Bibelens bok nummer 2 — 2. Mosebok

Skribent: Moses

Sted skrevet: Ørkenen

Fullført: 1512 f.Kr.

Omspenner: 1657—1512 f.Kr.

1. a) Hva utgjør høydepunktene i 2. Mosebok? b) Hvilke navn har boken fått, og hvilken beretning er den en fortsettelse av?

DEN fengslende beretningen om de store tegn og mirakler som Jehova utførte for å utfri folket for sitt navn av trelldommen i Egypt, om hvordan han organiserte Israel som sitt spesielle eiendomsfolk, som «et kongerike av prester og et hellig folk», og begynnelsen til Israels historie som en teokratisk nasjon — dette utgjør høydepunktene i den bibelske boken som kalles 2. Mosebok. (2. Mos. 19: 6) På hebraisk kalles den Weʼelʹleh sjemohthʹ, som betyr «og dette er navnene», eller bare Sjemohthʹ, «navnene», etter de første ordene i den. Andre Mosebok blir også kalt Eksodus, og dette navnet skriver seg fra den greske oversettelsen Septuaginta, hvor boken blir kalt Eʹxo·dos, som på latin er blitt til Exodus, og som betyr «utgang» eller «avreise». At 2. Mosebok er en fortsettelse av beretningen i 1. Mosebok, fremgår av at boken begynner med ordet «og» i grunnteksten, og av listen over navnene på Jakobs 12 sønner, som er tatt fra den mer utførlige beretningen i 1. Mosebok 46: 8—27.

2. Hva åpenbarer 2. Mosebok angående navnet JEHOVA?

² Andre Mosebok åpenbarer Guds herlige navn, JEHOVA, i all dets glans og hellighet. Da Gud gjorde kjent den dypere betydningen av sitt navn, sa han til Moses: «JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE HVA JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE», og han tilføyde at Moses skulle si til Israel: «JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE (hebraisk: אהיה, ʼEh·jehʹ, fra det hebraiske verbet ha·jahʹ) har sendt meg til dere.» Navnet JEHOVA (יהוה, JHWH) kommer fra det beslektede hebraiske verbet ha·wahʹ, «å bli», og betyr bokstavelig «Han lar bli». De kraftige og fryktinngytende gjerninger som Jehova nå lot bli utført til gagn for sitt folk, Israel, tjente virkelig til å opphøye dette navnet og omgi det med en glans og herlighet som ville bli husket i «generasjon etter generasjon»; det ble navnet som skulle æres til evig tid. Det vil være til større nytte for oss enn noe annet at vi gjør oss kjent med den storslagne historie som knytter seg til dette navnet, og tilber den eneste sanne Gud, som erklærer: «Jeg er Jehova.» * — 2. Mos. 3: 14, 15, NW; 6: 6, NW.

3. a) Hvordan vet vi at Moses har skrevet 2. Mosebok? b) Når ble 2. Mosebok skrevet, og hvilken tidsperiode omspenner den?

³ Det er Moses som har skrevet 2. Mosebok, noe  som fremgår av at boken er den andre boken i Pentateuken. Det sies på tre steder i selve boken at Moses skriver på Jehovas befaling. (17: 14; 24: 4; 34: 27) Bibelforskerne Westcott og Hort opplyser at Jesus og de kristne bibelskribentene siterte eller henviste til 2. Mosebok over 100 ganger. Jesus sa for eksempel: «Har ikke Moses gitt dere Loven?» Andre Mosebok ble skrevet i Sinai-ørkenen i år 1512 f.Kr., et år etter at israelittene hadde forlatt Egypt. Den omspenner en tidsperiode på 145 år, fra Josefs død i 1657 f.Kr. til helligdommen eller tabernaklet for tilbedelsen av Jehova ble oppført i 1512 f.Kr. — Joh. 7: 19; 2. Mos. 1: 6; 40: 17.

4, 5. Hvilke arkeologiske funn bekrefter beretningen i 2. Mosebok?

