igjen og til å få tilbake gleden ved å tjene ham. Jeg ser det som et stort privilegium å kunne tjene Jehova med en ren samvittighet og tilhøre hans rene organisasjon!

Lykkelig til tross for begrensninger

Ulykken for 40 år siden knuste min drøm om å reise rundt og opptre på sirkus – isteden ble jeg lenket til rullestolen. Jeg føler likevel ikke sorg og bitterhet når jeg ser tilbake på livet mitt, som om det har vært mislykket. Sannheten i Bibelen har hjulpet meg til å forstå at min drøm om et lykkelig og meningsfylt liv sammen med sirkuset var knyttet til ting av liten varig verdi. Jeg har sett tidligere kolleger som fortsatte sin karriere på sirkuset, oppleve bitter skuffelse i livet. Jeg, derimot, har funnet den aller største skatt – et nært vennskap med min Skaper, Jehova Gud. Dette har gitt meg mye større glede enn jeg noen gang kunne ha oppnådd som sirkusartist.

Jeg har også erfart den glede å se mange andre bli kjent med Bibelens sannhet og innvie sitt liv til vår kjærlige Gud, Jehova. Da jeg begynte å studere Bibelen i 1977, var det bare noen få Jehovas vitner i Bulgaria. Så sent som i 1991, da Jehovas vitner første gang ble registrert som trossamfunn etter kommunistregimets fall, var det ikke mer enn rundt 100 Jehovas vitner i hele landet. For en glede det har vært å se at det er blitt stadig flere forkynnere av Guds rike – nå er det nesten 1800!

Det er fortsatt mye å gjøre i Bulgaria. Mange er interessert i å få kunnskap fra Guds Ord. Noe som viser det, er at det i 2010 var så mange som 3914 til stede ved høytiden til minne om Kristi død. Jeg synes det er fantastisk å tenke på hvordan Jehova har velsignet den spede begynnelse i Bulgaria. Med egne øyne har jeg sett at «den ringe» er blitt  til «en mektig nasjon», som forutsagt i Jesaja 60:22.

Noe annet som har gitt meg stor glede, er at vi har fått Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter på bulgarsk. Det skjedde på det områdestevnet som ble holdt i Sofia i august 2009, og som hadde temaet «Hold dere våkne!» Det å få denne bibeloversettelsen på mitt eget språk var et stort høydepunkt for meg og en drøm som gikk i oppfyllelse. Denne oversettelsen vil helt sikkert bidra til at mange flere i Bulgaria blir kjent med Bibelens sannhet.

Selv om min funksjonshemning begrenser hva jeg personlig kan gjøre i forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike, finner jeg stor glede i å gjøre naboene mine og folk som besøker meg, kjent med sannheten i Bibelen. En gang ropte jeg fra balkongen min på en nabo som gikk forbi. Jeg bad henne inn, og etter at jeg hadde vist henne flere oppmuntrende tanker fra Bibelen, sa hun straks ja da jeg tilbød henne et bibelstudium. Jeg var overlykkelig da hun senere ble døpt og ble min åndelige søster. Jeg har hatt det privilegium å hjelpe fire personer fram til det punkt at de har innviet sitt liv til Jehova.

Det som kanskje gir meg størst glede og oppmuntring, er å komme regelmessig på våre kristne møter, der jeg er sammen med over hundre brødre og søstre, som er blitt som en familie for meg. Ettersom jeg bor i et land uten noen spesiell transporttjeneste for eldre og bevegelseshemmede, er det en utfordring for meg å komme til Rikets sal, der menighetens møter holdes. Men jeg er veldig takknemlig for den hjelpen jeg får av en ung bror. Hver gang vi skal på møte, bærer han meg fra leiligheten min og ut i bilen sin, fra bilen og inn i Rikets sal, og så tilbake igjen. Jeg takker Jehova inderlig for at jeg får lov til å være en del av en kjærlig, åndelig familie.

Når jeg tenker tilbake, innser jeg at livet mitt ble helt annerledes enn det jeg drømte om i ungdommen. Det å tjene Jehova har gitt meg størst mulig lykke nå og et strålende håp for framtiden. Guds løfte om at «den halte [skal] klatre som en hjort» når jorden blir et paradis, betyr svært mye for meg. (Jesaja 35:6) Jeg har full tillit til dette løftet og gleder meg til den dagen da jeg skal sprette opp av rullestolen og igjen være frisk og sterk.

[Uthevet tekst på side 30]

Det som gir meg størst glede og oppmuntring, er å komme regelmessig på våre kristne møter

[Uthevet teskt på side 31]

Det var et stort høydepunkt for meg da Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter ble utgitt på bulgarsk

[Bilde på side 29]

Min karriere som sirkusartist begynte da jeg var 15 år