Leksjoner om de inspirerte skrifter og deres bakgrunn

Leksjon nummer 5: De hellige skrifters hebraiske tekst

Hvordan de hebraiske skrifter som en del av Guds inspirerte Ord ble skrevet av, bevart med hensyn til tekstens integritet og overlevert fram til vår tid.

1. a) Hvordan skiller ’Jehovas ord’ seg ut fra andre skatter fra fortiden? b) Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til hvordan Guds Ord er blitt bevart?

JEHOVAS nedskrevne ord kan sammenlignes med vann som er oppsamlet i et reservoar. Vi finner dette sannhetens vann i en bemerkelsesverdig samling av inspirerte dokumenter. Vi kan virkelig være takknemlige for at Jehova har meddelt seg til menneskene, og for at han hele tiden sørget for at dette «vann» ble samlet til et uuttømmelig forråd av livgivende opplysninger. Andre skatter fra fortiden, for eksempel kongekroner, arvestykker og minnesmerker, har mistet sin glans eller er blitt ødelagt av tidens tann, men Guds verdifulle ord vil vare til evig tid. (Jes. 40: 8) Vi kan imidlertid spørre: Er sannhetens vann blitt forurenset etter at det ble samlet i dette reservoaret? Er det like rent som det var opprinnelig? Er teksten blitt overlevert på en nøyaktig måte fra de opprinnelige språkene, slik at vi kan stole på den teksten som foreligger på de språkene folk snakker i dag? Vi vil oppdage at det er et spennende studium å undersøke den delen av dette reservoaret som den hebraiske tekst utgjør. Vi vil få se at man omhyggelig har bestrebet seg på å bevare teksten nøyaktig, og at det er blitt gjort en veldig innsats for å oversette den og gjøre den tilgjengelig for alle jordens nasjoner.

2. Hvordan ble de inspirerte skrifter bevart fram til Esras tid?

² De opprinnelige dokumentene på hebraisk og arameisk ble skrevet av Guds «sekretærer» på jorden fra 1513 til like etter 443 f.Kr. Den første av dem var Moses. Så vidt vi vet i dag, eksisterer ingen av disse originalskriftene lenger. Men helt fra begynnelsen av gjorde man seg store anstrengelser for å bevare de inspirerte skrifter. Dette gjaldt også autoriserte avskrifter av dem. Omkring 642 f.Kr., på kong Josjias tid, ble «lovboken» som var gitt ved Moses, uten tvil selve originalen, funnet i Jehovas hus. På det tidspunkt var den blitt bevart i 871 år. Bibelskribenten Jeremia syntes at denne oppdagelsen var så interessant at han skrev en beretning om den i 2. Kongebok 22: 8—10, og omkring 460 f.Kr. henviste Esra til den samme begivenheten. (2. Krøn. 34: 14—18) Esra var interessert i disse tingene, for «han var en dyktig avskriver av Moseloven, som Jehova, Israels Gud, hadde gitt». (Esra 7: 6, NW) Esra hadde uten tvil adgang til andre ruller med de hebraiske skrifter som var blitt skrevet fram til da, deriblant kanskje også originalene til noen av de inspirerte skriftene. Det ser ut til at det var Esra som tok vare på de guddommelige skriftene på den tiden. — Neh. 8: 1, 2.

AVSKRIVNINGENS TID

3. Hvordan oppstod det et behov for flere avskrifter av de hebraiske skrifter, og hvordan ble dette behovet dekket?

³ Fra Esras tid og framover var det stadig større etterspørsel etter avskrifter av de hebraiske skrifter. Ikke alle jødene vendte tilbake til Jerusalem og Palestina i 537 og tiden deretter. Det var tusener som ble værende i Babylon, mens andre flyttet til andre steder, blant annet for å drive forretning. Som følge av dette fantes det jøder i de fleste store  handelssentrene i oldtidens verden. Mange jøder foretok årlige pilegrimsreiser til Jerusalem til de forskjellige høytidene og deltok i tilbedelsen i templet, som foregikk på bibel-hebraisk. På Esras tid brukte jødene i mange av disse fjerne landene lokale forsamlingshus som ble kalt synagoger, og her ble de hebraiske skrifter lest opp og drøftet. * Fordi tilbedelsen foregikk på så mange forskjellige steder, måtte avskriverne lage flere håndskrifter.

4. a) Hva er en geniza, og hva ble den brukt til? b) Hvilket verdifullt funn ble gjort i en geniza i det 19. århundre?

⁴ Disse synagogene hadde som oftest et lagerrom, en geniza. Her la jødene kasserte håndskrifter som var skadet eller slitt, og erstattet dem med nye som skulle brukes i synagogene. Fra tid til annen ble det som var oppbevart i denne genizaen, høytidelig gravd ned i jorden for at teksten — som inneholdt Jehovas hellige navn — ikke skulle bli vanhelliget. I århundrenes løp gikk tusener av gamle hebraiske bibelhåndskrifter gikk tapt på denne måten. Innholdet i genizaen i synagogen i det gamle Kairo ble imidlertid spart for denne behandlingen, sannsynligvis fordi genizaen ble murt igjen og glemt fram til midten av det 19. århundre. I 1890, da synagogen skulle repareres, ble genizaens innhold funnet og undersøkt, og de verdifulle håndskriftene ble etter hvert enten solgt eller gitt bort. Herfra har nesten fullstendige håndskrifter og tusenvis av fragmenter (noen av disse sies å stamme fra det sjette århundre av vår tidsregning) funnet veien til universitetsbiblioteket i Cambridge og andre biblioteker i Europa og Amerika.

