I et land i Asia tok en kjent skuespiller og modell imot et bibelstudium. Det gikk ikke lang tid før hun begynte å anvende det hun hadde lært. Det førte til at hun kvittet seg med spiritistiske bøker og buddhistiske figurer.

En venninne sa til henne: «Kan du ikke holde opp med å studere i bare 3 år og konsentrere  deg om karrieren? Så kan du begynne å studere igjen.»

Hun svarte: «Det tok 24 år før jeg fant Jehova. Hvorfor skulle jeg vente i 3 år til med å lære om ham?»

Akkurat den uken da hun skulle begynne på den teokratiske tjenesteskolen, ble hun kontaktet av et filmselskap. De tilbød henne en lukrativ fireårskontrakt på betingelse av at hun tok imot en hvilken som helst rolle. Hun avslo tilbudet. I mai 2014 ble hun udøpt forkynner, og da det nærmet seg august, bestemte hun seg for å bruke 100 timer i forkynnelsen den måneden. Da hun ble spurt om grunnen til det, svarte hun: «Jeg vil feire at Jesus har hersket i 100 år, ved å forkynne én time for hvert år han har hersket!» Hun nådde målet sitt. I januar 2015 ble hun døpt, og nå er hun hjelpepioner.

På Sri Lanka drog fire søstre av gårde med buss for å forkynne i et ledig distrikt der de fleste var buddhister. Den andre dagen de forkynte der, ble de trakassert av en munk og en drosjesjåfør. Snart var de omringet av 30 sinte personer. Politiet kom, tok søstrene med til politistasjonen og holdt dem i varetekt natten over til tross for at det ikke var rettet noen anklage mot dem. De ble plassert sammen med hardbarkede forbrytere som skjelte og smelte og brukte et stygt språk. Men fengselsoppholdet gav dem muligheter til å forkynne. En av søstrene sa: «Jeg var sperret inne med mordere, men jeg fikk snakket med dem  om sannheten. De var overrasket over at jeg var der, og hadde mange spørsmål om troen min. En av dem spurte til og med: ‘Hvorfor er du så glad?’»

Sri Lankas høyesterett har gått med på å behandle en sak mot politiet, som bryter grunnleggende rettigheter når de holder folk fengslet uten tiltale. Saken er ennå ikke avgjort.

Michiko, en pionersøster i Japan, ledet et bibelstudium på tegnspråk med en eldre kvinne på et sykehus. Søsteren spurte personalet om det var andre pasienter hun kunne snakke med. Da fikk Michiko kontakt med Kazumi, som kunne høre, men ikke snakke. Kazumi var lenket til sengen etter en trafikkulykke hun ble utsatt for som 23-åring, og hun kunne verken svelge mat eller drikke vann. Hun hadde mange spørsmål og ville gjerne studere Bibelen.

Michiko stilte spørsmålene, og Kazumi brukte hendene til å peke på svarene i avsnittene eller skrive dem ned. Da Kazumi fikk mobiltelefon, kunne Michiko ta dagsteksten med henne hver morgen. Selv om Kazumi ble svakere fysisk, fortsatte hun å vokse åndelig sett og gav til slutt uttrykk for at hun ønsket å bli et av Jehovas vitner. I en alder av 61 år, etter å ha studert i 13 år, ble hun udøpt forkynner.

Fordi Kazumi er lenket til sengen, har menigheten sørget for at hun kan få høre alle møtene og stevneprogrammene. På møtene leser forskjellige søstre  i menigheten opp kommentarer Kazumi har forberedt.

Kazumi skriver varme, oppmuntrende brev som er skreddersydd til hver enkelt av dem som studerer Bibelen og går på møtene. Hun forkynner for sykehuspersonalet og for dem som besøker henne. Kazumi sier til dem: «Hvis du studerer Bibelen, blir du lykkelig.»

I et land i Sørøst-Asia gikk en søster til en optiker på et sykehus. Der traff hun en munk. Hun spurte ham: «Kunne du tenke deg å ha fullkommen helse og leve evig på et vakkert sted?» De hadde en hyggelig samtale, og hun gav ham brosjyren Hør på Gud. Munken gav henne telefonnummeret sitt, og hun gav det videre  til en bror i menigheten. Kort tid senere kontaktet broren munken og inviterte ham til det spesielle foredraget. Munken likte møtet veldig godt, spesielt da Rikets sanger ble sunget, og han var imponert over at alle hilste så hjertelig på ham.

Da munken spurte om Jehovas vitner har religiøse universiteter eller seminarer, forklarte broren at vi har personlige bibelkurs, og så tilbød han seg å studere med ham. Til uken etter hadde munken forberedt seg på kapittel 1 i boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? Han fortsatte å studere, begynte å gå fast på møtene og kom også med kommentarer på Vakttårn-studiet.

Da munken var på et kretsstevne, inviterte representanten for avdelingskontoret ham til å besøke Betel. Uken etter reiste munken omkring ti timer for å komme til Betel, der han ble tatt varmt imot. I slutten av februar 2015 forlot han munkestanden. Han har fortsatt å studere Bibelen og gå på møtene.

For ikke lenge siden ble det sendt pionerer til det nordøstlige India, der det gode budskap ikke hadde blitt forkynt på mange år. Pionerene fant mye interesse og ville gjerne finne et passende møtelokale. På vei til en de studerte Bibelen med, gikk de forbi en bygning som var under oppføring. De bestemte seg for å gå tilbake og forhøre seg om den. Bak bygningen traff de en eldre kvinne, og de fortalte henne at de var Jehovas vitner. Ansiktet hennes lyste opp. «Jeg er også et Jehovas vitne», sa hun og inviterte dem inn i huset sitt. Hun viste dem samlingen sin av publikasjoner fra 1970- og 1980-årene. Hun hadde studert sammen med  pionerer 30 år tidligere og vært på noen møter til tross for motstand fra mannen sin. Hun ble overbevist om at hun hadde funnet sannheten, men da pionerene flyttet fra området, mistet hun kontakten med organisasjonen. Alle barna hennes ble medlemmer av forskjellige kirker, men hun ville ikke tilhøre noen av dem.

I det siste hadde barna prøvd å presse henne til å bli medlem av den katolske kirke for at hun skulle få en katolsk begravelse når hun døde. Hennes egen søster hadde til og med insistert på å ta henne med til den katolske kirken for å få henne innmeldt, men på vei dit  ble det trafikkork, og de måtte reise hjem igjen. Søsteren sa at de skulle dra tilbake dagen etter, men da ble hun syk. Det var akkurat den ettermiddagen pionerene traff den interesserte kvinnen! Nå studerer hun Bibelen igjen, går på møter og oppmuntrer barn og barnebarn til også å begynne å studere.