Guds navn gjennom tidene

JEHOVA GUD vil at menneskene skal kjenne og bruke hans navn. Dette er tydelig i og med at han åpenbarte sitt navn for de to aller første menneskene på jorden. Vi vet at Adam og Eva var kjent med Guds navn, for etter at Eva hadde født Kain, sa hun (gjengitt i samsvar med det som står på hebraisk): «Jeg har frembrakt en mann med Jehovas hjelp.» — 1. Mosebok 4: 1, NW.

Senere leser vi at slike trofaste menn som Enok og Noah «vandret med Gud». (1. Mosebok 5: 24; 6: 9) De må derfor også ha kjent Guds navn. Dette navnet overlevde den store flommen sammen med den rettferdige mannen Noah og familien hans. Trass i det store opprøret som fant sted en tid senere i Babel, fortsatte sanne tjenere for Gud å bruke hans navn. Det forekommer hundrevis av ganger i de lovene som Gud gav til Israel. Bare i 5. Mosebok forekommer det 551 ganger.

På dommernes tid lot ikke israelittene seg skremme til å unnlate å bruke Guds navn. De brukte det til og med når de hilste på hverandre. Vi leser at Boas hilste på skurdfolkene sine på denne måten (i samsvar med den hebraiske tekst): «Jehova være med dere!» De hilste tilbake ved å si: «Jehova velsigne deg!» — Rut 2: 4, NW.

Gjennom hele israelittenes historie helt fram til den tiden da de vendte tilbake til Juda etter fangenskapet i Babylon, var Jehovas navn fortsatt i alminnelig bruk. Kong David, som var en mann etter Guds hjerte, brukte Guds navn i stor utstrekning — det forekommer hundrevis av ganger i de salmene som han skrev. (Apostlenes gjerninger 13: 22) Guds navn ble dessuten innlemmet i mange israelittiske egennavn. Det gjelder for eksempel Adonja («min herre er Jah» — «Jah» er en kortform av Jehova), Jesaja («Jehovas frelse»), Jonatan («Jehova har gitt»), Mika («Hvem er lik Jah») og Josva («Jehova er frelse»).

Utenfor Bibelen

Ikke-bibelske kilder inneholder også beviser for at Guds navn ble brukt i stor utstrekning i gammel tid. I 1961 ble en gammel gravhule funnet litt sørvest for Jerusalem. På huleveggene forekommer det innskrifter på hebraisk som tydeligvis skriver seg fra andre halvdel av det åttende århundre før Kristus. En av innskriftene sier for eksempel at «Jehova er Gud over hele jorden». — Israel Exploration Journal, 13. årgang, nr. 2.

I 1966 ble det offentliggjort en rapport (i Israel Exploration Journal, 16. årgang, nr. 1) om noen potteskår med innskrifter på hebraisk som var blitt funnet i Arad i det sørlige Israel. De er datert til andre halvdel av det sjuende århundre før Kristus. Ett av dem var et privat brev til en mann som het Eljasjib. Brevet begynner slik: «Til min herre, Eljasjib. Måtte Jehova gi deg fred.» Og det slutter slik: «Han bor i Jehovas hus.»

I 1975 og 1976 avdekket arkeologer som arbeidet i Negev, en samling hebraiske og fønikiske innskrifter på murvegger,  store krukker og steinbeholdere. Innskriftene inneholdt blant annet det hebraiske ordet som betyr Gud, og Guds navn, JHWH, skrevet med hebraiske bokstaver. I selve Jerusalem ble det nylig oppdaget en liten, sammenrullet sølvstrimmel som høyst sannsynlig skriver seg fra tiden før fangenskapet i Babylon. Forskerne sier at da rullen ble åpnet, fant en navnet Jehova skrevet på den på hebraisk. — Biblical Archaeology Review, mars/april 1983, side 18.

Et annet eksempel på bruken av Guds navn finner vi i de såkalte Lakisj-brevene. Disse brevene, som er skrevet på potteskår, ble funnet mellom 1935 og 1938 i ruinene av Lakisj, en befestet by som spilte en fremtredende rolle i Israels historie. Det ser ut til at det er en offiser som har vært stasjonert ved en judeisk utpost, som har skrevet dem til sin overordnede Jaosj i Lakisj. De ble tydeligvis skrevet under krigen mellom Israel og Babylon mot slutten av det sjuende århundre før Kristus.

Av de åtte lett leselige potteskårene er det sju som begynner sitt budskap med en slik hilsen: «Måtte Jehova sørge for at min herre får oppleve denne årstiden med god helse!» Alt i alt forekommer Guds navn 11 ganger i de sju budskapene, noe som tydelig viser at navnet Jehova var i bruk i det daglige liv mot slutten av det sjuende århundre før Kristus.

Også hedenske herskere kjente og brukte Guds navn når de omtalte israelittenes Gud. Vi har et eksempel på dette på Mesja-steinen (Moabittsteinen). Der skryter den moabittiske kongen Mesja av sine militære bedrifter i kampen mot Israel og sier blant annet: «Kamosj sa til meg: ’Gå, ta Nebo fra Israel!’ Jeg drog derfor ut om natten og kjempet mot dem fra morgen til middag. Jeg tok det og slo alle i hjel . . . Og jeg tok [karene] til Jehova og slepte dem fram for Kamosj.»

En teologisk ordbok (Theologisches Wörterbuch zum Alten Testament, 3. bind, spalte 538) omtaler disse eksemplene på at ikke-bibelske kilder bruker Guds navn, og sier: «Hele 19 dokumenter med tetragrammet i formen jhwh bevitner i denne henseende påliteligheten av MT [den massoretiske tekst]. Vi kan vente flere, først og fremst fra Arad-arkivene.»

Guds navn ikke glemt

Helt fram til Malakis tid, omkring 400 år før Jesu tid, var Guds navn kjent og i bruk. I den bibelske boken som bærer Malakis navn, lar han Guds navn tre tydelig fram. Han bruker det til sammen 48 ganger.

Etter hvert som tiden gikk, ble mange jøder boende langt borte fra Israels land, og enkelte kunne ikke lenger lese Bibelen på hebraisk. Derfor begynte en i det tredje århundre før Kristus å oversette de deler av Bibelen som fantes den gangen («Det gamle testamente»), til gresk, det nye internasjonale språket. Men Guds navn ble ikke ignorert. Oversetterne bevarte det ved å skrive det i dets hebraiske form. Gamle avskrifter av den greske oversettelsen Septuaginta som er blitt bevart helt fram til i dag, bevitner dette.

Men hvordan var situasjonen da Jesus var her på jorden? Hvordan kan vi vite om han og apostlene hans brukte Guds navn eller ikke?

[Bilde på side 12]

I dette brevet, som er skrevet på potteskår i andre halvdel av det sjuende århundre før Kristus, forekommer Guds navn to ganger.

[Rettigheter]

(Bilde gjengitt med tillatelse fra Israel Department of Antiquities and Museums)

[Bilder på side 13]

Guds navn forekommer også i Lakisj-brevene og på Mesja-steinen