⁴ Til tross for at de begivenhetene som det fortelles om i 2. Mosebok, fant sted for om lag 3500 år siden, finnes det en forbausende mengde arkeologiske og andre ikke-bibelske vitnesbyrd om at beretningen er nøyaktig. Egyptiske navn blir brukt på en korrekt måte i 2. Mosebok, og titler som blir nevnt, svarer til dem man finner i egyptiske innskrifter. Arkeologiske funn viser at det var en egyptisk skikk å la utlendinger få bo i landet, men at egypterne holdt seg atskilt fra dem. Det var vanlig at folk badet i Nilen, slik faraos datter gjorde. Man har funnet murstein både med og uten halm. Og spåmenn hadde en framstående stilling i Egypts storhetstid. — 2. Mos. 8: 22; 2: 5; 5: 6, 7, 18; 7: 11.

⁵ Monumenter viser at faraonene selv kjørte i spissen for vognene sine når de drog ut i krig, og 2. Mosebok viser at den farao som hersket på Moses’ tid, fulgte denne skikken. Hvor ydmyket må han ikke ha blitt! Men hva er så grunnen til at gamle egyptiske beretninger ikke en eneste gang nevner israelittenes opphold i Egypt eller den ulykken som kom over landet? Arkeologiske funn har vist at det var skikk og bruk at et nytt egyptisk dynasti fjernet alt som var ufordelaktig, i tidligere beretninger. Det ble aldri fortalt om ydmykende nederlag. De slagene som ble rettet mot Egypts guder, for eksempel Nil-guden, froskeguden og solguden, og som vanæret disse falske gudene og viste at Jehova var den høyeste, ville det ikke passe å ta med i en stolt nasjons historiske beretning. — 14: 7—10; 15: 4. *

6. Hvilke steder mener man svarer til de første stedene hvor israelittene slo leir?

⁶ Moses var i sin 40 år lange tjeneste som gjeter for Jetro blitt godt kjent med levevilkårene og de stedene hvor det fantes vann og mat i de traktene hvor han gjette, og han var derfor godt kvalifisert til å lede israelittenes utgang av Egypt. Det er umulig i dag å fastslå nøyaktig hvor reiseruten gikk, for de stedene som er omtalt i beretningen, kan ikke lokaliseres med sikkerhet. Men Mara, et av de første stedene hvor israelittene slo leir på Sinai-halvøya, blir vanligvis identifisert med ʽEin Hawwara, som ligger 80 kilometer sør-sørøst for vår tids Suez. Elim, det andre stedet de slo leir, er ifølge tradisjonen Wadi Gharandel, cirka 88 kilometer sør-sørøst for Suez. Det er i dag kjent som et vanningssted med vegetasjon og palmer, og det får oss til å tenke på Bibelens Elim, hvor det var «tolv kilder og sytti palmetrær». * Vår tillit til at Moses’ beretning er autentisk, er imidlertid ikke avhengig av at arkeologer kan lokalisere de stedene han omtaler. — 15: 23, 27.

7. Hvilke andre vitnesbyrd bekrefter at 2. Mosebok er inspirert?

⁷ Beretningen om oppførelsen av helligdommen eller tabernaklet på slettene ved Sinai er i samsvar med de lokale forhold. En forsker sier: «Hva form, struktur og materialer angår, hører tabernaklet helt og holdent ørkenen til. Det treslag som ble brukt til byggverket, finnes det rikelig av der.» * Enten de mange ytre vitnesbyrd gjelder navn, skikker, religion, steder, geografi eller materialer, bekrefter de den inspirerte beretningen i 2. Mosebok, som nå er omkring 3500 år gammel.

8. Hvordan blir det vist at 2. Mosebok som en inspirert og nyttig del av Bibelen er nøye knyttet til resten av Bibelen?

⁸ Senere bibelskribenter henviser gang på gang til 2. Mosebok og understreker dens profetiske betydning og verdi. Over 900 år senere skrev Jeremia om den «store, veldige Gud, som har navnet [Jehova], Allhærs Gud», som førte sitt folk, Israel, ut av Egypt «med tegn og under, med sterk hånd og utstrakt arm, med store gruvekkende gjerninger». (Jer. 32: 18—21) Da Stefanus over 1500 år senere kom med sitt gripende vitnesbyrd som førte til at han led martyrdøden, baserte han mye av det han sa, på de opplysningene som blir gitt i 2. Mosebok. (Apg. 7: 17—44) I Hebreerne 11: 23—29 nevnes Moses som et eksempel på tro, og Paulus henviser også ofte til 2. Mosebok når han trekker fram eksempler og advarsler for oss som lever i dag. (Apg. 13: 17; 1. Kor. 10: 1—4, 11, 12; 2. Kor. 3: 7—16) Alt dette hjelper oss til å forstå hvordan de forskjellige delene av Bibelen griper inn i hverandre, og hvordan hver del bidrar til å åpenbare Jehovas hensikter på en måte som er til stor nytte for oss.

