Olivétan – «den ydmyke lille oversetteren» av den franske bibelen

Det var den 13. september 1540. Politiet ransaket hjemmet til Collin Pellenc. I et hemmelig rom fant de noen mistenkelige dokumenter, blant annet en stor bok. På side 2 stod ordene: «P. Robert Olivetanus, den ydmyke lille oversetteren.» Det var en valdensisk bibel! Collin Pellenc ble arrestert, funnet skyldig i kjetteri og brent levende.

PÅ DEN tiden drev den katolske kirke i Frankrike og ellers i Europa intens jakt på reformatorer for å prøve å utrydde deres «bedragerske» lære. En av reformatorene, den entusiastiske Guillaume Farel, var fast besluttet på å få den fransktalende verden til å godta synspunktene til den protestantiske lederen Martin Luther. Farel, som kom fra provinsen Dauphiné i det sørøstlige Frankrike, visste at det trykte ord var en nøkkelfaktor i idékampen. For å nå sitt mål trengte han store mengder av småskrifter, avhandlinger og bibler. Men hvem ville finansiere et slikt prosjekt? Kanskje valdenserne, en uavhengig religiøs gruppe som ivrig forkynte Bibelens budskap?

Synoden i Chanforan

I midten av september 1532 holdt de valdensiske pastorene (de såkalte barbes) en synode, eller konferanse, i Chanforan, en liten landsby i nærheten av Torino i Italia. Valdenserne og lederne for reformasjonen hadde utvekslet tanker i mange år. Farel og flere andre ble derfor invitert til synoden. Valdenserne ville vite om deres egen lære stemte overens med det Luther og hans tilhengere forkynte. *

I Chanforan virket Farels veltalenhet overbevisende. Da de valdensiske pastorene viste ham sine gamle håndskrevne bibler på deres egen dialekt, overtalte han dem til å finansiere trykkingen av en bibel på fransk. I motsetning til den bibelutgaven Lefèvre d’Étaples hadde utgitt i 1523, som var oversatt fra latin, skulle denne oversettes fra hebraisk og gresk. Men hvem kunne påta seg en slik oppgave?

Farel kjente en som var rett mann for oppgaven. Det var Pierre Robert, som var kjent som Olivétan. * Han var en ung lærer, født i regionen Picardie i det nordlige Frankrike. Olivétan, som var fetter av Jean Calvin, var en av de tidlige reformatorene og en pålitelig mann. Han hadde tilbrakt flere år i Strasbourg, hvor han iherdig hadde studert de språkene Bibelen ble skrevet på.

 I likhet med Farel og mange andre hadde Olivétan flyktet til Sveits. Vennene hans bad ham innstendig om å påta seg oversettelsesoppgaven. Han avslo flere ganger, men påtok seg til slutt å oversette Bibelen «fra hebraisk og gresk til fransk». Samtidig skaffet valdenserne til veie 500 av de 800 gullkronene som trengtes for å etablere et trykkeri. Dette var en meget stor sum.

Kråken og nattergalen

Tidlig i 1534 trakk Olivétan seg tilbake til et sted i Alpene og begynte på arbeidet, omgitt av sine «tause lærere», bøkene sine. Enhver moderne bibelforsker ville ha misunt ham biblioteket hans. Det omfattet syriske, greske og latinske bibeloversettelser, rabbinske kommentarer, kaldeiske (arameiske) grammatikkbøker og mange andre bøker. Framfor alt hadde han en nokså ny venetiansk utgave av Bibelens hebraiske grunntekst.

Olivétan baserte sin oversettelse av det såkalte nye testamente på Lefèvre d’Étaples’ franske tekst, men mange steder tok han hensyn til den greske teksten som var utarbeidet av den nederlandske lærde Erasmus. Olivétans ordvalg gjenspeiler ofte et ønske om å distansere seg fra katolisismen. Han foretrakk for eksempel «tilsynsmann» framfor «biskop», «hemmelighet» framfor «mysterium» og «menighet» framfor «kirke».

Når det gjelder det såkalte gamle testamente, gikk Olivétan inn for å gjengi den hebraiske grunnteksten ordrett. Han sa for spøk at å oversette fra hebraisk til fransk var som å «lære den vellydende nattergalen å synge den hese kråkens sang»!

I den hebraiske teksten støtte Olivétan på Guds navn i form av tetragrammet flere tusen ganger. Han valgte å oversette det med «Den Evige», et uttrykk som senere ble vanlig i franske protestantiske bibler. Men flere steder valgte han «Jehova», for eksempel i 2. Mosebok 6:3.