5. a) Hvilke gamle hebraiske håndskrifter er nå blitt katalogisert, og hvor gamle er de? b) Hva er blitt åpenbart som følge av studium av dem?

⁵ I dag har man på forskjellige biblioteker rundt om i verden telt og katalogisert omkring 6000 håndskrifter til samtlige av eller deler av de hebraiske skrifter. Inntil ganske nylig fantes det ingen slike håndskrifter (bortsett fra noen få fragmenter) fra før det tiende århundre etter Kristus. Men i 1947 ble det funnet en rull med Jesajas bok i en hule ved Dødehavet, og i de etterfølgende årene ble det funnet flere verdifulle ruller av de hebraiske skrifter etter hvert som hulene i dette området ble tømt for store rikdommer av håndskrifter som hadde vært skjult i nesten 1900 år. Ekspertene har datert noen av disse håndskriftene til de siste århundrene før Kristus. Et sammenlignende studium av de anslagsvis 6000 håndskriftene til de hebraiske skrifter gir et godt grunnlag for å fastlegge den hebraiske tekst og vitner om trofasthet i overleveringen av teksten.

DET HEBRAISKE SPRÅK

6. a) Fortell i korte trekk om det hebraiske språks tidlige historie. b) Hvilke forutsetninger hadde Moses for å skrive 1. Mosebok?

⁶ Det vi i dag kaller hebraisk, var i sin opprinnelige form det språket Adam talte i Edens hage. Av den grunn kunne det kalles menneskets språk. Det var det språket som ble talt på Noahs tid, riktignok med et økende ordforråd. Det var det grunnleggende språk som, i ytterligere utvidet form, overlevde da Jehova forvirret menneskenes tungemål ved Babels tårn. (1. Mos. 11: 1, 7—9) Hebraisk tilhører den semittiske språkgruppen og er hovedspråket i den. Det synes å være beslektet med språket i Kanaan på Abrahams tid, og av sin gren av hebraisk dannet kanaaneerne forskjellige dialekter. I Jesaja 19: 18 blir deres språk omtalt som «Kanaans språk». Moses var en lærd mann som ikke bare var vel bevandret i egypternes visdom, men også i sine forfedres hebraiske språk. Han var derfor i stand til å lese gamle dokumenter som kom ham i hende, og de kan ha dannet grunnlaget for noen av de opplysningene han skrev ned i det som nå er kjent som 1. Mosebok i Bibelen.

7. a) Hvordan utviklet det hebraiske språk seg senere? b) Hva tjente det bibel-hebraiske språk som?

⁷ Senere, på de jødiske kongenes tid, ble hebraisk etter hvert kjent som «judeisk» eller «jødisk» (EN). (2. Kong. 18: 26, 28) På Jesu tid talte jødene en nyere eller videreutviklet form for hebraisk, og det ble senere til rabbinsk hebraisk. Vi bør imidlertid merke oss at i de kristne greske skrifter blir språket fremdeles omtalt som «hebraisk», ikke som arameisk. (Joh. 5: 2; 19: 13, 17; Apg. 22: 2; Åp. 9: 11) Helt fra de tidligste tider var det bibel-hebraiske språk det språklige meddelelsesmiddel som bandt folk sammen. Det ble forstått av de fleste før-kristne vitner for Jehova og av hans kristne vitner i det første århundre.

8. Hva kan vi være takknemlige for når vi tenker på hva som er formålet med de hellige skrifter?

⁸ De hebraiske skrifter tjente som et reservoar av sannhetens krystallklare vann, tilveiebrakt og samlet under guddommelig inspirasjon. Det var imidlertid bare de som kunne lese hebraisk, som direkte kunne ta til seg av dette vann som Gud hadde tilveiebrakt. Hvordan skulle alle de som talte andre språk, få anledning til å drikke av sannhetens vann, få guddommelig veiledning og finne ny styrke for sine sjeler? (Åp. 22: 17) Den eneste muligheten var at skriftene ble oversatt fra hebraisk til andre språk, slik at den guddommelige sannhet kunne nå ut til hele menneskeheten. Vi har virkelig grunn til å takke Jehova Gud for at  det helt fra det fjerde eller det tredje århundre før Kristus og fram til i dag er blitt utarbeidet oversettelser av de hellige skrifter, med det resultat at hele Bibelen eller deler av den i dag foreligger på over 1900 språk. Dette har i sannhet vært en velsignelse for alle rettsindige mennesker, som har fått mulighet til å erfare gleden ved å drikke av dette kostelige vann. — Sal. 1: 2; 37: 3, 4.

9. a) Hvilken bemyndigelse til å oversette Bibelen inneholder Bibelen selv? b) Hvilket godt formål har gamle bibeloversettelser tjent?

⁹ Sier Bibelen selv noe som kan oppfattes som en bemyndigelse til å oversette teksten til andre språk, eller som gjør det berettiget å gjøre det? Ja, det gjør den. Gud sa til Israel: «Vær glade, dere nasjoner, med hans folk.» Og Jesus kom med denne profetiske befalingen til de kristne: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene.» Disse ordene må oppfylles. For at det skal kunne skje, må det lages oversettelser av de hellige skrifter. Når vi ser tilbake på det arbeidet som har vært nedlagt i nesten 2400 år på å oversette dem, er det tydelig at Jehova har velsignet det. Gamle håndskrifter med oversettelser har dessuten bidratt til å bekrefte hvor enestående nøyaktig de hebraiske skrifter er blitt bevart. — 5. Mos. 32: 43, NW; Matt. 24: 14.

DE ELDSTE OVERSETTELSENE

10. a) Hva er den samaritanske Pentateuken, og hvilken nytte har vi av den i dag? b) Nevn et eksempel på hvordan den samaritanske Pentateuken er blitt brukt i New World Translation.