 BOKENS INNHOLD

9. Under hvilke forhold blir Moses født og oppdratt?

⁹ Jehova gir Moses et oppdrag og fremhever det navn han vil huskes ved (1: 1 til 4: 31). Etter først å ha oppgitt navnene på Israels sønner som kom til Egypt, forteller 2. Mosebok om Josefs død. Etter en tid kommer en ny konge til makten i Egypt. Han ser at israelittene ’er fruktbare og blir mange; de øker og blir meget tallrike’. Han treffer derfor sine forholdsregler ved å pålegge dem tvangsarbeid, og han forsøker å redusere Israels mannlige befolkning ved å gi befaling om at alle gutter som blir født, skal drepes. (1: 7) Det er under disse forholdene at en israelitt av Levis ætt får en sønn. Det er det tredje barnet i familien. Da gutten er blitt tre måneder gammel, skjuler moren ham i en kiste av papyrusrør i sivet ved Nil-bredden. Han blir funnet av faraos datter, som liker ham og tar ham til seg. Hans egen mor gir ham bryst, og han vokser følgelig opp i et israelittisk hjem. Senere blir han brakt til faraos hoff. Han blir kalt Moses, som betyr «dratt opp [det vil si: reddet opp av vannet]». — 2. Mos. 2: 10; Apg. 7: 17—22.

10. Hvilke begivenheter fører til at Moses får i oppdrag å utføre en spesiell tjeneste?

¹⁰ Moses er interessert i sine landsmenns ve og vel. Han dreper en egypter som mishandler en israelitt. På grunn av dette må han flykte, og han kommer til landet Midjan. Der gifter han seg med Sippora, en datter av Jetro, presten i Midjan. Han blir far til to sønner, Gersjom og Elieser. Etter at Moses har tilbrakt 40 år i ørkenen, får han så i en alder av 80 år i oppdrag av Jehova å utføre en spesiell tjeneste for å hellige Jehovas navn. En dag mens Moses gjeter småfeet for Jetro i nærheten av Horeb, «Guds fjell», ser han en tornebusk som står i lys lue uten å brenne opp. Han går bort til den for å undersøke dette nærmere, og en engel fra Jehova taler til ham og forteller at Gud har til hensikt å føre sitt «folk, israelittene, ut av Egypt». (2. Mos. 3: 1, 10) Moses skal bli brukt som Jehovas redskap til å utfri Israel av trelldommen i Egypt. — Apg. 7: 23—35.

11. Hvordan gjør Jehova nå sitt navn kjent?

¹¹ Moses spør så om hvordan han skal forklare for israelittene hvem Gud er. Det er ved denne anledningen at Jehova for første gang gjør kjent den sanne betydningen av sitt navn, idet han knytter det til sin spesielle hensikt og sier at han vil huskes ved det. «Dette er hva du skal si til Israels sønner: ’JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE har sendt meg til dere . . . Jehova, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere.’» (NW) Hans navn, Jehova, viser at han vil la sine hensikter i forbindelse med folket for sitt navn bli gjennomført. Han vil gi sitt folk, Abrahams etterkommere, det landet han lovte deres forfedre, «et land som flyter med melk og honning». — 2. Mos. 3: 14, 15, 17.

