JOSEF pustet inn den tunge, varme luften. Han kjente duften av lotusblomster og andre vannplanter. Han var med en handelskaravane som nå var på vei gjennom lavlandet i det store Nildeltaet. Se for deg denne rekken av mennesker som ledet kamelene sine langs et elveleie mot enda en egyptisk by. Av og til skremte de opp en vadende hegre eller en ibis. Josef tenkte igjen på hjemstedet sitt i det forblåste høylandet rundt Hebron, hundrevis av kilometer borte. Det var en helt annen verden han var i nå.

Forestill deg skravlende og skrålende apekatter i toppen av daddelpalmer og fikentrær. For Josef virket sikkert ikke språket til folk de traff på veien, noe mer forståelig. Kanskje han prøvde å plukke opp noen ord eller fraser. Han kunne like gjerne lære språket først som sist. Det var lite trolig at han noen gang kom til å se hjemlandet sitt igjen.

Josef var ikke stort mer enn en gutt, 17–18 år gammel. Men han møtte utfordringer som kunne ha tatt motet fra mange voksne menn. Siden Josef var yndlingssønnen til Jakob, hadde brødrene hans blitt så sjalu at de nesten tok livet av ham. I stedet hadde de solgt ham til disse handelsmennene. (1. Mosebok 37:2, 5, 18–28) Etter at handelsmennene nå hadde reist i ukevis, ble de sikkert stadig lettere til sinns etter hvert som de nærmet seg den store byen der de hadde tenkt å selge både Josef og de kostbare varene de hadde med seg, med stor fortjeneste. Hvordan klarte Josef å forhindre at fortvilelse slo rot i hjertet hans og tok motet fra ham? Og hvordan kan vi som lever i dag, sørge for at utfordringer og tilbakeslag i livet ikke ødelegger vår tro? Vi kan lære mye av Josef.

«Josef . . . ble ført ned til Egypt, og Potifar, en hoffmann hos farao, sjefen for livvakten, en egypter, kjøpte ham så av ismaelittenes hånd, av dem som hadde ført ham dit ned.» (1. Mosebok 39:1) Med disse få ordene hjelper den bibelske beretningen oss til å forestille oss hvordan denne unge mannen ble ydmyket ved å bli solgt enda en gang. Han var bare en salgsvare! Vi kan kanskje se for oss Josef der han fulgte sin nye herre, en egyptisk hoffmann, gjennom travle bygater fulle av basarer, på vei mot sitt nye hjem.

Hjem! Dette hjemmet var helt forskjellig fra det Josef hadde vært vant til. Han hadde vokst opp i en nomadefamilie. De bodde i telt og flyttet ofte, siden de hadde saueflokker de måtte ta seg av. Her i Egypt bodde slike velstående menn som Potifar i flotte hus malt i sterke farger. Arkeologer forteller at oldtidens egyptere var glad i frodige, inngjerdede hager med trær som gav skygge, og med fredelige dammer der det vokste papyrus, lotus og andre vannplanter. Noen hus lå tilbaketrukket i hager og hadde svale søyleganger, høye vinduer som gav lufttilførsel, og mange rom, deriblant store spiserom og boliger til tjenere.

Ble Josef veldig imponert av denne velstanden? Det er lite trolig. Mer enn noe annet følte  han seg sikkert veldig alene. Egypternes språk, klesdrakt og frisyre og ikke minst deres religion var helt annerledes enn det han var vant til. Egypterne tilbad en mengde forskjellige guder, drev med okkulte og magiske kunster og hadde en makaber interesse for døden og for livet etter døden. Men det var én ting som hjalp Josef til ikke å bli helt knust av ensomhet. Beretningen forteller: «Jehova viste seg å være med Josef.» (1. Mosebok 39:2) Josef bad helt sikkert inderlig til sin Gud, Jehova. Bibelen sier at «Jehova er nær hos alle som påkaller ham». (Salme 145:18) Hva mer gjorde Josef for å ha et nært forhold til sin Gud?

Den unge mannen nektet å synke ned i fortvilelse, og han satte i gang med å gjøre arbeidet sitt så godt han kunne. Slik gav han Jehova mye Han kunne velsigne, og han ble snart godt likt av sin nye herre. Potifar så at den unge tjeneren hans ble velsignet av Jehova, den Gud som Josefs familie tilbad, og disse velsignelsene førte utvilsomt til økt velstand i egypterens hus. Josef ble stadig bedre likt av sin herre, og til slutt satte Potifar denne dyktige unge mannen over alt han eide. – 1. Mosebok 39:3–6.