¹⁰ Den samaritanske Pentateuken. En av de gamle oversettelsene er den samaritanske Pentateuken. Som navnet viser, inneholder den bare de fem første bøkene av de hebraiske skrifter. Den er egentlig en translitterasjon eller omskrivning av den hebraiske tekst til samaritanske bokstaver, som ble utviklet fra gammelhebraisk skrift. Den gir nyttige vink om den hebraiske tekst på den tiden. Denne translittereringen ble foretatt av samaritanene — etterkommerne av dem som ble tilbake i Samaria etter at tistammeriket Israel var blitt erobret i 740 f.Kr., og de folkene som assyrerne flyttet dit på den tiden. Samaritanene blandet gudsdyrkelsen i Israel med sin egen avgudsdyrkelse, og de godtok Pentateuken. Man mener at de utarbeidet sin transskripsjon av den omkring det fjerde århundre før Kristus, skjønt noen forskere er av den oppfatning at det kan ha vært så sent som i det andre århundre før Kristus. Når de leste denne teksten høyt, var det i virkeligheten hebraisk de talte. Teksten inneholder cirka 6000 avvik fra den hebraiske tekst, men mange av dem er uvesentlige detaljer. Det er bare noen få av de eksisterende håndskriftene som skriver seg fra tiden før det 13. århundre etter Kristus. I New World Translation (1984) er det noen henvisninger til den samaritanske Pentateuken i fotnotene. *

11. Hva er targumene, og hvilken betydning har de i forbindelse med de hebraiske skrifters tekst?

¹¹ De arameiske targumene. Det arameiske ordet for «oversettelse», «utlegning», «parafrase» er targum. Fra Nehemjas tid og framover ble etter hvert arameisk det alminnelige språk for mange av de jødene som bodde i Perserrikets område, og det ble derfor nødvendig å oversette til det språket når de hebraiske skrifter ble opplest. Disse oversettelsene antok trolig ikke sin nåværende, endelige form før omkring det femte århundre etter Kristus. Selv om de bare er frie omskrivninger av den hebraiske tekst og ikke noen nøyaktig oversettelse, gir de mange opplysninger om teksten og er en hjelp til å forstå visse vanskelige passasjer. New World Translation (1984) har mange henvisninger til targumene i fotnotene. *

12. Hva er Septuaginta, og hvorfor er den så betydningsfull?

¹² Den greske Septuaginta. Den viktigste av de gamle oversettelsene av de hebraiske skrifter og den første egentlige skrevne oversettelse fra hebraisk er den greske oversettelsen Septuaginta (som betyr «sytti»). Den ble påbegynt omkring år 280 f.Kr., ifølge tradisjonen av 72 jødiske lærde i Alexandria i Egypt. Senere kom tallet 70 på en eller annen måte i forgrunnen, og oversettelsen ble derfor kalt «Septuaginta». Den ble tydeligvis fullført i løpet av det andre århundre før Kristus. Den var de gresktalende jødenes bibel og ble brukt i stor utstrekning fram til Jesu og apostlenes tid. I de kristne greske skrifter er de fleste av de 320 direkte sitatene og det samlede antall av omkring 890 sitater og henvisninger til de hebraiske skrifter basert på Septuaginta.

13. Hvilke fragmenter av Septuaginta er blitt bevart fram til i dag, og hvilken verdi har de?

¹³ Et betydelig antall papyrusfragmenter av Septuaginta er fremdeles tilgjengelige for studium. De er verdifulle fordi de skriver seg fra den første kristne tid, og selv om de ofte bare inneholder noen få vers eller kapitler, er de en hjelp til å vurdere teksten i Septuaginta. Fouads papyrussamling (nr. 266) ble oppdaget i Egypt i 1939 og har vist seg å stamme fra det første århundre før Kristus. Den inneholder deler av 1. og 5. Mosebok. Fragmentene av 1. Mosebok er ufullstendige, og Guds navn forekommer ikke i dem. Men i fragmentene av 5. Mosebok forekommer navnet flere steder, skrevet med hebraisk kvadratskrift i den  greske teksten. * Andre papyrer skriver seg fra inntil omkring det fjerde århundre etter Kristus, da man gikk over til å skrive håndskrifter på velin, en fin kvalitet av pergament som vanligvis ble fremstilt av kalveskinn, lammeskinn eller geiteskinn.

14. a) Hva skrev Origenes om Septuaginta? b) Når og hvordan ble det foretatt forandringer i Septuaginta? c) Hvilket vitnesbyrd må de første kristne ha avlagt når de brukte Septuaginta?

¹⁴ Det er interessant å merke seg at Guds navn, i form av tetragrammet, også forekommer i Septuaginta i Origenes’ seksspaltete bibelverk, Hexapla, som ble fullført omkring 245 e.Kr. I en kommentar til Salme 2: 2 skrev Origenes om Septuaginta: «I de mest pålitelige håndskrifter blir NAVNET skrevet med hebraiske bokstaver, altså ikke med moderne hebraiske bokstaver, men med bokstaver av det eldste slaget.» * Alt tyder på at det på et tidlig tidspunkt ble foretatt endringer i Septuaginta, idet ordene Kyʹri·os (Herre) og The·osʹ (Gud) ble satt inn i stedet for tetragrammet. Ettersom de første kristne brukte håndskrifter som inneholdt Guds navn, kan vi ikke gå ut fra at de fulgte den jødiske tradisjon og lot være å uttale «NAVNET» når de forkynte. De må ha vært i stand til å vitne om Jehovas navn direkte fra den greske Septuaginta.