12. Hva sier Jehova til Moses angående israelittenes utfrielse, og hvordan reagerer folket på tegnene?

¹² Jehova sier til Moses at kongen i Egypt ikke vil la israelittene fare, og at Han først vil måtte slå Egypt med alle sine undergjerninger. Aron skal være talsmann for sin bror Moses, og de får makt til å gjøre tre tegn for å overbevise israelittene om at de kommer i Jehovas navn. Underveis til Egypt må Moses’ sønn omskjæres for at ikke en i familien skal dø, noe som minner Moses om Guds krav. (1. Mos. 17: 14) Moses og Aron samler alle israelittenes eldste og underretter dem om at Jehova har til hensikt å føre dem ut av Egypt og lede dem til det lovte land. De gjør tegnene, og folket tror dem.

13. Hva blir resultatet av Moses’ første møte med farao?

¹³ Plagene over Egypt (5: 1 til 10: 29). Moses og Aron går nå fram for farao og kunngjør at Jehova, Israels Gud, har sagt: «La mitt folk fare!» Farao svarer med forakt: «Hvem er [Jehova] . . . siden jeg skal lyde ham og la folket fare? Jeg kjenner ikke [Jehova] og vil ikke la Israel fare.» (5: 1, 2) I stedet for å la israelittene fare pålegger han dem hardere arbeid. Jehova gjentar imidlertid sine løfter om utfrielse, og han knytter igjen utfrielsen til helligelsen av sitt navn: «Jeg er Jehova, . . . jeg skal virkelig vise at jeg er deres Gud; . . . jeg er Jehova.» — 6: 6—8, NW.

14. Hvordan blir egypterne tvunget til å erkjenne at dette er «Guds finger»?

¹⁴ Det tegnet Moses gjør i faraos påsyn ved å la Aron kaste ned staven sin så den blir til en slange, blir også utført av Egypts spåmenn. Trass i at deres slanger blir slukt av Arons slange, gjør farao seg hard. Jehova sender nå ti store plager over Egypt, den ene etter den andre. Først blir Nilen og alt vannet i Egypt til blod. Så kommer det en plage med frosk. Spåmennene etterligner begge disse plagene, men den tredje plagen kan de ikke etterligne. Den består i at det kommer mygg på både mennesker og dyr. Egypts spåmenn må erkjenne at dette er «Guds finger». Men farao vil ikke la Israel fare. — 8: 19.

15. Hvilke plager rammer bare egypterne, og hva er den eneste grunnen til at Jehova holder farao oppe?

¹⁵ De første tre plagene rammer både egypterne og israelittene, men den fjerde og de etterfølgende plagene rammer bare egypterne, så det er tydelig at Jehova beskytter israelittene. Den fjerde plagen består i at det kommer mengder av klegg. Deretter blir alle husdyrene til egypterne angrepet av pest.  Så bryter det ut verkebyller med blemmer på folk og fe, slik at ikke engang spåmennene er i stand til å møte Moses. Jehova lar igjen faraos hjerte bli forherdet og sier til ham gjennom Moses: «Men jeg har likevel holdt deg oppe for å vise deg min makt, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.» (9: 16) Moses underretter så farao om den neste plagen, som er «et forferdelig haglvær», og her viser Bibelen for første gang at noen av faraos tjenere frykter Jehovas ord og handler i samsvar med det. Den åttende og den niende plagen — en invasjon av gresshopper og et stummende mørke — inntreffer i rask rekkefølge, og den forherdede, rasende farao truer Moses med døden hvis han trer fram for ham igjen. — 9: 18.

16. Hva befaler Jehova angående påsken og de usyrede brøds høytid?

¹⁶ Påsken og de førstefødtes død (11: 1 til 13: 16). Jehova erklærer nå: «Enda en plage skal jeg føre over farao og over Egypt» — de førstefødtes død. (11: 1) Han gir påbud om at måneden abib skal være den første av Israels måneder. På den tiende dagen skal de ta seg ut et årsgammelt, lyteløst værlam (eller et kje), og på den 14. dagen skal de slakte det. Den kvelden skal de ta dyrets blod og stryke det på de to dørstolpene og på dørbjelken, og de skal holde seg inne i huset og spise det stekte dyret, som ikke et eneste ben skal brytes på. De skal ikke ha noe surdeig i huset, og de skal spise kjøttet i hast, kledd og utrustet til en lang marsj. Påsken skal være en minnedag for dem, en høytid for Jehova, i slekt etter slekt. Den skal etterfølges av de usyrede brøds høytid, som varer i sju dager. De må også forklare sine barn grundig hva alt dette betyr. (Senere gir Jehova flere påbud angående disse høytidene og befaler at alt førstefødt av hankjønn i Israel, både av folk og fe, skal helliges ham.)

