Hvis du er far eller mor til en tenåring, kan en konflikt virkelig sette dine evner som forelder – for ikke å snakke om din tålmodighet – på prøve. «Når datteren min provoserer meg, koker det i meg», sier Maria, som er mor til en 14-åring i Brasil. «Vi blir så frustrert at vi skriker til hverandre.» Carmela, som bor i Italia, møter en lignende utfordring. «De diskusjonene jeg har med sønnen min, er alltid heftige», sier hun, «og de ender med at han stenger seg inne på rommet sitt.»

Hva er grunnen til at noen tenåringer har så lett for å være kranglete? Er det vennene deres som har skylden? Kanskje. Bibelen sier at vennene våre kan øve sterk innflytelse på oss, både på godt og vondt. (Ordspråkene 13:20; 1. Korinter 15:33) Og en god del av den underholdningen som er beregnet på ungdommer, framstiller opprør og mangel på respekt som noe akseptabelt.

Men det er også andre faktorer man må ta i betraktning – faktorer som ikke er så vanskelige å takle når man først har forstått hvordan de kan virke på en tenåring. Tenk over noen eksempler.

Apostelen Paulus skrev: «Da jeg var barn, pleide jeg å tale som et barn, å tenke som et barn, å resonnere som et barn; men nå som jeg er blitt mann, har jeg avlagt de trekk som hører barnet  til.» (1. Korinter 13:11) Barn og voksne tenker altså forskjellig. Hvordan?

Barn har lett for å tenke i konkrete baner, i svart-hvitt. De voksne, derimot, er gjerne bedre i stand til å oppfatte abstrakte begreper og tenke dypere når de skal trekke konklusjoner eller treffe avgjørelser. De tar ofte i betraktning etiske faktorer i en sak og tenker på hvordan det de gjør, kan virke på andre. De voksne er vant til å tenke på den måten. Men for tenåringer er dette en ny prosess.

Bibelen oppfordrer de unge til å utvikle sin tenkeevne. (Ordspråkene 1:4) Den oppfordrer faktisk alle kristne til å bruke sin fornuft og øve opp sine oppfatningsevner. (Romerne 12:1, 2; Hebreerne 5:14) Men noen ganger kan tenåringens evne til å resonnere få ham til å argumentere med deg, også om tilsynelatende bagatellmessige ting. * Eller han kan gi uttrykk for et syn som tydelig viser at han mangler god dømmekraft. (Ordspråkene 14:12) Hva kan du da gjøre for å resonnere med ham i stedet for å begynne å krangle?

En liten advarsel: Når du resonnerer med tenåringen, så ikke tenk at du alltid må ha siste ord i saken. Selv om det virker som om det du sier, går inn det ene øret og ut det andre, vil tenåringen sannsynligvis få mer ut av samtalen enn du tror – eller enn han selv vil innrømme. Ikke bli overrasket om han etter et par dager har gjort helomvending og antatt din mening – og kanskje til og med påstår at den er hans.

«Av og til kranglet sønnen min og jeg om småting – for eksempel om at han ikke måtte sløse, eller at han ikke måtte erte søsteren sin. Men som oftest var det bare det at han ville at jeg skulle spørre hva han tenkte, og vise litt forståelse og si: ‘Å, er det sånn det er?’ eller ‘Er det det du mener?’ Når jeg nå tenker tilbake, innser jeg at hvis jeg bare hadde sagt noe slikt, ville vi sannsynligvis ha unngått mange konflikter.» – Kenji, Japan.

En viktig del av oppdragelsen er å forberede tenåringen med tanke på at han en dag skal flytte hjemmefra og fungere som en ansvarsbevisst voksen. (1. Mosebok 2:24) Dette er en prosess som blant annet går ut på å forme hans identitet – de egenskapene, trosoppfatningene og verdiene som forteller hvem han er. Når noen prøver å presse en tenåring med sterk identitetsfølelse til å gjøre noe galt, vil han ikke bare tenke på konsekvensene. Han vil også spørre seg selv: Hva slags person er jeg? Hvilke verdier står jeg for? Hva ville en person med slike verdier gjøre i denne situasjonen? – 2. Peter 3:11.

Bibelen forteller om Josef, en ung mann som hadde en sterk identitetsfølelse. Da Potifars kone prøvde å overtale Josef til å ha sex med henne, svarte han: «Hvordan kunne jeg da gjøre denne store ondskap og i virkeligheten synde mot Gud?» (1. Mosebok 39:9) Selv om israelittene ennå ikke hadde fått noen lov som forbød ekteskapsbrudd, skjønte Josef hva som er Guds syn på dette. Ordene «hvordan kunne jeg» tyder dessuten på at han hadde gjort Guds syn til sitt eget – til en del av sin identitet. – Efeserne 5:1.

Din tenåring er også i ferd med å forme sin identitet. Det er bra, for det at han vet hva han står for, vil hjelpe ham til å stå imot press fra sine jevnaldrende og motsi dem. (Ordspråkene 1:10–15) Den samme identitetsfølelsen kan på den annen side få ham til å motsi deg. Hva kan du i så fall gjøre?

Det å utvikle sin identitet – og følge sin overbevisning – er ikke bare normalt, men også nyttig. Bibelen sier jo at de kristne ikke skal være som små barn som blir «kastet omkring som av bølger og ført hit og dit av enhver lærdoms vind». (Efeserne 4:14) Du bør derfor la tenåringen få utvikle en identitet og en fast overbevisning. Ja, du bør oppmuntre ham til å gjøre det.

«Når jeg viser døtrene mine at jeg er villig til å høre på dem, er de mer innstilt på å høre hva jeg mener, selv om vi har forskjellig oppfatning. Jeg passer på at jeg ikke tvinger dem til å tenke slik som jeg, men lar dem gjøre seg opp sine egne meninger.» – Ivana, Tsjekkia.

I likhet med små barn er det noen tenåringer som har lært seg kunsten å mase helt til foreldrene ikke orker mer. Hvis det skjer ofte hjemme hos dere, så vær forsiktig. Selv om det å gi etter kan virke som en befrielse der og da, lærer det tenåringen at det å mase er en måte han kan få viljen sin på. Løsningen? Følg Jesu råd: «La rett og slett deres ord ja bety ja og deres nei nei.» (Matteus 5:37) En tenåring vil være mindre tilbøyelig til å krangle med deg når han vet at du er konsekvent.

Du må også være rimelig. La tenåringen for eksempel forklare hvorfor han mener han bør få være ute lenger en bestemt kveld. Det er ikke det samme som å gi etter for press. Du følger ganske enkelt Bibelens råd: «La deres rimelighet bli kjent.» – Filipperne 4:5.

Det er naturligvis ingen foreldre som er fullkomne. Bibelen sier: «Vi snubler alle mange ganger.» (Jakob 3:2) Hvis du skjønner at du delvis er skyld i en krangel, så nøl ikke med å be om unnskyldning. Når du innrømmer dine feil, viser du hva det vil si å være ydmyk, og det vil gjøre det lettere for tenåringen å følge ditt eksempel.

«En gang jeg hadde roet meg ned etter en krangel med sønnen min, bad jeg ham om unnskyldning for det hissige utbruddet mitt. Det hjalp også ham til å roe seg ned, og det gjorde det lettere for ham å høre på meg.» – Kenji, Japan.