«VI LEVER i en prøvelsens tid», stod det i The Watch Tower for 1. mars 1915. «Har vi i den tiden som er gått, vært aktive bare fordi vi håpet på en vidunderlig forandring i det Herrens år 1914, eller har vi vært aktive fordi vi elsker og er lojale mot HERREN og hans budskap og brødrene?» I 1915 kjempet noen av bibelstudentene med følelsen av skuffelse. En stor del av verden kjempet imidlertid på helt andre fronter.

Den store krigen, senere kjent som den første verdenskrig, lå som en svøpe over Europa. Mekanisert krigføring var i ferd med å forandre den måten kriger ble utkjempet på, og førte til at sivilbefolkningen ble rammet i et omfang man aldri hadde opplevd maken til. Et eksempel: I 1915 begynte tyske ubåter å krysse farvannene rundt Storbritannia, og den 7. mai det året senket en av disse ubåtene det britiske passasjerskipet Lusitania. Mer enn 1100 mennesker omkom.

Bibelstudentene ønsket ikke å ta del i krigen. Men på den tiden forstod de ikke fullt ut at de kristne må holde seg strengt nøytrale. De meldte seg ikke frivillig til å gjøre militærtjeneste, men noen av dem aksepterte å bli innkalt og prøvde da å få et ikke-stridende oppdrag. Andre bibelstudenter mente at hvis de ble tvunget til å være med i skyttergravene, kunne de bare «skyte over hodet på fienden».

Vagt-Taarnet for september 1915 skrev om en ungarsk soldat som ble døpt etter at han var blitt såret i krigen og sendt hjem. Senere drog han tilbake til fronten. Bladet forteller hva som så skjedde: «Han kom nå fram til en avstand av 400 alen [cirka 240 meter] fra de russiske linjer og fikk sammen med andre befaling om å foreta et bajonettangrep. Den ungarske broderen stod ved enden av venstre  fløy. Han søkte bare å beskytte seg selv mot fienden og bestrebet seg derfor kun på å slå bajonetten ut av hånden på den russeren han kom til å stå overfor. Da la han merke til at russeren gjorde det samme. . . . russeren [kastet] bajonetten sin på bakken og brast i gråt. Vår broder tok da ‘fienden’ nærmere i øyesyn og oppdaget at han bar kors-og-krone-merket på sin våpenfrakk. Russeren var også en broder i Herren.» *

Artikkelen «Den kristnes plikt og krigen», som stod i Vagt-Taarnet for oktober 1915, drøftet spørsmålet om kristen nøytralitet. Der stod det: «Vi overveier om ikke det å bli opptatt i hæren og iføre seg uniformen innbefatter at man anerkjenner og er gått med på å gjøre en soldats plikter. . . . Ville ikke den kristne være fullstendig ute av sin rette stilling under slike forhold?» Med tiden ble det klart at de kristne ikke på noen som helst måte kunne delta i krig.

I 1915 fikk 70 medlemmer av Betel-familien i New York beskjed om at de måtte slutte på Betel og fortsette sin tjeneste på feltet, fordi organisasjonen var nødt til å spare penger. Det ble sagt til dem: «Vi må ikke sette oss i gjeld eller sette arbeidet i sin alminnelighet på spill, derfor denne beslutningen om å redusere utgiftene på alle områder.»

Clayton J. Woodworth og to andre brødre underskrev et felles brev fra de 70 som skulle dra. Dette brevet ble gjengitt i The Watch Tower for 1. mai 1915. De som sluttet, skrev at de gjorde det «med en følelse av glede og takknemlighet over de mange velsignelser og privilegier» de hadde hatt «som medlemmer av ‘Betel-familien’».

 Det at mange brødre fikk nye tjenesteoppdrag, var en stor utfordring, men gav dem anledning til å vise hvem de egentlig var lojale mot. Ville de fortsette å være lojale mot Gud, eller ville de bli bitre? Bror Woodworth fortsatte å forkynne og begynte senere på Betel igjen. I 1919 ble han den første redaktøren av The Golden Age [Den Gylne Tidsalder], det bladet som i dag er kjent som Våkn opp! Han hadde denne oppgaven fram til 1946.

I hele 1915, som var et vanskelig år, oppfordret The Watch Tower brødrene til å fortsette å forkynne. Personer som hadde vist interesse tidligere, ble viet spesiell oppmerksomhet. «Vi har lister fra hele landet over personer som har sendt inn bestillinger på litteratur», stod det i nummeret for 15. desember 1915. «Vi foreslår at disse blir besøkt . . . med tanke på å finne ut om de har latt seg avspore.» Målet var å stimulere interessen deres, slik at de fikk «nidkjærhet for Gud og for sannheten».

Da som nå var det viktig for de kristne å hele tiden fokusere på Rikets interesser. «Vi som nå er våkne, bør være meget virksomme og energiske i Guds tjeneste,» skrev Vagt-Taarnet for april 1915. Guds tjenere måtte forbli årvåkne. Vagt-Taarnet fortsatte: «Vi må våke. Og hva er det vi må våke over? Først og fremst over oss selv, slik at vi kan bli bevart fra nåtidens snarer.»

Årsteksten for 1916 var «Sterk i troen» og var basert på Romerne 4:20. Dette skriftstedet skulle sette mot i de trofaste i året som fulgte, et år som førte med seg nye prøvelser.