17. Hvilke begivenheter gjør dette til en natt som skal minnes?

¹⁷ Israelittene gjør som Jehova befaler. Så kommer ulykken! Midt på natten slår Jehova i hjel alle førstefødte i Egypt, men går forbi Israels førstefødte og sparer dem. «Dra bort fra mitt land!» roper farao. Og ’egypterne skynder på folket’ for å få dem ut av landet i en fart. (12: 31, 33) Israelittene drar ikke tomhendt bort. De ber egypterne om sølv- og gullsaker og klær, som egypterne gir dem. De marsjerer ut av Egypt i slagformasjon, omkring 600 000 menn sammen med sine familier, en stor flokk av ikke-israelitter og en veldig drift av fe. Dette avmerker slutten på de 430 årene som skulle gå fra Abraham gikk over Eufrat for å dra inn i Kanaan. Denne natten bør derfor med rette minnes. — 2. Mos. 12: 40, NW, 1984, andre fotnote; Gal. 3: 17.

18. Hvilket høydepunkt i helligelsen av Jehovas navn finner sted ved Rødehavet?

¹⁸ Jehovas navn blir helliget ved Rødehavet (13: 17 til 15: 21). Jehova fører israelittene gjennom Sukkot ved å lede dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten. Farao forherder seg igjen. Han setter etter dem med sine beste krigsvogner og tror at han har fanget dem i en felle ved Rødehavet. Moses beroliger folket ved å si: «Vær ikke redde! Stå bare fast, så skal dere få se hvordan [Jehova] frelser dere i dag!» (14: 13) Jehova driver så havet bort, slik at det dannes en passasje gjennom det, og Moses leder israelittene trygt gjennom den og over til den østlige bredden. Faraos mektige hær styrter etter dem, men bare for å gå i en felle og drukne da vannmassene kommer tilbake. For et høydepunkt i helligelsen av Jehovas navn! For en vektig grunn til å glede seg i ham! Denne gleden blir det så gitt uttrykk for i Bibelens første store seierssang: «Jeg vil lovsynge [Jehova], for han er høy og herlig; hest og kriger styrtet han i sjøen. [Jehova] er min kraft og min styrke, og han er blitt min redning. . . . [Jehova] er konge for evig og alltid.» — 15: 1, 2, 18.

19. Hva skjer på veien til Sinai?

¹⁹ Jehova oppretter lovpakten ved Sinai (15: 22 til 34: 35). Under Jehovas ledelse drar Israel etappevis mot Sinai, Guds fjell. Folket murrer på grunn av det beske vannet i Mara, og Jehova gjør vannet godt. Senere murrer de fordi de ikke får kjøtt og brød, og Jehova lar dem få vaktler om kvelden og søtaktig manna, som ligger som rim på marken, om morgenen. Denne mannaen kommer til å tjene som brød for israelittene i de neste 40 år. For første gang i historien gir Jehova befaling om at det skal holdes en hviledag, en sabbat, og han sier at israelittene skal sanke dobbelt så mye manna den sjette dagen. Den sjuende dagen ligger det ikke noe manna på marken. Jehova skaffer dem også vann i Refidim og kjemper for dem mot amalekittene. Han får Moses til å skrive ned dommen over amalekittene, som går ut på at de skal bli fullstendig utryddet.

20. Hvordan blir Israel bedre organisert?

²⁰ Moses’ svigerfar, Jetro, kommer så til ham med konen hans og de to sønnene. Tiden er nå inne til at Israel må bli bedre organisert, og Jetro kommer med et godt råd. Han råder Moses til ikke å bære hele byrden selv, men velge seg ut dyktige, gudfryktige menn og utnevne dem til førere, noen for 1000, noen for 100, noen for 50 og noen for ti. Moses gjør dette, og nå kommer folket bare med de vanskelige sakene til ham.

