Da Ines, en fjerdeklassing i Finland, fikk vite at klassen hennes skulle snakke om Jehovas vitner i religionsundervisningen, bestemte hun seg for å invitere klassen på besøk til Rikets sal. Både elevene og læreren syntes at dette var en god idé.

Uken etter syklet 38 elever de fem kilometerne fra skolen til Rikets sal. To lærere og rektoren  kom også. I Rikets sal ble de tatt imot av to brødre og tre søstre. Mens elevene fikk litt servering, stilte de spørsmål om salen og om Jehovas vitner. «Hva skjer på møtene?» «Hva er det rommet til?» spurte de og pekte på biblioteket. «Hvorfor står det ‘seks delt på ti’ på veggen?» spurte de da de så årsteksten, Matteus 6:10.

Fordi skolen deltar i et prosjekt mot mobbing, viste forkynnerne tavleanimasjonen Slå knockout på mobberen uten å slåss fra jw.org for klassen. De viste også andre ting fra nettstedet vårt og spilte av en av Rikets sanger. Besøket varte cirka en time.

Både rektoren, lærerne og barna syntes at besøket hadde vært kjempefint. Rektoren ble interessert i stoffet på nettstedet vårt og mente at det kunne brukes i religionsundervisningen. Han ble glad for å høre at også andre klasser kunne få komme på besøk i Rikets sal. Allerede dagen etter tok læreren i en annen klasse kontakt med menigheten og spurte om den klassen også kunne få komme.

Cristina, som bor i Romania, hadde aldri gått på skolen og kunne ikke lese og skrive. Hun var veldig fattig og livnærte seg av å lete etter tomflasker og bokser på byens søppelplass. En dag mens hun holdt på med det, var det noe som fanget oppmerksomheten hennes – bibelsk litteratur med vakre bilder av lykkelige mennesker. «Det må finnes slike mennesker et eller annet sted i verden», sa Cristina til seg selv. Hun ble nysgjerrig på hva som stod i publikasjonene, og bad noen om å lese dem for henne. Da hun hørte at publikasjonene tok opp religiøse emner, ble hun lei seg for at noen  hadde kastet informasjon om Guds Ord i søppelet. Cristina fortsatte å gå til søppelplassen for å finne brosjyrer, traktater og blad. Noen av dem var hele, mens andre var revet i stykker. Hun lærte seg å lese, slik at hun kunne finne ut mer om publikasjonene.

Senere ble Cristina kontaktet av Jehovas vitner, og det ble startet et bibelstudium. Hun ble veldig glad for  å finne ut at Jehova hadde dratt henne til seg ved hjelp av publikasjoner som andre ikke hadde satt pris på. Hun kommer nå på menighetsmøtene og er fascinert av det hun lærer der. Noe av det hun gleder seg mest over, er at hun nå har nye blad, bøker og brosjyrer. Hun trenger ikke lenger å lete etter lesestoff i søppelet. Cristina fant virkelig en skatt på søppelplassen!

Hver morgen går Margret, som bor i Tyskland, tur i skogen med hunden sin. «Jeg prøver å snakke med dem jeg møter», forteller hun. «Hvis det virker som om de har litt tid, leder jeg samtalen inn på Bibelen.»

En dag møtte hun en kvinne i 70-årene som også gikk tur med hunden sin. Margret innledet en samtale med henne. Kvinnen satte pris på samtalen, og hun fortalte Margret at hun ber til Gud og leser i Bibelen hver dag. Fra da av møttes de daglig og snakket om åndelige ting. En dag spurte kvinnen Margret: «Hvordan vet du så mye om Bibelen?» Margret fortalte at hun er et av Jehovas vitner.

Margret tilbød kvinnen et hjemmebibelstudium flere ganger, men kvinnen avslo tilbudet. Likevel fortsatte samtalene. Noen måneder senere tilbød Margret henne igjen et hjemmebibelstudium. Denne gangen fortalte kvinnen at hun var redd for å studere fordi den mannen hun bodde sammen med, ikke likte Jehovas vitner.

Neste gang Margret skulle gå tur i skogen, tok hun med seg Bibelen og Hva Bibelen lærer-boken. Da  Margret så kvinnen, sa hun frimodig: «Denne gangen skal jeg ikke tilby deg et hjemmebibelstudium, men et ‘skogbibelstudium’.» Med tårer i øynene tok kvinnen straks imot tilbudet. Hun kommer til «skogbibelstudiet» seks dager i uken! Avhengig av årstiden og været må Margret noen ganger bruke paraply og lommelykt når hun leder studiet.

En søster som heter Delphine, studerte Bibelen med Irina i Bulgaria. Irina satte pris på det hun lærte, og kom regelmessig på møtene. Men mannen til Irina ville ikke at hun skulle ha noen som helst kontakt med Jehovas vitner. Han tok med seg familien og flyttet til et lite sted i Sverige, og Irina mistet kontakten med Delphine. Men to pionerer, Alexandra og Rebecca, traff Irina, som ikke kunne svensk i det hele tatt. Søstrene brukte brosjyren Et godt budskap for mennesker av alle nasjoner og lot Irina få lese det som stod på bulgarsk. Så spurte de henne, ved hjelp av brosjyren, om hun ville ha litteratur på sitt eget språk. Irina ristet kraftig på hodet. Søstrene trodde at hun ikke var interessert, og gikk.