15. a) Beskriv ved hjelp av oversikten på side 314 velin- og skinnhåndskriftene til Septuaginta. b) Hvordan henviser New World Translation til disse?

¹⁵ Det finnes fremdeles hundrevis av håndskrifter til den greske oversettelsen Septuaginta i velin og skinn. En rekke av dem ble til mellom det fjerde og det niende århundre etter Kristus og er betydningsfulle fordi de inneholder store deler av de hebraiske skrifter. De kalles uncialhåndskrifter, for de er i sin helhet skrevet med store, atskilte bokstaver, uncialskrift. De andre kalles minuskelhåndskrifter, for de er skrevet med en mindre, kursivert skrift, minuskelskrift. Denne skriftformen ble benyttet i håndskrifter fra det niende århundre til boktrykkerkunsten ble oppfunnet. De viktige uncialhåndskriftene fra det fjerde og det femte århundre, nemlig Det vatikanske nr. 1209, Det sinaittiske og Det alexandrinske, inneholder alle den greske oversettelsen Septuaginta med noen små avvik. New World Translation (1984) henviser ofte til Septuaginta i fotnotene og kommentarene. *

16. a) Hva er den latinske Vulgata, og hvorfor er den så verdifull? b) Nevn et eksempel på hvordan New World Translation henviser til den.

¹⁶ Den latinske Vulgata. Denne oversettelsen er blitt brukt som grunnlag av en lang rekke katolske oversettere når de har oversatt Bibelen til den vestlige kristenhets mange språk. Hvordan er Vulgata blitt til? Det latinske ordet vulgatus betyr «alminnelig». Vulgata-oversettelsen ble opprinnelig utarbeidet på den tidens alminnelige eller folkelige latin og kunne lett forstås av alminnelige mennesker i Vest-Romerriket. Den lærde Hieronymus, som laget denne oversettelsen, hadde tidligere foretatt to revisjoner av de gammellatinske Salmene sammenholdt med den greske Septuaginta. Vulgata ble imidlertid oversatt direkte fra de hebraiske og greske grunnspråk og var følgelig ikke en oversettelse av en oversettelse. Hieronymus arbeidet på sin oversettelse fra hebraisk til latin fra omkring 390 til 405 e.Kr. Det ferdige verket omfattet riktignok apokryfiske bøker, som på dette tidspunkt fantes i Septuaginta-utgavene, men Hieronymus var nøye med å skille mellom de bøkene som var kanoniske, og de som ikke var det. New World Translation (1984) henviser mange ganger til Hieronymus’ Vulgata i sine fotnoter. *

DE HEBRAISKE TEKSTENE

17. Hvem var de skriftlærde, soferim, og hva ble de fordømt for av Jesus?

¹⁷ Soferim. De mennene som tok avskrifter av de hebraiske skrifter fra Esras tid og fram til Jesu tid, ble kalt skriftlærde eller soferim. Med tiden begynte de å ta seg visse friheter ved å foreta forandringer i teksten. Jesus fordømte disse formentlige Lovens voktere fordi de tiltok seg en myndighet som de ikke var berettiget til. — Matt. 23: 2, 13.

18. a) Hvem var massoretene, og hvilke verdifulle kommentarer har de kommet med til den hebraiske tekst? b) Nevn eksempler på noen av deres rettelser, slik det fremgår av New World Translation.

¹⁸ Masora påpeker forandringene. De som etterfulgte soferim som avskrivere i århundrene etter Kristus, ble kjent som massoretene. De merket seg de forandringene som soferim hadde foretatt, og gjorde oppmerksom på dem i margen eller i slutten av den hebraiske teksten. Disse marginalnotene ble kalt masora. Masora gjør oppmerksom på soferims 15 såkalte ekstraordinære punkter, nemlig 15 ord eller uttrykk i den hebraiske teksten som er avmerket med prikker eller streker. Noen av disse ekstraordinære punktene har ingen betydning for våre nåværende bibeloversettelser eller for fortolkningen, men andre har det og er  vesentlige. * På grunn av sin overtroiske frykt for å uttale navnet Jehova lot soferim seg forlede til å forandre det til ʼAdho·naiʹ (Herre) 134 steder og til ʼElo·himʹ (Gud) noen steder. Masora gjør oppmerksom på disse forandringene. * Ifølge en anmerkning i masora blir soferim eller de tidlige skriftlærde også anklaget for å ha foretatt minst 18 emendasjoner (tekstrettelser), og det har tydeligvis vært enda flere. * Disse tekstrettelsene ble sannsynligvis gjort i den beste hensikt, fordi man mente at den opprinnelige ordlyden enten var uærbødig overfor Gud eller respektløs overfor Guds jordiske representanter.

19. Hva er den hebraiske konsonanttekst, og når fikk den sin endelige form?

¹⁹ Konsonantteksten. Det hebraiske alfabetet består av 22 konsonanter og har ingen vokaler. Opprinnelig måtte leseren selv forsyne teksten med vokallyder ut fra sin kjennskap til språket. Det hebraiske skriftspråket var som en rekke forkortelser. Også på norsk har vi mange vanlige forkortelser som bare inneholder konsonanter. Vi har for eksempel kgl., som er en forkortelse for kongelig. På tilsvarende måte er hebraisk oppbygd av ord som utelukkende består av konsonanter. Med «konsonantteksten» mener vi derfor den hebraiske tekst uten vokaltegn. De hebraiske håndskriftenes konsonanttekst fikk sin endelige form mellom det første og det andre århundre etter Kristus, skjønt håndskrifter med tekstvarianter fremdeles var i omløp en tid. Men det ble ikke lenger foretatt forandringer, som på soferims tid.