21. Hvilket løfte kommer Jehova deretter med, men på hvilke betingelser?

²¹ Tre måneder etter utgangen slår israelittene  leir i Sinai-ørkenen. Der gir Jehova dem følgende løfte: «Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.» Folket lover høytidelig: «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre.» (19: 5, 6, 8) Etter at Israel har helliget seg, kommer Jehova den tredje dagen ned på fjellet i ild, slik at fjellet skjelver og det stiger røyk opp av det.

22. a) Hva går De ti bud ut på? b) Hvilke andre lover får Israel, og hvordan blir nasjonen tatt inn i lovpakten?

²² Jehova gir så israelittene De ti bud. Budene legger vekt på at de må vise Jehova udelt hengivenhet, og forbyr dem å ha andre guder, å utøve billeddyrkelse og å misbruke Jehovas navn. De får befaling om å arbeide i seks dager og deretter holde en sabbatsdag for Jehova og om å hedre sin far og sin mor. De ti bud avsluttes med lover som forbyr mord, ekteskapsbrudd, tyveri, falskt vitnesbyrd og begjærlighet. Jehova gir deretter den nye nasjonen lover angående slaveri, overfall, skader, vederlag, tyveri, brannskader, falsk tilbedelse, forførelse, dårlig behandling av enker og foreldreløse, lån og mange andre ting. Det blir gitt sabbatslover og forordninger om å holde tre høytider om året med tanke på tilbedelsen av Jehova. Moses skriver deretter ned Jehovas ord. Det blir frembåret offer, og halvparten av blodet blir sprengt på alteret. Paktsboken blir lest opp for folket, og etter at de på nytt har gitt uttrykk for at de vil adlyde Jehova, blir resten av blodet stenket på boken og på hele folket. På denne måten oppretter Jehova lovpakten med Israel ved mellommannen Moses. — Hebr. 9: 19, 20.

23. Hvilke instrukser gir Jehova Moses på fjellet?

²³ Moses går så opp til Jehova på fjellet for å motta loven. I løpet av 40 dager og netter får han detaljerte instrukser om hvilke materialer helligdommen skal lages av, nøyaktig hvordan inventaret skal være, helligdommens mål og fremstillingen av prestenes klær, deriblant Arons lue med en plate av rent gull, som skal ha innskriften «Hellighet tilhører Jehova». Det blir i detaljer fortalt om prestenes innsettelse og tjeneste, og Moses blir minnet om at sabbaten skal være et tegn mellom Jehova og israelittene «til ubestemt tid». Moses mottar så to lovtavler som det er skrevet på med «Guds finger». — 2. Mos. 28: 36, NW; 31: 17, 18, NW.

24. a) Hvilken synd begår folket, og med hvilket resultat? b) Hvordan åpenbarer Jehova deretter sitt navn og sin herlighet for Moses?

²⁴ I mellomtiden blir folket utålmodig, og de ber Aron om å lage en gud som kan gå foran dem. Aron lager en gullkalv, som folket tilber under det Aron kaller en «høytid for [Jehova]». (32: 5) Jehova taler om å gjøre ende på Israel, men Moses ber for folket enda han er så harm at han knuser tavlene. Levi-ætten viser nå at de vil holde fast ved den rene tilbedelse, ved å slå i hjel 3000 av avgudsdyrkerne. Jehova slår også folket. Etter at Moses har bedt Gud om å fortsette å lede sitt folk, blir det sagt til ham at han kan få et glimt av Guds herlighet, og han får befaling om å hogge seg ut to nye steintavler som Jehova igjen vil skrive De ti bud på. Moses går for andre gang opp på fjellet, og Jehova roper ut sitt navn idet han går forbi ham: «[Jehova, Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd.» (34: 6, 7) Jehova kunngjør så de betingelsene som knytter seg til hans pakt, og Moses skriver den ned slik vi har den i dag i 2. Mosebok. Da Moses går ned fra Sinai-fjellet igjen, lyser det av ansiktet hans på grunn av Jehovas åpenbarte herlighet, så han må legge et slør over det. — 2. Kor. 3: 7—11.