Josef er et godt eksempel for ungdommer som tjener Gud i dag. På skolen, for eksempel, er de kanskje til tider i et miljø som føles annerledes og fremmed, en verden som er fascinert av det okkulte og har et mørkt og dystert syn på livet. Hvis du er i den situasjonen, så husk at Jehova ikke har forandret seg. (Jakob 1:17) Han er fortsatt med alle som er lojale mot ham, og som går inn for å gjøre det som behager ham. Han velsigner dem rikt, og han vil gjøre det samme for deg.

Josef ble etter hvert voksen. Gutten ble mann, og beretningen sier at han «ble vakker av skikkelse og vakker av utseende». Disse ordene antyder at det kunne være fare på ferde, for fysisk skjønnhet kan ofte føre til uønsket og upassende oppmerksomhet.

Josef la vekt på å være lojal, men det gjorde ikke Potifars kone. Vi leser: «Hans herres hustru begynte å løfte sine øyne mot Josef og si: ‘Ligg med meg.’» (1. Mosebok 39:7) Følte Josef seg fristet til å gi etter for denne hedenske kvinnens frekke framstøt? Bibelen gir oss ingen grunn til å anta at Josef var immun mot de ønsker og lyster som er vanlige hos unge menn, eller at denne kvinnen, den bortskjemte kona til en velstående og innflytelsesrik hoffmann, ikke var tiltrekkende. Ville Josef tenke som så at hans herre  aldri ville få vite hva som skjedde? Ville han la seg friste av tanken på de materielle godene som en slik umoralsk forbindelse kanskje kunne gi?

Sant nok kjenner vi ikke alle de tankene Josef gjorde seg. Men vi vet mye om hva som bodde i hjertet hans. Det skinner igjennom i det han svarte: «Se, min herre har ikke kjennskap til det som er hos meg i huset; og alt som er hans, har han gitt i min hånd. Det er ingen som er større i dette huset enn jeg, og han har ikke nektet meg noe som helst bortsett fra deg, siden du er hans hustru. Hvordan kunne jeg da gjøre denne store ondskap og i virkeligheten synde mot Gud?» (1. Mosebok 39:8, 9) Se for deg den unge mannen si disse ordene oppriktig og med ettertrykk. Det gjorde ham vondt bare å tenke på det hun ville ha ham til å gjøre. Hvorfor?

Som Josef sa, stolte hans herre på ham. Potifar hadde satt Josef over hele sitt hus og nektet ham ikke noe, bortsett fra sin kone. Hvordan kunne Josef svikte denne tilliten? Bare tanken på det var avskyelig for ham. Men det var noe som bød ham enda mer imot: tanken på i virkeligheten å synde mot sin Gud, Jehova. Josef hadde lært mye av foreldrene sine om Guds syn på ekteskapet og på lojalitet. Da Jehova førte de to første menneskene sammen i ekteskap, gav han klart uttrykk for sitt syn. Mann og kone skulle holde sammen og «bli ett kjød». (1. Mosebok 2:24) De som prøvde å bryte det båndet, risikerte å pådra seg Guds vrede. Tenk for eksempel på de mennene som var nær ved å krenke Abrahams kone, som var Josefs oldemor, og Isaks kone, Josefs bestemor. Det holdt på å gå fryktelig galt med dem. (1. Mosebok 20:1–3; 26:7–11) Josef kjente godt til dette, og han ønsket å gjøre Jehovas vilje.

Potifars kone likte ikke det hun hørte. Her kom denne simple slaven og avviste henne – han omtalte til og med tilbudet hennes som ‘stor ondskap’! Men hun gav seg ikke. Kanskje forfengeligheten og stoltheten hennes ble såret, slik at hun ble enda mer innstilt på å vende Josefs nei til et ja. Hun hadde altså samme innstilling som Satan, som fristet Jesus. Satans forsøk mislyktes også, og i stedet for å gi opp ventet han bare til «en annen beleilig tid». (Lukas 4:13) De som vil være trofaste, må derfor være besluttsomme og urokkelige. Det var slik Josef var. Selv om situasjonen fortsatte «dag etter dag», ville han ikke gi etter. Beretningen forteller at han «ikke hørte på henne». (1. Mosebok 39:10) Men Potifars kone var en iherdig forførerske.

Hun valgte et tidspunkt da alle tjenerne var ute av huset. Hun visste at Josef måtte komme inn for å gjøre jobben sin. Da han kom, overrumplet hun ham. Hun grep fatt i ham og tryglet en siste gang: «Ligg med meg!» Josef handlet raskt. Han trakk seg unna, men hun holdt fast i kledningen hans. Han vred seg løs, flyktet og etterlot kledningen hos henne. – 1. Mosebok 39:11, 12.