20. Hva gjorde massoretene i forbindelse med den hebraiske tekst?

²⁰ Den massoretiske tekst. I andre halvdel av det første årtusen etter Kristus oppfant massoretene (hebraisk: ba·ʽalehʹ ham·ma·soh·rahʹ, som betyr «overleveringens herrer») et system med vokalpunkter og aksenttegn. De tjente som en skriftlig hjelp til å lese og uttale vokallydene. Før var uttalen blitt muntlig overlevert fra slekt til slekt. Massoretene foretok ingen forandringer i teksten, men gjorde anmerkninger i margen, de såkalte masora, når de fant det nødvendig. De var meget omhyggelige med ikke å ta seg friheter overfor teksten. I masora henledet de dessuten oppmerksomheten på eiendommeligheter i teksten og angav korrigerte lesemåter som de mente var nødvendige.

21. Hva er den massoretiske tekst?

²¹ Det var tre skoler av massoreter som beskjeftiget seg med utviklingen av vokalpunkter og aksenttegn til konsonantteksten, nemlig den babylonske, den palestinske og den tiberiske. Den hebraiske tekst som nå finnes i trykte utgaver av den hebraiske bibel, kalles den massoretiske tekst og bruker det systemet som den tiberiske skolen oppfant. Dette systemet ble utviklet av massoretene i Tiberias, en by på vestbredden av Galilea-sjøen. I fotnotene i New World Translation (1984) henvises det mange ganger til den massoretiske tekst (under symbolet M) og til dens marginalnoter, masora (under symbolet M^margin). *

22. Hvilket håndskrift med den babylonske tekst er blitt tilgjengelig, og hvordan er denne teksten sammenlignet med den tiberiske tekst?

²² Den palestinske skole anbrakte vokaltegnene over konsonantene. Bare noen ganske få av disse håndskriftene er blitt bevart fram til i dag, og de viser at dette vokaliseringssystemet var ufullstendig. Det babylonske systemet hadde også vokalpunktene anbrakt over linjen. I det offentlige biblioteket i Leningrad finnes det et håndskrift med de babylonske vokalpunktene, nemlig Petersburg-kodeksen av profetene, som skriver seg fra 916 e.Kr. Denne kodeksen inneholder Jesaja, Jeremia, Esekiel og «de små profetene», med marginalnoter (masora). Bibelforskere har ivrig gransket dette håndskriftet og sammenlignet det med den tiberiske tekst. Det bruker riktignok systemet med vokalpunktene anbrakt over linjen, men det følger den tiberiske tekst når det gjelder konsonantteksten, vokalene og masora. British Museum har et eksemplar av den babylonske tekst til Pentateuken som i det store og hele har vist seg å være i overensstemmelse med den tiberiske tekst.

23. Hvilke hebraiske håndskrifter er blitt funnet ved Dødehavet?

²³ Dødehavsrullene. I 1947 begynte et nytt, spennende kapittel i de hebraiske håndskriftenes historie. I en hule ved Wadi Qumran (Nahal Qumeran), i området ved Dødehavet, fant man den første Jesaja-rullen sammen med andre bibelske og ikke-bibelske ruller. Kort tid etter ble en fullstendig fotostatkopi av denne godt bevarte Jesaja-rullen (1QIs^a) offentliggjort til studiebruk for forskere. Man antar at den skriver seg fra slutten av det andre århundre før Kristus. Dette var et utrolig funn — et hebraisk håndskrift som var cirka tusen år eldre enn det eldste eksisterende håndskrift med den anerkjente massoretiske tekst til Jesaja! * I andre huler i Qumran fant man fragmenter av over 170 ruller med deler av alle de  hebraiske skrifters bøker så nær som Ester. Disse rullene er stadig gjenstand for studium.

24. Hvordan stemmer disse håndskriftene med den massoretiske tekst, og hvordan gjør New World Translation bruk av dem?

²⁴ En forsker som har undersøkt den lange Salme 119 i en viktig dødehavsrull med Salmene (11QPs^a), sier at den er nesten ordrett identisk med den massoretiske tekst til Salme 119. Professor J. A. Sanders sier om rullen med Salmene: «De fleste [avvikene] er ortografiske og bare av betydning for forskere som er interessert i å finne ledetråder til hvordan hebraisk ble uttalt i fortiden, og lignende.» * Andre eksempler fra disse bemerkelsesverdige gamle håndskriftene viser at det i de fleste tilfelle ikke er store avvik. Jesaja-rullen, som riktignok viser noen ulikheter i stavemåten og den grammatiske oppbygning, har ingen avvik når det gjelder lærepunkter. Denne offentliggjorte Jesaja-rullen ble undersøkt med hensyn til avvik under utarbeidelsen av New World Translation, og det er flere henvisninger til den. *

25. Hvilke hebraiske tekster har vi nå drøftet, og hva overbeviser studiet av dem oss om?

²⁵ Vi har nå redegjort for de viktigste linjene som er blitt fulgt ved overleveringen av de hebraiske skrifter. De viktigste tekstene er den samaritanske Pentateuken, de arameiske targumene, den greske oversettelsen Septuaginta, den tiberiske hebraiske tekst, den palestinske hebraiske tekst, den babylonske hebraiske tekst og Dødehavsrullenes hebraiske tekst. Som et resultat av studiet og sammenligningen av disse tekstene kan vi være overbevist om at de hebraiske skrifter i det store og hele er blitt overlevert til oss i den form Guds tjenere opprinnelig skrev dem ned i under inspirasjon.

HEBRAISKE TEKSTUTGAVER

26. a) Når ble det innledet et kritisk studium av den hebraiske tekst, og hvilke standardtekster er blitt utgitt? b) Hvordan er Ginsburgs tekst blitt brukt?