25. Hva viser beretningen angående helligdommen og den ytterligere tilkjennegivelsen av Jehovas herlighet?

²⁵ Oppførelsen av helligdommen (35: 1 til 40: 38). Moses kaller så Israel sammen og overbringer dem Jehovas ord. Han sier at de som har et villig hjerte, har det privilegium å gi gaver til helligdommen, og at de som har anlegg for kunst og håndverk, har det privilegium å utføre arbeid på den. Snart blir det meldt Moses: «Folket kommer med mer enn det trengs til å utføre det arbeid [Jehova] har pålagt oss.» (36: 5) Under Moses’ ledelse går så arbeidere som er fylt med Jehovas ånd, i gang med å bygge helligdommen og lage alt utstyret til den og alle klærne til prestene. Et år etter utgangen er helligdommen ferdig og oppført på sletten ved Sinai-fjellet. Jehova viser at han godkjenner dette møteteltet, ved å dekke det med sin sky og fylle det med sin herlighet, slik at Moses ikke kan gå inn i det. Ved denne skyen, som lyser som ild om natten, tilkjennegir Jehova at han leder israelittene på alle deres vandringer. Vi har nå kommet til år 1512 f.Kr., og her slutter beretningen i 2. Mosebok. Jehovas navn er på en storslagen måte blitt helliget ved de underfulle gjerninger Jehova har utført til gagn for Israel.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

26. a) Hvordan styrker 2. Mosebok vår tro på Jehova? b) Hvordan blir denne troen styrket ved de henvisninger til 2. Mosebok som finnes i de kristne greske skrifter?

²⁶ Andre Mosebok gjør oss i særlig grad kjent med Jehova som den store Befrier og Organisator og den som gjennomfører sine storslagne hensikter. Den styrker derved vår tro på ham. Denne troen blir ytterligere styrket når vi studerer de mange henvisningene til 2. Mosebok i de kristne  greske skrifter. Vi leser om hvordan mange trekk ved lovpakten er blitt oppfylt, oppstandelseshåpet, Jehovas omsorg for sitt folk, forbilder på det livreddende arbeid som blir utført av de kristne, påbudet om å hedre foreldrene, krav vi må oppfylle for å oppnå liv, og det rette syn på rettferdig gjengjeldelse. Loven blir sammenfattet i de to budene som sier at vi skal elske Gud og vår neste. — Matt. 22: 32 — 2. Mos. 4: 5; Joh. 6: 31—35 og 2. Kor. 8: 15 — 2. Mos. 16: 4, 18; Matt. 15: 4 og Ef. 6: 2 — 2. Mos. 20: 12; Matt. 5: 26, 38, 39 — 2. Mos. 21: 24; Matt. 22: 37—40.

27. Hvilken nytte har de kristne av den historiske beretningen i 2. Mosebok?

²⁷ I Hebreerne 11: 23—29 leser vi om Moses’ og hans foreldres tro. I tro forlot han Egypt, i tro holdt han påske og i tro ledet han Israel gjennom Rødehavet. Israelittene ble døpt til Moses og spiste åndelig mat og drakk en åndelig drikk. De så fram til den åndelige klippe, Kristus, men likevel hadde de ikke Guds behag, for de utfordret Gud og ble avgudsdyrkere og drev hor og murret. Paulus sier at dette utgjør en advarsel for de kristne i dag: «Nå fortsatte disse ting å skje med dem som eksempler, og de ble skrevet ned som en advarsel for oss, som enden på tingenes ordninger er kommet til. La derfor den som mener at han står, vokte seg så han ikke faller.» — 1. Kor. 10: 1—12; Hebr. 3: 7—13.

28. Hvordan er skyggene i forbindelse med loven og påskelammet blitt til virkelighet?

²⁸ Paulus redegjør i sine skrifter, særlig i Hebreerne, kapitlene 9 og 10, for mye av den dypere åndelige mening i det som det fortelles om i 2. Mosebok, og mange av bokens profetiske trekk. «For ettersom Loven har en skygge av de kommende goder, men ikke tingenes virkelige skikkelse, kan mennesker aldri med de samme ofre som de stadig frambærer år etter år, gjøre dem som trer fram med dem, fullkomne.» (Hebr. 10: 1) Vi er derfor interessert i å få kjennskap til skyggen og få forståelse av virkeligheten. Kristus «frambar ett offer for synder». Han blir omtalt som «Guds Lam». Ikke et ben på dette «Lam» ble brutt, noe som svarte nøye til forbildet. Apostelen Paulus sier: «For Kristus, vårt påskeoffer, er jo blitt slaktet. La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig, heller ikke med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med oppriktighets og sannhets usyrede brød.» — Hebr. 10: 12; Joh. 1: 29 og 19: 36 — 2. Mos. 12: 46; 1. Kor. 5: 7, 8 — 2. Mos. 23: 15.