Allerede den 12. februar 1535, etter bare et års tid, opplyste oversetteren at arbeidet var ferdig! Han erkjente riktignok at han «allerede lenge hadde båret dette åket [oversettelsesarbeidet] helt alene», så året 1534/1535 var tydeligvis kulminasjonen av en lengre, nitid prosess. «Jeg har gjort så godt jeg har kunnet», sa oversetteren beskjedent. Det som nå gjenstod, var å trykke den første franske bibelen som var oversatt med grunnspråkene i tankene.

I Pirots trykkeri

Pierre de Wingle, også kjent som Pirot Picard, en reformvennlig trykker som var venn av Farel, kom nå inn i bildet. Han var blitt jaget ut av Lyon av den katolske kirke og hadde slått seg ned i Neuchâtel i Sveits i 1533. Med valdensiske penger begynte han å trykke «undergravende» materiale i store mengder. Hans trykkeri laget for eksempel plakater som fordømte den katolske messen, og noen av disse fant veien til den katolske kong Frans I av Frankrike.

 Nok en gang satte de Wingle pressene sine i sving – denne gangen for å trykke en bibel! For at prosessen skulle gå fortere, ordnet han det slik at hver av de to pressene ble betjent av et team på fire-fem arbeidere, som laget satsen og trykte arkene. Til slutt, i «året 1535, den 4. dagen i juni», signerte de Wingle utgiversiden i Olivétans bibel. I forordet tilegnet oversetteren sitt verk til de fattige troende som var «undertrykt og nedtynget» av «tomme tradisjoner».

Sluttresultatet innfridde alle forventninger. Den vakre og enkle franske teksten var satt med tydelige, elegante gotiske bokstaver i to spalter og var inndelt i kapitler og avsnitt. Marginalnoter bekrefter oversetterens faglige innsikt. Verket inneholder også innledende kommentarer, tillegg, tabeller og dikt. I slutten av boken finnes det et kort akrostisk dikt som på rim røper at «valdenserne, som evangeliet gjør kjent, har denne skatten til allmennheten sendt».

Et mesterverk . . . og en fiasko

Olivétans bibeloversettelse ble en gang foraktet, men er i dag alminnelig anerkjent som et språkvitenskapelig mesterverk. Hans tekst ble dessuten brukt som grunnlag for protestantiske bibeloversettelser i tre århundrer.

Det ble trykt omkring tusen eksemplarer av Olivétans bibel, men det gikk dårlig med salget. Det kom av at det ikke fantes noe distribusjonssystem, og også av at det franske språket på denne tiden gjennomgikk hurtige forandringer. En stor bok som veide fem kilo, hadde heller ikke det ideelle format for en reisende predikant eller for folk som måtte lese Bibelen i smug.

Selv om et eksemplar hadde funnet veien til Collin Pellencs hjem i Frankrike, som nevnt innledningsvis, var Olivétans bibel en økonomisk fiasko. I 1670, nesten halvannet århundre senere, hadde en bokhandel i Genève fortsatt et eksemplar til salgs.

«Navnløs fra ingensteds»

Etter at Olivétan hadde fullført sitt prosjekt, gikk han igjen over i en mer anonym tilværelse. Under forskjellige pseudonymer reviderte han sitt nytestamente og deler av Det gamle testamente. Han viet seg også til sin andre store interesse – undervisning. Han var en omtenksom skolelærer og laget en ny utgave av sin bok L’Instruction des enfans (Opplæring av barn), en bok som underviste barn i moralske spørsmål og hjalp dem til å lære å lese fransk. Hele boken var basert på Bibelen. Et av de pseudonymene han brukte, var Belisem de Belimakom, som betyr «Navnløs fra ingensteds».

Olivétan døde i 1538 mens han var i begynnelsen av 30-årene, muligens i Roma. I dag er det få som vet hvilken viktig rolle denne unge språkkyndige mannen fra Picardie spilte når det gjelder utbredelsen av Bibelen på fransk. Navnet hans er sjelden å finne i oppslagsverk, men det ville sikkert ha vært helt i orden for «den ydmyke lille oversetteren», Louys Robert, alias Olivétan.

[Fotnoter]

[Bilderettigheter på side 18]

Archives de la Ville de Neuchâtel, Suisse /Photo: Stefano Iori

[Bilderettigheter på side 19]

Foto til venstre: Alain Leprince - La Piscine-musée, Roubaix / Courtesy of the former Bouchard Museum, Paris

I midten og til høyre: Société de l’Histoire du Protestantisme Français, Paris

[Bilderettigheter på side 20]

Société de l’Histoire du Protestantisme Français, Paris