²⁶ Den trykte standardutgaven av den hebraiske tekst helt fram til det 19. århundre var Den andre rabbinerbibel, utarbeidet av Jakob ben Chajjim og utgitt i 1524—1525. Det var først i det 18. århundre at bibelforskere innledet et kritisk studium av den hebraiske tekst. I 1776—1780 utgav Benjamin Kennicott i Oxford forskjellige lesemåter fra over 600 hebraiske håndskrifter. Så, i 1784—1798, utgav den italienske forskeren J. B. de Rossi i Parma forskjellige lesemåter fra over 800 andre håndskrifter. Hebraikeren S. Baer i Tyskland utgav også en standardtekst. Senere nedla C. D. Ginsburg mange års arbeid på en kritisk standardtekst. Den ble utgitt første gang i 1894 og utkom i en siste revidert utgave i 1926. * Joseph Rotherham brukte 1894-utgaven av denne teksten som grunnlag da han utarbeidet sin engelske oversettelse, The Emphasised Bible, som ble utgitt i 1902. Og professor Max L. Margolis og hans medarbeidere brukte Ginsburgs og Baers tekster da de utarbeidet sin oversettelse av de hebraiske skrifter, som ble utgitt i 1917.

27, 28. a) Hva er Biblia Hebraica, og hvordan er dette verket blitt til? b) Hvordan har New World Translation benyttet denne teksten?

²⁷ I 1906 utgav hebraikeren Rudolf Kittel i Tyskland den første utgaven (en annen utgave kom senere) av sin hebraiske tekst, Biblia Hebraica, «Den hebraiske bibel». Her la Kittel fram et tekstkritisk apparat med omfattende fotnoter, som sammenlignet de mange hebraiske håndskriftene til den massoretiske tekst som var tilgjengelige på den tiden. Han brukte den alminnelig anerkjente tekst av Jakob ben Chajjim som grunntekst. Da Ben Ashers langt eldre og mye bedre massoretiske tekster, som var blitt standardisert omkring det tiende århundre etter Kristus, ble tilgjengelige, gikk Kittel i gang med å utarbeide en helt annerledes, tredje utgave av Biblia Hebraica. Arbeidet ble fullført av hans medarbeidere etter hans død.

²⁸ Det var Kittels sjuende, åttende og niende utgave av Biblia Hebraica (1951—1955) som dannet tekstgrunnlaget da de hebraiske skrifter ble oversatt til engelsk i New World Translation. En ny utgave av den hebraiske tekst, Biblia Hebraica Stuttgartensia, fra 1977, ble brukt under revideringen av fotnotene i den utgaven av New World Translation som kom ut i 1984.

29. Hvilket trekk ved Biblia Hebraica var av spesiell verdi for gjeninnføringen av Guds navn?

²⁹ Kittels gjengivelse av marginalnotene, masora, som gjør oppmerksom på mange av avskrivernes forandringer i teksten i før-kristen tid, har bidratt til de nøyaktige gjengivelsene i New World Translation. Blant annet er Guds navn, Jehova, blitt gjeninnført flere steder. Det mer og mer omfattende felt av bibelsk kunnskap og viten kommer stadig leserne til gode gjennom New World Translation.

30. a) Benytt oversikten på side 308 over kilder som er brukt som grunnlag for de hebraiske skrifters tekst i New World Translation, og følg den hebraiske teksts utvikling fram til Biblia Hebraica som den viktigste kilden til New World Translation. b) Nevn noen av de andre kildene som oversettelseskomiteen har rådført seg med.

³⁰ Med til denne leksjonen hører en oversikt som viser hvilke tekstkilder som er blitt brukt som grunnlag for de hebraiske skrifter i New World  Translation. Oversikten viser i store trekk opprinnelsen til den hebraiske tekst som ligger til grunn for Kittels Biblia Hebraica, som er brukt som hovedkilde. De sekundære kildene som man rådførte seg med, er vist ved hvite, stiplede linjer. Når det henvises til slike oversettelser som den latinske Vulgata og den greske Septuaginta, menes det ikke dermed at man har rådført seg med de originale verkene. Som tilfellet er med selve de inspirerte hebraiske skrifter, eksisterer ikke originalene til disse oversettelsene lenger. Disse kildene ble konsultert ved hjelp av pålitelige tekstutgaver eller pålitelige gamle oversettelser og kritiske kommentarer. Ved å rådføre seg med disse ulike kildene har oversettelseskomiteen (New World Bible Translation Committee) kunnet utarbeide en autoritativ og pålitelig oversettelse av de originale, inspirerte hebraiske skrifter. Alle disse kildene er angitt i fotnotene i New World Translation.

31. a) På hva bygger følgelig de hebraiske skrifter i New World Translation? b) Hvilken takk og hvilket håp kan vi derfor gi uttrykk for?

 ³¹ De hebraiske skrifters tekst i New World Translation bygger på århundrers bibelkunnskap og forskning. Den er basert på en særdeles uangripelig tekst, et produkt av en pålitelig overlevering. Ordvalget, flyten og stilen er fengslende, og den frembyr en både ærlig og nøyaktig oversettelse som kan danne grunnlag for et alvorlig studium av Bibelen. Vi retter all takk til Jehova, den Gud som meddeler seg, for at hans Ord er levende og utfolder kraft i dag! (Hebr. 4: 12) Måtte rettsindige mennesker fortsette å bygge opp sin tro ved å studere Jehova Guds dyrebare Ord og bli ansporet til å gjøre hans vilje nå i denne avgjørende tiden. — 2. Pet. 1: 12, 13.