29. a) Vis forskjellen mellom lovpakten og den nye pakt. b) Hvilke offer bærer nå de åndelige israelitter fram for Gud?

²⁹ Jesus ble mellommannen for en ny pakt, akkurat som Moses hadde vært mellommannen for lovpakten. Forskjellen mellom disse paktene blir også tydelig forklart av apostelen Paulus, som snakker om ’det håndskrevne dokument som bestod av forordninger’ som er blitt tatt bort ved Jesu død på torturpælen. Den oppstandne Jesus er nå som øversteprest en «offentlig tjener på det hellige sted og i det sanne telt, som Jehova og ikke et menneske har satt opp». Prestene under loven gjorde tjeneste «som en forbilledlig framstilling og en skygge av de himmelske ting», etter det mønster som ble vist Moses. «Men nå har Jesus fått en mer fortreffelig offentlig tjeneste, slik at han også er mellommann for en tilsvarende bedre pakt, som er blitt juridisk grunnfestet på bedre løfter.» Den gamle pakt ble foreldet, og denne lovsamling, hvis tjeneste bringer død, ble opphevet. De jødene som ikke forstår dette, blir omtalt som mennesker som har sløvede forstandsevner, men de troende, som er klar over at det åndelige Israel har kommet under en ny pakt, kan ’med utilslørte ansikter se Jehovas herlighet som i et speil’ idet de er blitt gjort tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere for denne nye pakt. De kan med god samvittighet frambære sitt eget «lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn». — Kol. 2: 14; Hebr. 8: 1—6, 13; 2. Kor. 3: 6—18; Hebr. 13: 15; 2. Mos. 34: 27—35.

30. Hva ble forbilledlig vist ved Israels utfrielse og herliggjørelsen av Jehovas navn i Egypt?

³⁰ Andre Mosebok opphøyer Jehovas navn og overherredømme og peker fram til en herlig befrielse for det kristne folk, det åndelige Israel, som det sies følgende til: «Men dere er ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom, for at dere vidt og bredt skal forkynne hans dyder’ som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys. For én gang var dere ikke et folk, men nå er dere Guds folk.» Den makt Jehova har demonstrert ved å samle sitt åndelige Israel ut av verden for å herliggjøre sitt navn, er ikke mindre mirakuløs enn den makt han viste til gagn for sitt folk i det gamle Egypt. Jehova lot farao få leve, slik at han kunne vise ham sin makt, og slik at hans navn kunne bli forkynt, og han dannet derved et skyggebilde av et langt større vitnesbyrd, som skulle bli avlagt av hans kristne vitner. — 1. Pet. 2: 9, 10; Rom. 9: 17; Åp. 12: 17.

31. Hvilke profetiske bilder av et rike og av Jehovas nærvær finner vi i 2. Mosebok?

³¹ Bibelen viser følgelig at den nasjon som ble dannet under Moses, var et bilde på den nye nasjon under Kristus og på et rike som aldri skal rokkes. I betraktning av dette blir vi oppfordret til å «yte Gud hellig tjeneste med gudsfrykt og ærefrykt».  Jehova har lovt at akkurat som hans nærvær dekket møteteltet i ørkenen, skal han til evig tid være nærværende hos dem som frykter ham: «Se, Guds telt er hos menneskene, og han skal bo hos dem, og de skal være hans folk. Og Gud selv skal være hos dem. . . . Skriv, for disse ord er troverdige og sanne.» Ja, 2. Mosebok er en viktig og nyttig del av den bibelske beretning. — 2. Mos. 19: 16—19 — Hebr. 12: 18—29; 2. Mos. 40: 34 — Åp. 21: 3, 5.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]