Dette minner oss kanskje om at apostelen Paulus under inspirasjon fra Gud oppfordret de kristne til å flykte fra seksuell umoral. (1. Korinter 6:18) For et godt eksempel Josef er for alle sanne kristne! Omstendighetene tvinger oss kanskje til å være sammen med folk som ikke bryr seg om Guds morallover, men det betyr ikke at vi er nødt til å gi etter for dårlig påvirkning. Uansett hva konsekvensene kan bli, må vi flykte.

I Josefs tilfelle ble konsekvensene store. Potifars kone ville ha hevn. Hun begynte straks å rope, slik at alle de andre tjenerne kom inn i huset. Hun påstod at Josef hadde forsøkt å voldta henne og så hadde løpt ut da hun ropte. Hun beholdt kledningen som bevismateriale og ventet på at mannen hennes skulle komme hjem. Da Potifar kom hjem, fortalte hun den samme løgnen og antydet at alt var hans skyld, siden det var han som hadde tatt denne utlendingen inn i hjemmet deres. Hvordan reagerte han? Det står at ‘hans vrede blusset opp’. Han sørget for at Josef ble kastet i fengsel. – 1. Mosebok 39:13–20.

Vi vet ikke så mye om hvordan egyptiske fengsler var på den tiden. Arkeologer har funnet ruinene av slike steder – store, befestede bygninger med celler og fangekjellere. Josef omtalte senere det stedet hvor han hadde vært, som et  fangehull, noe som antyder at det var et mørkt og trøstesløst sted. (1. Mosebok 40:15) I Salmenes bok får vi vite at Josef ble utsatt for flere lidelser: «Med lenker plaget de hans føtter, i jern kom hans sjel.» (Salme 105:17, 18) I Egypt fikk fanger i noen tilfeller armene bundet bak ryggen ved albuene; andre fikk spent på seg halsjern. Josef må ha lidd forferdelig under en slik mishandling – og han var jo helt uskyldig!

Og dette varte ikke bare en kort tid. Beretningen sier at Josef «ble værende der i fengselet». Han var på dette fryktelige stedet i årevis! * Og han visste ikke om han noen gang kom til å bli løslatt. Hvordan klarte Josef å la være å synke ned i håpløshet og fortvilelse etter hvert som de første forferdelige dagene ble til uker og måneder?

Beretningen gir oss dette oppmuntrende svaret: «Jehova fortsatte å være med Josef og viste ham stadig kjærlig godhet.» (1. Mosebok 39:21) Ingen fengselsmurer, ingen lenker, ingen mørke fangehull kan hindre Jehovas kjærlighet i å nå hans tjenere. (Romerne 8:38, 39) Vi kan godt forestille oss at Josef i bønn til sin kjære himmelske Far klaget sin nød, og at han fikk den fred og ro som bare «all trøsts Gud» kan gi. (2. Korinter 1:3, 4; Filipperne 4:6, 7) Hva mer gjorde Jehova for Josef? Vi leser at han lot Josef «finne velvilje hos overoppsynsmannen for fengselet».

Fangene fikk tydeligvis arbeid å utføre, og Josef gav igjen Jehova noe han kunne velsigne. Han arbeidet hardt uansett hvilken oppgave han fikk, og la resten i Jehovas hender. Med Jehovas velsignelse oppnådde Josef tillit og respekt i fengselet, akkurat som i Potifars hus. Vi leser: «Så overgav overoppsynsmannen for fengselet alle fangene som var i fengselet, i Josefs hånd; og det viste seg at alt det de gjorde der, var det han som fikk gjort. Overoppsynsmannen for fengselet så ikke etter noe som helst som var i hans hånd, for Jehova var med Josef, og Jehova lot det han gjorde, lykkes.» (1. Mosebok 39:22, 23) Så oppmuntrende det må ha vært for Josef å vite at Jehova brydde seg om ham!

Livet kan påføre oss mange knusende slag, og vi kan til og med bli utsatt for grusom urettferdighet. Men vi kan lære mye av Josefs tro. Hvis vi holder oss nær til Jehova i bønn, lojalt følger hans bud og anstrenger oss for å gjøre det som er rett i hans øyne, gir vi ham noe han kan velsigne. I Josefs tilfelle hadde Jehova enda større velsignelser i beredskap, som vi skal se i senere artikler i denne serien.