[Fotnoter]

[Studiespørsmål]

[Oversikt på side 313]

(Se den trykte publikasjonen)

NOEN VIKTIGE PAPYRUSHÅNDSKRIFTER

De hebraiske skrifter

Håndskriftets navn Papyrus Nash

Datering 2. eller 1. årh. f.Kr.

Språk Hebraisk

Oppbevares i Cambridge, England

Omtrentlig innhold 24 linjer av De ti bud og noen

vers fra 5. Mosebok, kap. 5, 6

Håndskriftets navn Rylands 458

Symbol 957

Datering 2. årh. f.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Manchester, England

Omtrentlig innhold Fragmenter av 5. Mosebok, kap.

23—28

Håndskriftets navn Fouad 266

Datering 1. årh. f.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Kairo, Egypt

Omtrentlig innhold Deler av 1. og 5. Mosebok

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

5. Mos. 18: 5; Apg. 3: 22;

appendix 1c

Håndskriftets navn Dødehavsrull med 3. Mosebok

Symbol 4Q LXX Lev^b

Datering 1. årh. f.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Jerusalem, Israel

Omtrentlig innhold Fragmenter av 3. Mosebok

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

3. Mos. 3: 12; 4: 27

Håndskriftets navn Chester Beatty 6

Symbol 963

Datering 2. årh. e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Dublin, Irland, og Ann Arbor,

Mich., USA

Omtrentlig innhold Deler av 4. og 5. Mosebok

Håndskriftets navn Chester Beatty 9, 10

Symbol 967/968

Datering 3. årh. e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Dublin, Irland, og Princeton,

N.J., USA

Omtrentlig innhold Deler av Esekiel, Daniel, og

Ester

De kristne greske skrifter

Håndskriftets navn Oxyrhynchus 2

Symbol P¹

Datering 3. årh. e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Philadelphia, Pa., USA

Omtrentlig innhold Matt. 1: 1—9, 12, 14—20

Håndskriftets navn Oxyrhynchus 1228

Symbol P²²

Datering 3. årh. e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Glasgow, Skottland

Omtrentlig innhold Fragmenter av Johannes kap. 15, 16

Håndskriftets navn Michigan 1570

Symbol P³⁷

Datering 3./4. årh. e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Ann Arbor, Mich., USA

Omtrentlig innhold Matt. 26: 19—52

Håndskriftets navn Chester Beatty 1

Symbol P⁴⁵

Datering 3. årh. e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Dublin, Irland; Wien, Østerrike

Omtrentlig innhold Fragmenter av Matteus, Markus,

Lukas, Johannes og Apostlenes

gjerninger

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

Luk. 10: 42; Joh. 10: 18

Håndskriftets navn Chester Beatty 2

Symbol P⁴⁶

Datering ca. 200 e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Dublin, Irland; Ann Arbor, Mich.,

USA

Omtrentlig innhold Ni av Paulus’ brev

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

Rom. 8: 23, 28; 1. Kor. 2: 16

Håndskriftets navn Chester Beatty 3

Symbol P⁴⁷

Datering 3. årh. e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Dublin, Irland

Omtrentlig innhold Åp. 9: 10 til 17: 2

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

Åp. 13: 18; 15: 3

Håndskriftets navn Rylands 457

Symbol P⁵²

Datering ca. 125 e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Manchester, England

Omtrentlig innhold Joh. 18: 31—33, 37, 38

Håndskriftets navn Bodmer 2

Symbol P⁶⁶

Datering ca. 200 e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Genève, Sveits

Omtrentlig innhold Det meste av Johannes

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

Joh. 1: 18; 19: 39

Håndskriftets navn Bodmer 7, 8

Symbol P⁷²

Datering 3./4. årh. e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Genève, Sveits, og

Vatikanbiblioteket i Roma, Italia

Omtrentlig innhold Judas, 1. og 2. Peter

Håndskriftets navn Bodmer 14, 15

Symbol P⁷⁵

Datering 3. årh. e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Genève, Sveits

Omtrentlig innhold Det meste av Lukas og Johannes

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

Luk. 8: 26; Joh. 1: 18

[Oversikt på side 314]

(Se den trykte pulikasjonen)

NOEN VIKTIGE VELIN- OG SKINNHÅNDSKRIFTER

De hebraiske skrifter (på hebraisk)

Håndskriftets navn Aleppo-kodeksen

Symbol Al

Datering 930 e.Kr.

Språk Hebraisk

Oppbevares i Tidligere i Aleppo, Syria. Nå i

Israel.

Omtrentlig innhold En stor del av de hebraiske

skrifter (Ben Ashers tekst)

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

Jos. 21: 37

Håndskriftets navn British Museum Codex Or4445

Datering 10. årh. e.Kr.

Språk Hebraisk

Oppbevares i London, England

Omtrentlig innhold Størsteparten av Pentateuken

Håndskriftets navn Kairo-kodeksen

Symbol Ca

Datering 895 e.Kr.

Språk Hebraisk

Oppbevares i Kairo, Egypt

Omtrentlig innhold De første og de senere profeter

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

Jos. 21: 37; 2. Sam. 8: 3

Håndskriftets navn Leningrad-kodeksen

Symbol B 19^A

Datering 1008 e.Kr.

Språk Hebraisk

Oppbevares i Leningrad, Sovjetunionen

Omtrentlig innhold De hebraiske skrifter

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

Jos. 21: 37; 2. Sam. 8: 3;

appendix 1A

Håndskriftets navn Petersburg-kodeksen av profetene

Symbol B 3

Datering 916 e.Kr.