Siden kom Alexandra på at Linda, en svensk søster som tjener i Bulgaria, skulle komme på besøk noen uker senere. Alexandra tenkte at det kanskje ville bli annerledes hvis Irina fikk høre sannheten på sitt eget språk. Da Linda kom, besøkte hun og Alexandra Irina. Irina fortalte Linda at hun hadde bedt til Jehova hver kveld om at han måtte hjelpe henne, slik at hun kunne fortsette bibelstudiet. Hun hadde ofte med seg Hva Bibelen lærer-boken på bulgarsk når hun var ute.  Hun ville ha den klar så hun kunne vise den fram hvis hun møtte noen Jehovas vitner på gaten, men hun så aldri noen vitner. Irina ble veldig glad for å få mer litteratur på bulgarsk.

Linda spurte Alexandra om hvorfor hun hadde trodd at Irina ikke var interessert. Alexandra fortalte at Irina hadde ristet på hodet, noe de tok som et tegn på at hun ikke var interessert. Linda smilte og forklarte at bulgarere rister på hodet når de er enige i noe, og at de nikker når de er uenige. Inntil Irina lærer seg svensk, fortsetter hun å studere Bibelen på bulgarsk. Hvordan? Hun har fått kontakt med Delphine igjen og studerer via videosamtale.

Jemima, som bor i Spania, lærte sannheten som liten. Men da hun var sju år, fikk hun livet snudd på hodet. Moren hennes bestemte seg for at hun ikke lenger ville være et av Jehovas vitner, og skilte seg fra faren hennes. Da Jemima var 13, sluttet hun å komme sammen med Jehovas vitner og ville ikke ta imot noen som helst åndelig hjelp fra faren.

Etter hvert som Jemima ble eldre, engasjerte hun seg i sosiale og politiske bevegelser, i jakten på «rettferdighet for folket». Da hun senere ble arbeidsledig, tilbød faren, Domingo, henne jobb som maler sammen med ham.

En dag da de jobbet sammen, tilbød Domingo henne et bibelstudium. Men hun avslo tilbudet og sa at hvis hun noensinne ble interessert, så skulle hun si ifra. Domingo hørte på lydinnspillinger av Bibelen og bladene våre mens han malte, men datteren  ville heller ha på seg hodetelefoner og høre på popmusikk.

I november 2012 ble Domingo, som hadde giftet seg på nytt, invitert til å gjennomgå Bibelskolen for kristne ektepar. Det gjorde inntrykk på Jemima at faren hennes var villig til å gå på bibelskole i to måneder og så forlate alt og dra hvor som helst han ble sendt. For første gang skjønte Jemima at sannheten var dypt rotfestet i farens hjerte, og hun ville vite hvorfor.

Jemima sluttet å høre på popmusikk mens hun arbeidet, og begynte i stedet å høre på de lydinnspillingene faren hørte på. Hun begynte også å stille spørsmål. En dag mens Domingo stod på en stige og malte, sa Jemima: «Husker du at jeg sa at jeg skulle si ifra hvis jeg hadde lyst til å studere Bibelen? Vel, nå har jeg det.»

Domingo ble veldig glad for å høre det. I januar 2013 begynte de å studere sammen to ganger i uken. I april begynte Domingo på Bibelskolen for kristne ektepar, men han fortsatte å lede studiet via videosamtale. Jemima kom til avslutningshøytideligheten, og hun likte programmet veldig godt. Hun ble døpt 14. desember 2013.

«Jehova har vist meg stor tålmodighet, og jeg vet at han aldri gav meg opp», sier Jemima. «Han har gitt meg noe jeg aldri fant i verden – ekte venner. Det verdensomfattende brorskapet gjør at jeg setter enda større pris på Jehovas kjærlighet.»

Den 30. mars 2014 var Vasilij, som har vært medlem av Betel-familien i Russland i mange år, ute i tjenesten  med en litteraturtralle i nærheten av avdelingskontoret. Da var det en politibil som stoppet ved siden av ham. En politimann kom ut av bilen og bad høflig Vasilij om å slutte å forkynne siden noen i nabolaget hadde klaget. En annen politimann filmet samtalen. Vasilij kom til at det ville være best å gjøre som politiet sa, og å la være å stå på rettighetene sine. På dette tidspunktet hadde en del forbipasserende stoppet for å se hva som skjedde. Vasilij forlot stedet, men to dager senere bad han om å få et møte med politimesteren, og det fikk han. Under møtet takket Vasilij politimesteren for den viktige tjenesten politiet utfører for samfunnet, og for at politimennene som hadde snakket med ham to dager tidligere, hadde vært så høflige. Politimesteren snudde seg til assistenten og sa: «I alle de 32 årene jeg har vært i politiet, har jeg aldri hørt noen takke oss for den jobben vi gjør!» I løpet av samtalen ble det klart at vår offentlige forkynnelse er helt innenfor loven. Politimesteren spurte da Vasilij om hvorfor han ikke hadde motsatt seg politimennenes ordre om å slutte å forkynne, enda han visste at han hadde loven på sin side. Vasilij svarte: «Jeg respekterer politiet. Tenk deg hvordan det ville ha virket på alle dem som så på, hvis jeg hadde beskyldt politiet for ikke å kjenne loven.» Politimesteren og assistenten ble meget imponert og forsikret Vasilij om at det ikke ville være noe som helst i veien for at han kunne bruke litteraturtrallen i tiden framover.