Språk Hebraisk

Oppbevares i Leningrad, Sovjetunionen

Omtrentlig innhold De senere profeter

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

appendix 2B

Håndskriftets navn Dødehavsrull med Jesaja

(den første)

Symbol 1QIs^a

Datering Slutten av det 2. årh. f.Kr.

Språk Hebraisk

Oppbevares i Jerusalem, Israel

Omtrentlig innhold Jesaja

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

Jes. 11: 1; 18: 2; 41: 29

Håndskriftets navn Dødehavsrull med Salmene

Symbol 11QPs^a

Datering 1. årh. e.Kr.

Språk Hebraisk

Oppbevares i Jerusalem, Israel

Omtrentlig innhold Deler av 41 salmer fra siste

tredjedel av Salmene

Septuaginta og de kristne greske skrifter

Håndskriftets navn Det sinaittiske manuskript (Codex

Sinaiticus)

Symbol 01( א)

Datering 4. årh. e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i London, England

Omtrentlig innhold Deler av de hebraiske skrifter,

alle de greske skrifter og noen

apokryfiske skrifter

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

1. Krøn. 12: 19; Joh. 5: 2;

2. Kor. 12: 4

Håndskriftets navn Det alexandrinske manuskript

(Codex Alexandrinus)

Symbol A (02)

Datering 5. årh. e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i London, England

Omtrentlig innhold Alle de hebraiske og de greske

skrifter (enkelte mindre deler

mangler eller er skadet) og noen

apokryfiske skrifter

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

1. Kong. 14: 2; Luk. 5: 39;

Apg. 13: 20; Hebr. 3: 6

Håndskriftets navn Det vatikanske manuskript nr. 1209

(Codex Vaticanus)

Symbol B (03)

Datering 4. årh. e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Vatikanbiblioteket i Roma, Italia

Omtrentlig innhold Opprinnelig hele Bibelen. Nå

mangler: 1. Mos. 1: 1 til 46: 28;

Sal. 106—137; Hebreerne etter

9: 14; 2.  Timoteus; Titus;

Filemon; Åpenbaringen

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

Mark. 6: 14; Joh. 1: 18;

7: 53 til 8: 11

Håndskriftets navn Ephraemi Syri rescriptus

Symbol C (04)

Datering 5. årh. e.Kr.

Språk Gresk

Oppbevares i Paris, Frankrike

Omtrentlig innhold Deler av de hebraiske skrifter (64

blad) og av de greske skrifter

(145 blad)

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

Apg. 9: 12; Rom. 8: 23, 28, 34

Håndskriftets navn Codex Bezae Cantabrigiensis

Symbol D^ea (05)

Datering 5. årh. e.Kr.

Språk Gresk-latin

Oppbevares i Cambridge, England

Omtrentlig innhold Det meste av de fire evangeliene

og Apostlenes gjerninger, noen få

vers av 3. Johannes

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

Matt. 24: 36; Mark. 7: 16;

Luk. 15: 21 (henvisningen er bare

angitt med bokstaven «D»)

Håndskriftets navn Codex Claromontanus

Symbol D^P (06)

Datering 6. årh. e.Kr.

Språk Gresk-latin

Oppbevares i Paris, Frankrike

Omtrentlig innhold Paulus’ brev (Hebreerne

innbefattet)

Eksempler på anvendelse i New World Translation—With

References (se fotnotene til de oppgitte skriftstedene)

Gal. 5: 12 (henvisningen er bare

angitt med bokstaven «D»)

 [Diagram på side 308]

(Se den trykte publikasjonen)

Grunnlaget for teksten i New World Translation — De hebraiske skrifter

Originale hebraiske skrifter og gamle avskrifter

Arameiske targumer

Dødehavsrullene

Samaritanske Pentateuk

Greske Septuaginta

Gammellatinske

Koptiske, etiopiske, armenske

Hebraiske konsonanttekst

Latinske Vulgata

Greske oversettelser — Aquila, Theodotion, Symmachos

Syriske Peshitta

Massoretiske tekst

Kairo-kodeksen

Petersburg-kodeksen av profetene

Aleppo-kodeksen

Ginsburgs hebraiske tekst

Leningrad-kodeksen B 19^A

Biblia Hebraica (BHK), Biblia Hebraica

Stuttgartensia (BHS)

New World Translation

De hebraiske skrifter — engelsk; fra engelsk til mange andre moderne språk

 [Diagram på side 309]

(Se den trykte publikasjonen)

Grunnlaget for teksten i New World Translation — De kristne greske skrifter

Originale greske skrifter og gamle avskrifter

Armenske overs.

Koptiske overs.

Syriske overs. — Curetonianus, Filoxeniana, Harclensis,

Palestinske, Sinaittiske, Peshitta

Gl. latinske

Latinske Vulgata

Sixtus’ og Clemens’ reviderte latinske tekster

Greske kursivhåndskrifter

Erasmus’ tekst

Stephanus’ tekst

Textus Receptus

Griesbachs greske tekst

Emphatic Diaglott

Papyrer — (f.eks. Chester Beatty P⁴⁵, P⁴⁶, P⁴⁷; Bodmer

P⁶⁶, P⁷⁴, P⁷⁵)

Gamle greske uncialhåndskr. — Vatikanske 1209 (B),

Sinaittiske (א), Alexandrinske (A), Ephraemi Syri

rescriptus (C), Bezae (D)

Westcott og Horts greske tekst

Bovers greske tekst

Merks greske tekst

Nestle-Alands greske tekst

United Bible Societies’ greske tekst

23 hebraiske oversettelser (14.—20. århundre),

oversatt enten fra gresk eller fra den latinske

Vulgata; bruker tetragrammet for Guds navn

New World Translation

De kristne greske skrifter — engelsk; fra engelsk til mange andre moderne språk